Kjære statsminister Støre: Jeg har fått brev fra deg om kraftkrise og kraftpriser. Derfor tillater jeg meg å svare, i beste mening, og på bakgrunn av at jeg har vært medlem av Det norske Arbeiderparti i 60 år og kommer til å dø i Arbeiderpartiet.
Jeg er skuffet over regjeringens håndtering av kraftprisene. Jeg skal prøve å forklare dette, ved å adressere de grunnleggende årsakene til at vi er kommet dit vi er.
Det er tydelig at du ikke vil utfordre kraftbørsene Nasdaq, Euronext og den sterke norske og internasjonale finanskapitalen som er kommet inn i det norske strømmarkedet. Men jeg tror du vet at kraftbørsen skulle være statseide Statnett – ref. etableringen av Statnett Market AS i 1993.
Deretter har Statnett imidlertid finansialisert kraftbørsen og strømleveransesystemet totalt og avhendet kontrollen over de viktige samfunnsmessige aktivaene: Den finansielle og fysiske kraftbørsen.
Konsekvensene er i strid med Energilovens intensjoner.
Det er ugreit at du og energiministeren helt unnlater å peke på at den totale kommersialiseringen av kraftbørsen og strømomsetningen er en av hovedårsakene til de unaturlig og unødvendig høye norske strømprisene.
Det er jo omgjøringen av norsk vannkraft fra et særdeles godt begrunnet allment samfunnsgode til en ren markedsvare som i utgangspunktet har skapt den dramatiske situasjonen vi nå står oppe i.
Det er også ugreit at du ikke vil utfordre EU, og særlig Tyskland og Storbritannia, når det gjelder kontrollen over de nye utenlandskablene. I praksis fungerer de nyeste kablene som rene eksportkabler, og selv om Statnett har investert enorme 18 milliarder i de to kablene, har vi – den norske stat – altså ingen kontroll over hvordan strømmen skal gå i kablene. Og du sier åpent at situasjonen ikke tilsier at avtalene må reforhandles for å skaffe slik kontroll.
[ Støre med strømløfte: – Vi skal gjøre det vi kan ]
Det forstår jeg ikke. Særlig ikke når du begrunner det med solidaritet.
Først litt om utenlandsforbindelsene historisk, for politikken bak var jeg med på: Norsk vannkraft har den unike fordelen at vi kan magasinere over 80 % av årsproduksjonen. Varmekraft i de andre nordiske landene må og måtte kjøres jevnt over døgnet for å få optimal effekt. Derfor var det fornuftig med en avtale om utveksling på like vilkår, der vi holdt tilbake vann om natten og i stedet importerte varmekraft.
Dette er ikke lenger situasjonen. Med vannkraft som handelsvare i et integrert europeisk marked der vi har overlatt hele kontrollen til markedsaktørene, eksporterer vi ren og billig norsk vannkraft og får – i den grad vi trenger import – tilbake svært dyr og forurensende energi. Og det er ikke lenger noen balanse i utvekslingen: Vi eksporterer langt mer enn vi har bruk for å importere.
Kommunevalget vil kunne bli en katastrofe for Arbeiderpartiet hvis regjeringen ikke griper til mer kraftfulle politiske tiltak nå.
Så om solidaritet: Energiministeren kunne i juni fortelle at bare i 2022 vil økningen i norsk gasseksport tilsvare 100 Twh, altså mer enn 2/3 av samlet norsk vannkraftproduksjon. I øyeblikket er vi den største gasseksportøren til Europa. I denne sammenheng er en vannkrafteksport på 17 Twh (2021) uten betydning.
Fri flyt av norsk vannkraft ser ut til å være en viktig symbolsak for deg. Men er den verdt det politisk, når vi ser hvilke reelle utfordringer det skaper i Norge?
Jeg mener også at det er en grunnleggende forsømmelse ikke å ha tatt opp unntak for den norske vannkraften med EU, i lys av den unike egenskapen vannkraften har med hensyn til magasinering. De andre viktige energikildene i Europa kan etterfylle sine lagre med lastebiler eller rør (ref. gass, olje, kull, kjernekraft).
Men norske vannmagasiner kan ikke fylles opp med tankbiler.
[ Listhaug vendte det døve øret til. I dag er hun den som skriker aller høyest om kraftkrisen ]
Dette er en så viktig forskjell at det betinger unntak – Norge må kunne kreve at vi skal dekke nasjonale behov med vannkraft før vi eksporterer. EU-land får slike unntak for tilsvarende unike forutsetninger.
I forhold til magasinering og tømming av magasinene tror jeg du vet at det ikke er spesiell mangel på nedbør de siste årene som er årsak til tomme vannmagasiner. Det er rett og slett kraftprodusentenes grådighet, i en situasjon der det frie markedet inviterer til kortsiktig profittjag, på bekostning av norske forbrukere.
Her har NVE forsømt seg med tanke på å føre tilsyn med magasinfyllingen. Og OED har åpenbart føyd seg fullstendig for markedskreftene, når energiministeren – etter lang tids nøling – sier det er ekstraordinært å be om innsyn i markedssensitive data!
Du nevner makspris i ditt brev og avviser dette. Men det er fullt mulig å lage en transparent prisformel for norsk vannkraft levert i Norge, som bygger på et kost pluss-regime. SSB oppgir at gjennomsnittspris i Norge i 2020 var 80 øre/kWh, inkludert alle avgifter.
Produksjonsleddet tok ut 21 øre, distributørene 28 øre (som er uforholdsmessig mye) og staten 31 øre. Både produsentene og distributørene tjente meget godt i 2020, slik at vi kjenner en rimelig kostnadsbasis. Så kan staten vurdere avgiftene i forhold til eventuelle endringer i forutsetningene.
[ Dagsavisen mener: Prisene må holdes i sjakk ]
I omtalen av mer langsiktige tiltak nevner du ikke oppgradering av eksisterende vannkraftverk. Det overrasker meg, for potensialet i en slik oppgradering går langt ut over de overskuelige mulighetene i andre fornybare energikilder.
En marsjordre til Statkraft som heleid statlig selskap, og en eventuell stimuleringsordning, vil kunne sette umiddelbar fart i en slik oppgradering. Den kan også foretas uten nye naturinngrep.
Regjeringen henviser stadig til at en har flere kommisjoner i arbeid for å vurdere framtidige tiltak. Med normale høringsfrister vil Energikommisjonens rapport neppe komme til politisk behandling før kommunevalget.
Det valget vil kunne bli en katastrofe for Arbeiderpartiet hvis regjeringen ikke griper til mer kraftfulle politiske tiltak nå – tiltak som adresserer rot-årsakene. Folk er ikke dumme, det er ikke lurt å undervurdere velgerne.
I balansen mellom statlig styring og markedskreftenes frie spill, og i balansen mellom å ivareta legitime og grunnleggende nasjonale interesser i forhold til europeisk solidaritet, mener jeg meget bestemt at regjeringen må endre posisjoner.
Og det må skje fort.
