Når ytringer møtes med makt

En av ytringsfrihetens viktigste funksjoner er at det skal være mulig å si fra om at de som har makt ikke gjør jobben sin. Demokratiet er helt avhengig av at folk bruker den muligheten, selv når det er sivil ulydighet – et virkemiddel som er blitt brukt mange ganger i historien for å belyse urett i samfunnet.

Når noen protesterer mot noen av de mektigste interessene i landet, betyr det ekstra mye hvordan ordensmakten responderer. To ganger på kort tid har politiet strippet klimaaksjonister nakne mot deres vilje, med påskudd om at man har mistenkt besittelse av ulovlige rusmidler, uten noen reell grunn til mistanke basert på historikk eller atferd.

For meg er det umulig å forstå at det er nødvendig å strippe fredelige aksjonister nakne mot sin vilje, spesielt når de ikke har straffbar historie ut over aksjonisme. Ingen rusmidler er funnet i noen av tilfellene. Det har heller ikke vært noen grunn til å mistenke det, og det å ta med seg rusmidler på aksjoner hvor man vet at man blir arrestert, virker lite sannsynlig. Kanskje står stereotypen av miljøengasjerte folk og «hippier» fortsatt sterkt i Norge, selv hos politiet?

Men dette er ikke fjerne hippier som ikke vet hva de står for, og om det var det ville maktbruken uansett vært ulovlig og uforholdsmessig. Aksjonistene er folk som demonstrerer mot oljeleting. Sannsynligvis fordi de har lyttet til IPCC og andre forskermiljøers tydelige beskjed om at vi må slutte å lete etter mer olje. Disse menneskene er professorer, sykepleiere og studenter.

Akkurat som deg og meg.

Det er både nordmenn og folk som har reist langt, fra sine egne land. De er ikke til fare for noen andre enn de som ikke liker kritikk av dagens oljepolitikk. Man kan også stille seg spørsmålet om hvorfor europeere drar helt til Norge for å protestere? Hvorfor er Norge det landet i Europa folk drar til for å protestere mot oljepolitikken? Kan det være at vi holder på med noe som setter deres fremtid i fare?

[ Streiken er en katastrofe for SAS ]

Denne våren har vi hatt vannmangel i Oslo. I India har de hatt dødelige hetebølger. I byer verden over forbereder de seg på å håndtere titalls hetebølger hvert år. Det settes heterekorder over en lav sko i Europa og på andre kontinenter. Mange av verdens land prøver å omstille seg bort fra fossilt brennstoff, samtidig som regjeringen har vedtatt et budsjett som lyser ut 28 nye oljeleteblokker. FNs generalsekretær kalte nylig slike nye prosjekter for «vrangforestillinger».

Norsk oljepolitikk går på tvers av den klimaomstillingen resten av verden prøver å få til. Selv om vår regjering ikke vil forholde seg til det, begynner omverdenen å få øynene opp for at Norges regjering ikke gjør nok. Da er det ikke rart at flere blir bekymret over kursen Norge er på.

Stopp Oljeletingen har gjennomført fredelige aksjoner, selv om de kan være irriterende for de som berøres. Vi kan likevel ikke akseptere at det nok en gang kommer en historie om uforholdsmessig maktbruk fra politiets side.

Hvis grunnen til politiets metode er å avskrekke sivil ulydighet, så er det veldig alvorlig. I verste fall kan politiets skjødesløse oppførsel hindre borgere i å uttrykke meningen sin, enten det gjøres via sivil ulydighet eller gjennom mer vanlige ytringer. I så fall er det et problem for all type aksjonisme og engasjement, uavhengig av om det gjelder oljemotstandere eller oljeforkjempere.

[ Nok en sommer i koronaisolasjon: – Dette er ikke over ]

Politiet har nå unnskyldt sin opptreden. Men problemet med uforholdsmessig maktbruk må tas tak i og ryddes skikkelig opp i. Aksjonistene har sagt at de vil anmelde saken, noe jeg har full forståelse for. Spesialenheten må nå komme til bunns i hvorfor dette har skjedd og som kontrollinstans for politiet bidra til at folk ikke skremmes fra å bruke ytringsfriheten sin.

Man kan irritere seg over aksjonistene, til og med le av dem om det får en til å føle seg mer komfortabel over klimakrisen. Man kan også kritisere metodene de bruker. Men samtidig som man gjør det blir klimakrisen sakte, men sikkert verre, særlig fram til oljealderen tar slutt. Både unge som vil ha en trygg framtid, og foreldre og besteforeldre vil bekymre seg mer og mer. Da kan ikke folk som vil engasjere seg i samfunnsspørsmål la ytringsfriheten sin begrenses av politiets overdrevne metoder.

Uavhengig av aksjonene, så er en ny kurs helt nødvendig for våre barn og barnebarn. Den kursen kan vi selvfølgelig velge. Det er opp til norske politikere, og i første omgang regjeringen, å lytte til generasjonene som skal arve jorda.

Den neste store muligheten til å endre kurs blir til høsten, når statsbudsjettet skal vedtas. Opptakten blir stadig mer internasjonalt press om klimahandling, og alvorlige tegn på at vi snart tipper over farlige vippepunkter. Men akkurat nå virker det som at man må være høy for å tro på et oppgjør med norsk oljepolitikk.

[ Vi danser etter drittsekkenes pipe. Forhåpentlig spiller de på siste verset ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen