Skaden er ikke det verste

Denne måneden er det den internasjonale disability pride-måneden. Funksjonshemmede over hele verden står sammen for å feire det mangfoldet vi er, og kjempe sammen for en likestilt verden. Vi har fortsatt en lang vei igjen å gå når det kommer til våre muligheter til å leve et likestilt og verdig liv.

Mange mennesker har dessverre en tendens til å tenke at det er den funksjonshemmede det er noe galt med, men det stemmer ikke. Det er hvordan vi ser på mennesker med nedsatt funksjonsevne som er problemet. Diskriminerende politikk og barrierer, både fysiske, sosiale og økonomiske, sperrer oss funksjonshemmede ute fra å delta i samfunnet på lik linje med andre.

Unge Funksjonshemmedes definisjon av funksjonshemning forklarer det godt: «Funksjonshemning oppstår når det er et gap mellom et individs forutsetninger og omgivelsenes utforming eller krav til funksjon. Funksjonshemning er ikke en individuell egenskap, men et forhold eller en situasjon som kan oppstå i individets møte med samfunnet/de fysiske omgivelsene.»

Funksjonshemmede blir systematisk diskriminert over hele verden, også her i Norge. Når mennesker ikke får innvilget nødvendige timer med brukerstyrt personlig assistent (BPA), mister man muligheten til å delta på like premisser som andre. Man mister også muligheten til å bestemme over sitt eget liv, noe de fleste andre i Norge heldigvis kan ta for gitt.

Hvis nærskolen til et funksjonshemmet barn ikke er universelt utformet – eller ikke har nok kunnskap – blir eleven sett på som problemet, ikke bygningen eller mangelen på kunnskap. Dette beskriver situasjonen godt. Mange ser kun «feilen» med menneskene, og at det er menneskene som må fikses.

Da Mari på 9 år ikke fikk bli med på klassebildet (TV 2, mars 2019) fordi hun sitter i rullestol, sender det et enormt signal. Det viser de andre barna i klassen at det er greit å diskriminere, og at det er greit å stenge noen ute bare fordi de har en kropp som fungerer litt annerledes enn sin egen.

Vi er den minoriteten hvem som helst kan bli en del av, når som helst – og som de aller fleste av oss vil oppleve å bli en del av i løpet av livet.

Disability Pride Month har i likhet med andre likestillingskamper sitt eget flagg. Det er ikke så veldig utbredt ennå, men absolutt et vi i mye større grad bør ta i bruk for å markere vår tids viktigste likestillingskamp. Flagget består av en rød, gul, hvit, blå og grønn stripe på sort bakgrunn.

Hver farge representerer noe, for vår minoritet er nemlig svært sammensatt og mangfoldig. Det er enormt mange måter å være funksjonshemmet på. Man kan være funksjonshemmet hele tiden, eller av og til.

[ – Det føles ut som det står «forbudt for deg», her kommer ikke du inn fordi du sitter i rullestol ]

Man kan være det for en periode, og man kan leve med den samme funksjonsnedsettelsen hele livet. Funksjonshemmede er overalt og det er så mange ulike måter å være funksjonshemmet på.

Den røde stripen markerer fysiske funksjonsnedsettelser, gul markerer kognitive funksjonsnedsettelser, hvit er for udiagnostiserte og usynlige funksjonsnedsettelser, blå viser til psykososiale funksjonsnedsettelser og den grønne stripen markerer sansetap eller sensoriske funksjonsnedsettelser.

I tillegg er den svarte bakgrunnen til for å minnes alle vi har mistet til «ableist violence», noe vi dessverre ikke har et godt ord for på norsk, som også viser hvor langt ned på agendaen det står – det snakkes nesten ikke om.

Det er viktig å snakke mer om fordi det rett og slett er mennesker som mister livet. Ikke på grunn av funksjonsnedsettelsen i seg selv, men som følge av diskriminering. Her er det store mørketall og altfor lite kunnskap.

En sak vi også må snakke om er den store skammen mange kjenner på hver dag. Mange tør ikke å si høyt at de har en funksjonsnedsettelse og vil ikke identifisere seg som en del av «den gruppen».

Det er ikke så rart, når vi vet at én av tre personer med nedsatt funksjonsevne har opplevd hatkriminalitet, og at ord som tilbakestående, hemma og mongo fremdeles er et vanlig skjellsord blant annet i skolegården, i sosiale medier og på fest.

[ Å være stolt er en protest mot min egen skam ]

Holdningene i samfunnet sitter så dypt at vi ikke engang merker dem. Lenge trodde jeg på alt det jeg ble fortalt. Jeg trodde det var meg det var noe galt med, at jeg måtte fikses. Jeg gjenkjente ikke diskriminering slik jeg gjør nå.

Jeg unnskyldte stadig det jeg opplevde med at det sikkert var jeg som var hårsår, at det jo tross alt var meg det var noe galt med. At jeg ikke kunne forvente å få være med på alt, eller at jeg måtte tåle å bli snakket ned til, fordi jeg ikke var like mye verdt.

Nå vet jeg at det ikke er rart jeg tenkte slik, det var det jeg ble fortalt over alt. På skolen, i sosiale medier, av politikere og av samfunnet generelt. Diskrimineringen blir så internalisert at det til slutt er vanskelig å forstå at det er det som skjer.

Jeg håper vi alle kan bruke denne måneden til å opplyse folk rundt oss om vår likestillingskamp, og som en motivasjon til å bryte ned de samfunnsskapte barrierene. Vi er verdens største minoritet og mest diskriminerte gruppe.

[ Hvorfor snakker vi ikke om Færøyene? ]

Vi er også den minoriteten hvem som helst kan bli en del av, når som helst. Og som de aller fleste av oss vil oppleve å bli en del av i løpet av livet. Jeg syns det er rart at ikke flere bryr seg om funksjonshemmedes likestilling, men det er enda merkeligere når man tenker slik på det.

Det er nemlig sånn at dersom du blir skadet i en ulykke, dersom du blir alvorlig syk eller når du blir eldre, vil du oppdage at det ikke er skaden eller sykdommen som er verst. Det er hvordan du blir stilt bakerst i køen.

Du føler deg som du alltid har gjort innvendig, men plutselig er du blitt en annenrangs borger.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen