Bøker

Noveller i særklasse

Roskva Koritzinsky har litterært falkeblikk. I sin nyeste og tredje novellesamling, «Ingen hellig», viser hun fram sine talenter i åtte fortellinger, som på finurlig vis er hektet sammen i valg av tema og karakterer.

---

NOVELLER

Roskva Koritzinsky

«Ingen hellig»

Aschehoug

---

Roskva Koritzinsky byr ikke på dramatisk handling eller spenning. Dette er monologdrevne tekster som er gjenkjennelige fra hennes tidligere bøker. Novellene i høstens bok beveger seg over store tidsrom, gjennom tilbakeblikk på barndom og ungdom. Ingen frydefull barndom. Ensomhet, utsatthet og dysfunksjonelle familieforhold preger flere av fortellingene. Slik de avdekkes i «Lillebror», der fortelleren er søsteren Inez. Han er det yngste barnet og havner tidlig i fosterhjem, men rømmer hele tiden, og klarer etter hvert å komme seg til sjøs. Han viser seg å ha et talent for arkitektur, men avsløres og anklages for plagiat.

Roskva Koritzinsky kan på subtilt språklig vis avdekke og vise fram følelser og relasjoner.

I novellen «Nattevakt» handler det om et venninneforhold der den voksne Lilli erindrer sitt forhold til den gatesmarte og overlegne Vivian, som forfatteren karakteriserer på denne måten: «et strålende mørke senket seg over klasserommet når hun snakket». Dette «mørke» hadde med hennes religiøse tilknytning å gjøre, følelser som Lilli kunne gjenkjenne, men ikke gjengi så sterkt og overbevisende som Vivian. «Lilli følte at hun levde i skjul – at alt i henne utspilte seg på en liten flate».

Roskva Koritzinsky kan på subtilt språklig vis avdekke og vise fram følelser og relasjoner. Som i «Hegrer, liljer» der fortelleren bekjenner: «Den første dagen i advent våknet jeg med en følelse av å ha arvet et eller annet, en sykdom eller en skjebne, og nå lå den tung over kroppen min som et støvet teppe.» Først etter to måneder klarer fortelleren å stå opp av senga.

Ingen hellig

Slik oppleves disse novellene som finurlig konstruerte, med stadige blikk og kontakter med de tidligere novellene. Det handler om hvordan selvbilder skapes, hvordan man preges av barndommen og familielivet, av forhold til venner og tilfeldige bekjentskaper.

Det skal innrømmes at denne leseren til tider kan oppleve forfatteren som kryptisk og lukket. Novellesamlingen «Jeg har ennå ikke sett verden» fra 2017 hadde en åpenhet som jeg synes denne nyeste samlingen tidvis mangler. Likevel utøver Roskva Koritzinskys noveller en slags bedøvende fascinasjon hos leseren i kraft av sin språklige kraft. Som i novellen «Hegrer, liljer», som jeg synes er en av samlingens beste, der den 29-årige jeg-fortelleren hele tiden lengter tilbake til den trygge senga, «redet mitt forkledd som sykdom. Ingen ville finne på å trenge inn i et gjemmested som mest av alt lignet en byll».

Dette er ikke tekster man raser gjennom. De forlanger langsomhet.

Det må understrekes at Roskva Koritzinskys noveller krever stor grad av oppmerksomhet, dette er ikke tekster man raser gjennom. De forlanger langsomhet om leseren skal oppdage de tynne trådene som binder dem sammen. Til gjengjeld tilbys man noen overraskende sammenhenger. Novellene til Koritzinsky vokser mens man leser. Og de stiller også noen sentrale spørsmål om kunst og etterligning. Fortelleren i «Hegrer, liljer» vil helst imitere et kunstverk hun beundrer, kunst som beveger blikket til dem som ser dem.

Roskva Koritzinsky forteller i et etterord i «Ingen hellig» at novellene er blitt til i samtale med en hel rekke forfattere og filosofer – fra Søren Kierkegaard og mystikeren Simon Weil til tyske Judith Hermann, norske Vigdis Hjorth og ikke minst svenske Harry Martinson. Sistnevnte opptrer i flere av novellene både i form av anekdotiske fortellinger om Harry Martinsons skjebne, og i tillegg med små utdrag fra hans dikt. Dessuten er gjennomgangsfiguren i flere av novellene jenta Inez, også hentet fra Harry Martinsons tekster. På bakgrunn av dette kan kanskje tittelen «Ingen hellig» også forstås som nettopp det – at i kunstens verden beveger man seg hele tiden i et samspill eller en samtale med annen kunst og litteratur.

Roskva Koritzinsky setter tonen for novellesamlingen i åpningen av boka, som er en fabulering over ridderen Parsifal, kjent fra sagnet om Kong Arthur fra det 13. århundre. Parsifal var ridderen som bar det hellige spydet som hadde stukket Jesus da han hang på korset. Koritzinskys ridder kommer til en forsteinet by, som han redder ved å oppsøke dronningen og stille henne et spørsmål som gjør at forsteiningen opphører.

Det er lite av religiøse fabuleringer eller refleksjon i novellesamlingen, men religionen dukker snarere opp i utkanten av fortellingene. Menneskene i Roskva Koritzinskys noveller er langt fra hellige, derimot svært menneskelige i sin atferd og sitt strev for å mestre livet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Nyeste fra Dagsavisen.no: