En gang midt på 1960-tallet dukket det opp en ny bank i Drøbak. Den holdt hus i en slags anleggsbrakke, mens to eldre ærverdige gamle bygninger ble revet for å gi plass til den store betongkolossen som ble kalt «bankbygget».
Bergens Privatbank sto det på et blått skilt. «Snodige greier, vi har jo bank sjøl», tenkte en liten person på vei til småskolen. Den het Follo Sparebank og lå litt lenger opp i byen, og der hadde jeg bankbok med noen hundre kroner på, gitt av min morfar i dåpsgave.
Banken flyttet snart fra brakka og over i det stygge betongbygget, og der holdt den hus i flere tiår, og gjorde det banker forutsettes å gjøre, nemlig å ta vare på folks sparepenger og hjelpe dem med lån og sånt.
Helt til i 1991 het sjefen Egil Gade Greve, og han nøt stor tillit. Han ville dessuten heller kalles kjøpmann enn bankdirektør, de har stolte tradisjoner for sånt der han kom fra.
I 1990 lånte jeg penger til hus av den hyggelige banksjefen. De hadde filialer overalt, og det var aldri noe tull med dem. Etter noen år lånte jeg penger til et større hus, og det var fortsatt ikke noe tull med dem.
Banken hadde for lengst fusjonert med Den norske Creditbank (som hadde hatt noen leie utenlandstap), og het nå Den norske Bank. Creditbanken hørte vi ikke noe mer til. Så begynte banken å bli grådig, og uten særlig om og men åt den opp Postbanken i et digert jafs.
[ Kommentar: Vet de FORTSATT ikke hvem jeg er? Da blir bankkontoen min stengt ]
Det ble begynnelsen til slutten på den hyggelige banken. Etter noen år ble de mer og mer arrogante, og fikk noen stygge riper i lakken med alle tapene som kundene deres ble påført etter såkalt rådgivning.
Jeg gikk lei og kastet dem ut av mitt liv. Fant meg en kundevennlig landsens bank der de vet hvem jeg er når jeg ringer. De behandler meg som en kunde og ikke en utidig plageånd som de setter på vent i det uendelige hvis jeg skulle være dum nok til å ringe til dem. Jeg lot det stå igjen en liten restkonto på tre–fire tusen kroner; greit å ha et ekstra bankkort når man er i utlandet.
Så i våres gikk det budskap ut i landet om at alle innbyggere måtte la seg skrive inn i den (nesten) eneveldige bankens manntall for å få lov til fortsatt å være kunde og disponere sine midler. I et brev med en rekke håpløst innviklede digitale kommandoer og pålegg fikk man beskjed om at hvis man ikke innrettet seg etter dette, så ...
Man fikk valget mellom å stå i timevis i telefonkø eller «oppsøke en av bankens filialer for hjelp». Jeg ble illsint og skrev et brev hvor jeg spurte om de hadde glemt at de hadde lagt ned alle filialene, og at det ikke kom på tale at jeg ville bruke fire busser (to hver vei) for å komme til et hovedkontor – bare for å stå i en milelang kø.
Jeg tømte sporenstreks restbeløpet på Joker, og spiste opp hele det resterende beløpet i løpet av en måned. Jeg sendte så et nytt brev til DNB, la ved kopi av passet, og skrev: «Ut av mitt liv – jeg kjenner dere ikke lenger!»
Men jeg kjenner to personer som i dag sitter hjelpeløse og har fått kontiene sine stengt. Begge har penger innestående på DNB-konti etter arv. Niks: De har ikke pass, og får derfor ikke legitimert seg. Førerkort gjelder ikke.
Banken har stengt deres tilgang til egne penger. Det gjelder ikke bare disse to. De er mange; en ikke ubetydelig prosent av innskyterne har fortsatt ikke klart å komme gjennom bankens digitale murer.
[ Hege Ulstein: Vi kan ha med en rekke justismord å gjøre ]
Hva er det de holder på med? Dette er vel ulovlig beslag av innskyternes penger? Hvorfor godtar myndighetene dette? Og hvor er politikerne? Myndighetene, altså staten, eier 34 % av aksjene i DNB – har de glemt det?
Intensjonen bak alt dette skal være at de skal komme hvitvasking til livs (sic). Jasså. Eller finnes det andre grunner til at banken din skal vite mer om deg enn du kanskje vet selv?
Lille speil på veggen der: Hvem vasker hvitest i landet her?
I mai i fjor publiserte NRK følgende: «Finanstilsynet mener DNB har visst om langvarige og ‘vesentlige mangler’ i bankens etterlevelse av hvitvaskingsloven.»
DNB aksepterte straffegebyret på 400 millioner kroner. Finanstilsynet har vært misfornøyd med DNBs arbeid mot hvitvasking i lengre tid. Etter å ha fått DNBs versjon av saken, står Finanstilsynet på sitt.
DNBs egen bruk av vaskepulver er nå blitt forsøkt dyttet over på innskyterne – som om det er der problemet ligger.
Jeg kjenner to personer som i dag sitter hjelpeløse og har fått kontiene sine stengt. Begge har penger innestående på DNB-konti etter arv.
Jeg må spørre: Hvor mye kan en minstepensjonist klare å hvitvaske i løpet av et liv? All denne kontrollen har jo ikke hjulpet det ringeste på det som er det reelle problemet i dag: Hacking av intetanende personers konti og identitetstyveri.
Det vil jo blinke som et fyrlys hvis en lavinntektsperson plutselig får et mystisk stort beløp inn på konto som ikke greit kan dokumenteres.
Hvor ble det av det gode kjøpmannsskapet, DNB? Ble det krympet i en kokevask?
Den tidligere hyggelige banken flyttet etter noen år fra «bankbygget» og inn i Follo Sparebanks tidligere lokaler. Der er de ikke lenger, i dag sitter de forskanset i en rundkjøring to kilometer nord for byen, der ingen slipper inn uten å ha gjort avtale på nettet. På gateplan, der minibanken var, er det nå bare en kompakt stålplate.
I annen etasje sitter de og gjemmer seg. Det er å håpe at de også skammer seg.
