Debatt

Vi er på samme side

«Nede» er bare et lite skritt på veien mot større mangfold.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

«Nede» er den første norske TV-serien der hovedkarakteren er en kvinne som bruker rullestol. Vi forstår godt at valget vårt om en gående skuespiller har ført til skuffelse og frustrasjon hos noen, blant dem kronikkforfatter Kirsti Svinø (Dagsavisen 30. august).

Ønsket om synlig representasjon er høyst relevant, og vi opplever at vi egentlig er på samme side og jobber mot samme mål: At vi skal komme dit hvor det er mye bredere mangfold blant skuespillere hver gang man skal caste, blant annet i rullestol.

Det har til nå eksistert ekstremt få roller hvor karakteren skal ha en funksjonsnedsettelse. Det er et resultat av hvor lite tilrettelagt samfunnet og bransjen har vært for å få frem talenter i denne gruppen. Det er et kjempebehov for konkrete tiltak for å øke mangfoldet i alle ledd.

Vi tror ikke at vi trenger å fortelle kronikkforfatteren dette, det er mer for å tegne et større bilde for de som kanskje ikke har så mye kjennskap til temaet. Vi trenger mange flere filmer og serier om, med og av funksjonsvarierte mennesker. Både der funksjonsvariasjonen er hovedtemaet, og der det ikke har så mye med karakterens historie å gjøre.

For å få til dette trengs det å tilrettelegge utdanningene og bransjen, så folk kan og tør å komme med disse historiene. Det er et mål å jobbe mot og «Nede» er etter vår mening bare et lite skritt på den veien, et skritt som har synliggjort at det trengs.

Vi opplever at vi og kronikkforfatter ønsker oss det samme: Et mer inkluderende samfunn og et bredere mangfold foran og bak kamera i film og TV.

Vi har aldri sett på rollefiguren Fanny, eller noen andre, som en «eksotisk tragedie» fordi man har havnet i rullestol. Vi har villet fortelle historien om en hovedperson som sørger over sin døde bestevenn, og føler på skyld.

Det er tragedien hennes.

Å skildre henne som gående i tilbakeblikk har ikke vært for å hevde at hun er ødelagt i «nåtid». Tvert imot synes vi at tilbakeblikkene viser en Fanny som er vanskelig å like før ulykken inntreffer.

Produksjonen vår har også hatt mange ansatte i rullestol, bare for å rette opp i inntrykket av at vi kun har forhørt oss med én gruppe eller én venn. Når det kommer til spekulasjonen rundt casting-prosessen vår, så kan vi ikke si annet enn at det på ingen måte var en prosess ment for å gi oss et alibi overfor kritikk.

Det var et helhjertet forsøk på å finne noen som kunne være perfekt til rollen. Men da blir også spørsmålet: Er den eneste riktige veien å gå mot mer representasjon, at vi ender et sted hvor en skuespiller må være det den skal portrettere i fiksjon også i virkeligheten?

Det synes ikke vi.

Det bør være mulig å forsvare faget og håndverket, og fortsatt være enig i at vi må jobbe for at flere fra mindre synlige grupper blir sett. De to tingene trenger ikke være motstridende. Det blir også vanskelig å direkte overføre all statistikk og retorikk fra debatten i USA til Norge, hvor vi er så veldig mange færre mennesker.

Det må definitivt lages plass så representanter fra hver minoritetsgruppe kan fortelle sin egen historie. Dette er så viktig, og noe vi er helt enige om. Hvordan kan vi snakke om dette, jobbe mot å få til dette, uten å fullstendig diskreditere fiksjonshistorier som ikke har som hovedmål å representere en gruppe?

Casting-prosessen vår var på ingen måte var en prosess ment for å gi oss et alibi overfor kritikk.

Vi har verken hensikt eller et mål om å kapitalisere på andres historier, vi har som mål å fortelle historier som berører, og som sier noe universelt om det å være menneske. Man vil selvfølgelig aldri kunne skildre livet og erfaringene til alle rullestolbrukere i én karakter. Det finnes like mange individuelle opplevelser og historier som det gjør mennesker.

Flere av historiene må frem!

Vi tror at «Nede» kan få flere til å tenke at det er en mulighet for å komme med sin historie, og at det finnes et publikum som ønsker det. Hvis vi mot all hensikt har sendt et signal om at man som funkis er uønsket av bransjen ved å lage «Nede», så la oss rette opp i det her.

Det motsatte er sant! Det er et enormt behov og ønske om flere historier, flere skuespillere og flere kreatører.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt