Vi fikk Klimaloven i 2017 med formålet: «§1 Loven skal fremme åpenhet og offentlig debatt om status, retning og framdrift i dette arbeidet».
Hvorfor nøler lovgiverne med å kreve årlige klimaregnskap fra kommunene? Et klimaregnskap vil gi oss status i naturens og menneskets evne til å regulere CO2-balansen og naturmangfoldet. Da trenger vi geologenes og biologenes kunnskaper. Uten det bommer vi på tiltakene.
Jorden har hatt en rekke istider fra prekambrium til i dag. Isboringer på Grønland og i Antarktis viser at kloden bare de siste 2,6 millioner år har hatt minst 15 istider, kanskje så mange som 40, avbrutt av interglasiale «varmetider» på 10.000–20.000 år.
[ «Verdens mest ensomme tre» kan gi oss viktige svar i jakten på en løsning på klimaproblemet ]
Nå er vi midt i en varmetid, men jorda er fortsatt i en «ishusperiode» som begynte for 33 millioner år siden, da Antarktis ble dekket av innlandsis. Den varmeste atmosfæren hadde kloden for ca. 10.000 år siden. Da smeltet breene i Norge, også Jostedalsbreen.
Hva skaper disse regelmessige syklusene med istider på 100.000 år og varmetider på 20.000 år? «Sannsynligvis skyldes det de periodiske mer elliptiske jordbanene rundt sola», skrev den dansk-norske geologen Jens Esmark i 1824. («Istidens oppdager» av Geir Hestmark, 2017). Det ble bekreftet av den serbiske astronomen Milutin Milankovićs beregninger i 1920.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/QZSWPXSVAJH2PBV5DFXJNCEAPM.jpg)
I dag er dette den mest sannsynlige årsaken til istider og varmetidene. Endringer i jordbanens eksentrisitet endrer solinnstrålingen med opptil 30 %. Det skjer i perioder på 100.000 år. Periodiske endringer i jordaksens helning i forhold til jordens bane rundt sola og endringer i jordaksens presesjon fører også til sykliske endringer av kortere varighet i jordas klima.
Mini-istidene skjer bare når solflekkenes antall er tilnærmet null. 11-årsperioden med tilnærmet null solflekker starter nå. Likevel antar klimaforskerne at Nordpolen er fri for sommeris om 15 år. Da slipper Sibirs enorme myrer metangassen fra tint permafrost.
Vinterisen på Nordpolen kan forsvinne, allerede om 100 år (?). Med is er Arktis en «pumpe». Uten polis endres havstrømmene. Golfstrømmen blir svak og kanskje helt borte fra vår kyst. Havet er 71 % av klodens overflate og havstrømmene er en viktig klimaregulator.
[ Kommentar: Når alt skal vokse og ingenting gror ]
Et klimaregnskap vil gi oss status i naturens og menneskets evne til å regulere CO2-balansen og naturmangfoldet.
Geologene gir oss en viktig forståelse: Kloden uten mennesker hadde både varmetider og istider. Globale temperaturendringer er en dynamisk prosess, med mange årsaksvariabler. Den har flere årsaker enn CO2-utslipp.
Kaldt vann binder mer CO2-gass enn varmt vann. Når havet blir varmere på grunn av endringer i solinnstrålingen slipper det ut CO2, mens havet lagrer mer CO2 når det blir kaldere. Verdensomspennende istider, «snøballjord-istider», oppsto i prekambrium da CO2-innholdet i atmosfæren var mange ganger høyere enn dagens nivå. Istid ble det likevel.
Hvordan bruker vi denne erkjennelsen? Det tok over 2,5 milliarder år før kloden hadde fritt oksygen. Før algene «krabbet» på land i silurtiden hadde kloden verken jordsmonn eller oksygengass. Sopp hadde «røtter» (mycel) som kunne hjelpe nyutviklede grønne mosevekster ved å hente vann fra sprekker i stein og fjell.
Først når plantene døde, fikk klodens jordsmonn organiske avfallsstoffer. Klorofyllet i grønnalger var jordens genistrek: Ved hjelp av sollyset brukte de CO2-gassen som forbrenningsstoff, fotosyntesen spaltet vannmolekylet og ga naturen tilbake fritt oksygen til vår forbrenningsprosess.
Bare tilveksten i Norges boreale skoger fanger alene alle landets CO2-utslipp. Antall trær i norske skoger er doblet på 100 år. Regnskogen er i en motsatt prosess: Trær hugges for å skaffe palmeolje til biodiesel, bestilt av europeiske land. I verden fjernes 475 trær i sekundet.
Vet vi hvor stort dette CO2-fangsttapet er? En grønn gresslette spiser to tonn CO2 pr. dekar årlig. Gartnerne vet dette. De har i mange år pumpet inn 100 tonn CO2 (fra Yara) i året i sine veksthus for å doble veksten ved å øke innholdet i drivhusluften til 420 ppm (fra 280 ppm for 30 år siden). Nå er det like mye CO2 i luften som i gartnernes veksthus og vi ser at «naturen er frodigere enn noen gang».
[ Hege Ulstein: Det finnes to måter å minnes Mikhail Gorbatsjov på ]
Det finnes ikke én grønn plante som er enig i påstanden «CO2 er forurensning». Tvert om. CO2 er livets gass, som i neste fase gir plantene jordens organiske materiale, som er forutsetningen for alt liv som må bygge cellevegger.
Når plantene dør, jobber bakterier, mikrosopper og meitemarkenes enzymer med å lage de næringsstoffene bondens matproduksjon må ha. Mikrolivet i jorda vil også effektivisere opptak av kunstgjødsel – og dermed hindre ukontrollert nitrogenavrenning til eksempelvis Oslofjorden, noe som trolig er årsaken til fiskedøden der. I jordlagets øverste 6 cm bør det minimum være 5 % organisk materiale. I dag er det bare 2 %. Mikrobiologer (Sri Lanka) har også vist at mikrosopper erstattet 98 % av kjemikaliebruken i plantevernet. De spiser skadelige insekter og nematoder, og bedrer plantehelsen!
Men vi mangler tilsynsorganer som sikrer den organiske prosentdelen i jordsmonnet, og metoder som klarer å isolere det «snille» mikrolivet til bruk i plantevernet. Var det rapporten fra Lavutslippsutvalget (2007) som ensrettet klimadebatten ved å begrense den til «CO2-utslipp»? Ti år senere fikk vi lover som krever åpenhet og en fri debatt (Klimaloven) og i 2021 resultater av kontrollene (§ 25-2 i Kommuneloven).
Det mangler fortsatt et lovkrav om årlige klimaregnskap som inkluderer naturens egen CO2-fangst. Men også en miljølovgivning som krever kontroll med innholdet av organisk materiale i jorda haster:
Uten oversikt, ingen styringsmulighet.
Hvis vi ikke forstår de geologiske og biologiske prosessenes dominoeffekter, kan ikke velgere eller politikere prioritere de riktige tiltakene som vedlikeholder jorden som menneskets eneste bosted.