Navn i nyhetene

– Hun spurte hvor langt jeg var på vei. «Nei, jeg må fjerne fosteret, jeg», svarte jeg

Da Stine Næss-Hartmann (36) traff på sin høygravide venninne på venterommet etter spontanaborten, tenkte hun: Det er noe riv ruskende galt.

Hvem: Stine Næss-Hartmann (36)

Hva: Kommunikasjonsansvarlig og treningsinfluenser

Hvorfor: Har reagert i VG etter at regjeringen kutter i støtten til helsetjenesten som ga henne gratis støtte etter abort.

Hei Stine. Du har vært åpen om spontanabort. Hvorfor det?

– Jeg bestemte meg for å dele rett før jeg fikk abortpilla. Jeg skjønte at det var noe riv ruskende galt, når jeg måtte sitte på samme venterom som gravide. Jeg møtte en høygravid venninne, liksom. Hun spurte hvor langt jeg var på vei – «Nei, jeg må fjerne fosteret, jeg» måtte jeg svare.

– Jeg tenkte: Det her må jeg dele, for å se om det er noen som har stått i det samme som meg, og følt på det samme. Jeg gikk med sønnen mine sine bleier i mange døgn, fordi jeg blødde så mye. Det var grusomt.

Hva følte du i den situasjonen?

– Forvirra. Du vet ikke hvem du skal henvende deg til. Hva er vanlig å føle på? Hva er vanlig fysisk? Jeg leste et skriv om at man vanligvis ikke trenger mer enn tre dager sykemelding. Men jeg følte meg helt annerledes enn det kliniske arket fortalte meg at jeg burde.

Stine Næss-Hartmann mener det må snakkes mer om spontanabort.

Men du fikk hjelp til slutt?

– Ja, men jeg måtte selv be om hjelp. Sykehuset snakket kun om det fysiske som skulle skje, og at det var vanlig med tre dagers sykemelding. Det var først da jeg knakk sammen, at jordmoren gikk ut av og rommet og hentet et gammelt visittkort fra organisasjonen Amathea. Som om hun hadde glemt det. Jeg var så hissig der jeg satt og blødde ut av tissen min, uten å få et eneste spørsmål om den psykiske helsa mi.

Saken fortsetter under videoen

Amathea, stiftelsen du fikk hjelp av, er foreslått å miste 6,2 millioner kroner i støtte i statsbudsjettet. Hva reagerer du mest på ved det?

– Sånn som det er i dag, er det ikke automatikk at man får psykisk hjelp ved abort, enten det er selvbestemt eller ufrivillig. Man må selv be om den hjelpen. Det er i seg selv for dårlig. Men Amatea var veldig viktig for meg. De kunne gi en sikrere og varmere oppfølgning, når jeg sto i dritten. De fleste har ikke en «speed-dial» til fastlegen, men da jeg sto midt oppi spontanaborten, kunne jeg ringe dem. Jeg vet ikke hva jeg ellers ville gjort. Det hadde påvirket familien min, jobben min og psyken min hvis jeg måtte stå i det alene. Det vil få ringvirkninger hvis dette tilbudet forsvinner.

Hvorfor snakker vi ikke mer om abort?

– Jeg vet ikke. Da jeg var 33, var jeg gravid for første gang. Selv da, hadde jeg ikke hørt noe om hvor vanlig det var med spontanabort. Det er hårreisende at vi ikke lærer mer om det. Hadde vi vært klar over det, hadde det vært lettere å takle.

Har du noen tanker om hvorfor de velger å kutte i støtten?

– Kanskje det er koblet til syn på kvinner, og hva vi skal tåle. Vi er vant til å ha det jækla vondt. Når menn tester mensen-simulatorer, får de sjokk. «Hvordan klarer dere å jobbe med disse smertene?». Men blod og underliv er liksom en privatsak vi skal håndtere på egen hånd. Det er en holdning om at man skal tåle det. Man skal tåle å ha det rass-vondt.

– Men ja – hvor de 6,2 millionene blir av, lurer jeg svært mye på. Nå som kvinnehelse har blitt en av de heteste orda i Norge, er det forferdelig trist at man kutter i et såpass viktig tilbud. Etter jeg har snakket høyt om det, får jeg meldinger fra kvinner som står i dette hele tida.

Litt brå overgang, men noen faste spørsmål. Er det noe du angrer på?

– Nei, jeg har hatt et så begivenhetsrikt liv. Jeg ser på det som en erfaring rikere. Jeg har så få hemninger.

Hadde du en barndomshelt?

– Mormor, som hoppet hoppetau selv om hun var 95. Det husker jeg at jeg syntes var ganske rått.

Hva gjør du når du skeier ut?

– Da ligger jeg på sofaen en hel søndag. Men det er sjeldent, en gang i året.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen