Debatt

Kampen handler om oss

Funksjonshemmede står utenfor arbeids- og samfunnsliv. Vi står også utenfor debatten om utenforskap.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Under Arendalsuka er utenforskap et tema på mange møter arrangert av alt fra arbeidslivsorganisasjoner, statlige etater og til og med forsikringsselskap. Flere skal i arbeid, og myten er at dette handler om gutter som i ung alder velger spill istedenfor utdanning og arbeid.

Realiteten er annerledes, og handler i stor grad om utestengelse av funksjonshemmede fra arbeids- og samfunnsliv.

Skal vi tro Nav består utenforskapet av om lag 20 prosent av arbeidsstyrken. Ser vi bort fra de som er under utdanning, er inntektene deres fra uføretrygd eller sosialstønader. For mange gir dette inntekter som plasserer dem innenfor fattigdomsgrensen. Statistisk sentralbyrå har dokumentert at funksjonshemmede representerer om lag halvparten av det utenforskapet Nav snakker om.

Vår kartlegging av funksjonshemmede med assistansebehov viser at mer enn halvparten av de spurte har en inntekt som ligger 300.000 kroner eller mer under norsk gjennomsnittsinntekt.

Få vil velge dette frivillig. Og det handler ikke om folk på gutterommet foran dataspill. Det handler om en stor del av befolkningen som ikke får muligheten til å delta og bidra til samfunnet.

Funksjonshemmede barn og unge får i liten eller ingen grad den assistansen de trenger for å kunne delta på skole- og fritidsarenaer. Assistansen de får kobles til hjemmet, skriver Vibeke Marøy Melstrøm.

Funksjonshemmedes utenforskap er dobbelt: Ikke bare står vi utenfor arbeidsliv og samfunnsdeltakelse. Vi står utenfor debatten om utenforskap. Det er det ikke bare vi som taper på. Det gjør også at diskusjoner om treffsikre løsninger blir fraværende.

For eksempel vet vi, fra våre og andres undersøkelser, at det å få assistanse er avgjørende for å kunne ta utdanning og være i arbeid. Likevel er det færre enn 4.000 som får assistanse i egen hverdag, og mindre enn 400 som får assistanse for å kunne være i arbeid.

Det er langt færre som har fått assistanse enn det som var forutsatt av regjeringen ved rettighetsfestingen i 2014.

Mange blir satt i en situasjon hvor de blir avhengige av et helse- og omsorgsapparat istedenfor å delta og bidra i samfunnet. Riktig assistanse er en vesentlig betingelse for å få leve det livet vi vil. Det at vi ikke får dette, skaper et tap for samfunnet.

Manglende sosial kontakt og nettverk skaper isolasjon og ensomhet. Og kan sette spor livet ut.

Det hele starter på denne måten: Barn og unge får i liten eller ingen grad den assistansen de trenger for å kunne delta på skolen og fritidsarenaer sammen med andre. Assistansen de får kobles til hjemmet, mens skolene skal sørge for at barn og unge kan være en del av skolehverdagen.

Realiteten er at familier må forholde seg til et puslespill av ordninger, og assistansen frikobles fra det barn og unge trenger for å delta sammen med venner og i organiserte fritidstilbud. Manglende sosial kontakt og nettverk skaper isolasjon og ensomhet. Og kan sette spor livet ut.

Vi vet at utdanning er særlig viktig for å kvalifisere funksjonshemmede for arbeidslivet. Barrierene som møter den enkelte, blir særlig store inn mot høyere utdanning. Valg av utdanning innebærer for mange å flytte.

Det gir usikkerhet, fordi du ikke vet om kommunen du flytter til vil gi deg assistansen du trenger. Du kan heller ikke være sikker på at du får den bistanden du har krav på til å kunne gjennomføre høyere utdanning. Våre kartlegginger viser derfor at det er få, og de siste årene færre, funksjonshemmede som gjennomfører høyere utdanning.

Det er med andre ord mye vi vet, men som ikke løftes inn i diskusjonene om utenforskap. Antagelig fordi vi oppfattes som en gruppe som skal få helsehjelp, og ikke løsninger som fungerer for likestilling, utdanning og arbeid.

Skal vi gjøre noe med utenforskapet må vi sette tydelige mål for det vi skal gjøre. Hvis likestilling og deltakelse i utdanning, arbeid og samfunnsliv blir satt som mål, vil det sette premisser for utformingen av fremtidens assistanseordninger.

Dette har nå regjeringen fått på sitt bord gjennom BPA-utredningen «Selvstyrt er velstyrt» (NOU 2021:11) som nå har vært på høring. Det regjeringen her skal ta stilling til er om assistansen funksjonshemmede trenger skal forstås som helse og omsorg, eller skal forstås som virkemiddel for likestilling og bekjempelse av utenforskap.

Regjeringen skal også ta stilling til om det skal være opp til kommunalt skjønn om hver enkelt skal få assistansen som trengs, eller om rett til samfunnsdeltakelse skal gjelde likt for alle i hele landet.

Det er ingen overraskelse hva vi mener: Alle som trenger BPA (brukerstyrt personlig assistent) må få det. Assistanseordningen bør forvaltes av staten for å unngå forskjellsbehandling mellom kommuner og landsdeler. Og retten til assistanse må flyttes ut av helselovgivningen, og begrunnes i vår selvsagte rett til å delta og bidra som alle andre.

Så lenge våre rettigheter – som skal sikre samfunnsdeltakelse – lovhjemles med et annet formål enn likestilling, forblir vi en del av utenforskapet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt