På sitt beste samler idretten oss og skaper minner for livet. Gjennom oppveksten fikk jeg kjenne på en sterk følelse av tilhørighet til mitt lokale håndballag. Vennskapene som ble formet på banen i ungdomsårene har blitt til vennskap for livet.
Vi vant sammen, vi tapte sammen og vi trøstet hverandre etter skader. Idretten knytter oss sammen gjennom glede, litt smerte og fellesskap. Jeg håper politikerne skjønner hvor mye idretten betyr og prioriterer barn og unge i høstens statsbudsjett.
For er idretten egentlig for alle?
Dessverre er det ikke uvanlig å betale tusenvis av kroner for barnas fritidsaktiviteter, og det fører til ekskludering. Mange foreldre har ikke råd, og det merker barna.
Jeg blir sjokkert når jeg hører om de høye prisene folk må betale. Mange barn sier til foreldrene sine at de ikke vil delta på en fritidsaktivitet, fordi de vet at familien ikke har råd.
[ Kommentar: En gjeng med sytekopper? ]
På samme måte som idretten knytter oss sammen, kan den også føre til utenforskap hvis prisen blir for høy. Dessverre ser vi på frafallet fra organisert idrett at stadig flere ikke har råd til å delta på fritidsaktiviteter.
Ifølge forskning fra Ung Data, Oslo Met og Norges idrettshøgskole har frafallet i ungdomsidretten en sosial profil. Langt flere av dem som vokser opp i familier med relativt få ressurser hjemme slutter, enn de som vokser opp i høyere samfunnslag.
Vi er nødt til å snakke høyere om frafallet og høye priser i idretten.
Vi må fjerne skammen og skape like muligheter for deltakelse. Her har politikerne et viktig ansvar. Idrett må være for alle, dessverre er det en mørk bakside for de som blir holdt utenfor idretten.
Samme forskning viser at det er langt fra tilfeldig hvem som slutter, det avhenger av både kjønn, sosial bakgrunn og geografi. Ungdom som slutter kommer også i gjennomsnitt dårligere ut på opplevd livskvalitet, enn de som fortsetter med idrett.
Det finnes alltid noen i hvert klasserom som lever under fattigdomsgrensa. De roper ikke høyest. Men idretten er ikke for dem.
Både økonomi og idrett påvirker vår psykiske helse, idrett er en arena til å føle på mestring og tilhørighet. Idretten bygger gode rollemodeller og holder barna våre borte fra dårlige miljøer. At høye priser holder folk utenfor gjør vondt, derfor er det viktig med økonomisk åpenhet.
Du er ikke alene om å føle på utenforskapet og skammen. Vi må snakke høyt om det, og at det alltid finnes noen i hvert klasserom som lever under fattigdomsgrensa. De roper ikke høyest. Men idretten er ikke for dem.
Derfor må vi jobbe for at idretten er for alle.
Alle barn har rett til å delta på minst én organisert fritidsaktivitet ifølge Fritidserklæringen. Kommunene har satt av penger til dette, utfordringen er at det er lite kommunisert og det er mange forskjellige praksiser.
Hvis du vet hvordan man søker om støtte der du bor, fortell det videre. Ta det opp på foreldremøte, skriv det på din lokale Facebook-gruppe eller på Instagram.
Vi må sammen spre det viktige budskapet om at idrett skal være for alle og at det finnes gode støtteordninger. Ingen barn skal ekskluderes på grunn av økonomi.
[ – Det blir feil å ikke kommentere det som skjer i Iran, når jeg har vært så heldig ]