Kjærligheten som brast

Skytingen i Oslo i helgen der to personer døde og 21 ble skadd omtales som et av de største terrorangrepene mot LHBTQ-miljøet noensinne. Angrepet har, på samme måte som i 2011, sendt sjokkbølger i hele den norske befolkning, og tidligere statsminister Erna Solberg omtaler terrorangrepet som «et angrep på kjærligheten, et angrep på friheten til å elske hvem man vil».

Det er selvsagt altfor tidlig å si noe om hvilke beveggrunner gjerningsmannen har hatt og hvorvidt han opererte på egen hånd eller ei, men valg av sted og tidspunkt kan tyde på at dette var en tilsiktet og planlagt hendelse.

I etterpåklokskapens lys er angrepet imidlertid ikke så overraskende.

Det føyer seg snarere inn i rekken av flere hendelser i USA og Europa de senere år der LHBTQ målrettet er blitt rammet. Den mest omtalte episoden er nok Orlando-skytingen 12. juni 2016, hvor en amerikanskfødt mann som hadde lovet troskap til IS, drepte 49 mennesker tidlig en søndagsmorgen på nattklubben Pulse i Florida.

Ironisk nok omfatter derfor Pride-måneden som feires i juni, ikke bare en markering av bevegelsen som startet med politirazziaen på Stonewall Inn i New York City i 1969, men er også en mer illevarslende markering.

For etter hvert som LHBTQ-bevegelsen har vokst og oppnådd økende aksept både hos myndigheter, virksomheter og folk rundt om i verden – synliggjort av «Pride Month»-skilt, symboler, regnbueflagg og pride-parader – har det også fungert som et polariserende tema for de med forskjellige syn på ikke bare LHBTQ-rettigheter, men også på oppmerksomheten måneden får.

Motstanderne finner vi blant ekstreme islamister og høyreekstremister, men også i konservative kretser.

Data fra Acled viser blant annet at anti-LHBTQ-demonstrasjoner og politisk vold i USA firedoblet seg fra 2020 til 2021, og at tallene for 2022 ser enda dårligere ut. Og at høyreekstremistiske miljøer og andre militante sosiale bevegelser ser ut til å ha mangedoblet sitt engasjement og antikampanjer mot denne gruppen og deres arrangementer i samme periode.

To eksempler på dette skjedde tidligere denne måneden i Idaho hvor en gruppe menn med tilknytning til den hvite nasjonalistiske Patriot Front ble arrestert utenfor et Pride-arrangement. Samme dag krasjet påståtte medlemmer av høyreekstreme Proud Boys et drag queen-arrangement i San Fransisco og ropte homofobiske og transfobiske ord.

Forleden gikk også medlemmer fra Proud Boys inn i et bibliotek i North Carolina for å protestere mot et høytlesningsarrangement for barn – der boken det skulle leses fra hadde tittelen Heather has Two Mommies and Daddy and Dada.

Både barna og foreldrene ble selvsagt skremte av episoden.

Så hvorfor skulle medlemmer av en hvit overherredømmegruppe – hvorav mange i forbindelse med Idaho-arrangementet hadde reist fra andre stater – velge å angripe et lokalt Pride-arrangement?

Den ene forklaringen – som høyreekstreme deler med ekstreme islamister – er selvsagt hatet mot LHBTQ. Selv om homofobi har hatt en sentral plass i muslimske samfunn både lenge og mer generelt, er det liten tvil om at IS har vært spesielt brutale i forhold til dette og Washington Post har omtalt IS-gjerninger som en «ubønnhørlig kampanje mot homofile».

For høyreekstreme er også fremveksten av LHBTQ-rettigheter med på å bidra til «den store utbyttingsteorien»; at muslimer blir overtallig den hvite andelen av befolkningen, gitt lavere reproduksjonsrate. Homofili er heller ikke akseptert innenfor de mer konservative miljøene for kristendom, og det er uenighet omkring hvorvidt Bibelen tillater homofilt samliv eller ikke.

Den andre forklaringen er knyttet til en økende tendens blant terrorister og ekstremister både på islamistisk og høyreekstrem side å velge såkalte myke mål og enkle metoder. Ikke bare vekker de oppmerksomhet og skaper frykt i befolkningen, men de er også nærmest umulige å beskytte seg mot. Riktig nok har myndighetene også her i Norge (via DSB) utviklet en veileder for sikkerhet under store arrangementer. Men å sikre alle lokale puber, biblioteker osv. til alle døgnets tider er selvfølgelig en umulig oppgave.

Den tredje forklaringen er at disse hendelsene brukes av terrorist- og ekstremistgrupper i propaganda på sosiale medier for å inspirere og påvirke andre angripere til lignende angrep og eventuelt ty til våpen. Med dette er selv det som fremstår som nærmest ubetydelige hendelser, en del av et mye større, ukontrollerbart, helhetlig trusselbilde.

Med et slikt bakteppe er kanskje tiden inne for at mange flere virksomheter og organisasjoner vurderer sin beredskap for mer vanlige typer angrep som vold på arbeidsplassen, skyteepisoder og lavteknologiske terrorangrep. Dette vil bidra til å styrke beredskapen i den enkelte organisasjon, forberede hver ansatt og derigjennom befolkningen i mye større grad enn tidligere.

Sikkerhetisering av samfunnet er imidlertid ikke bare kostbart og tidkrevende og krever massiv koordinering mellom offentlig og privat sektor, men står til dels også i skarp kontrast til hva som utgjør kjernen i selve samfunnet vårt – nemlig frihet, demokrati og åpenhet.

Vi må derfor tenke oss nøye om i forhold til hvordan vi best beskytter oss i forhold til og møter hendelser som dette. Om vi gir opp friheten til fordel for sikkerheten har vi kanskje allerede tapt.

En av de mest sentrale terrorforskerne i vår tid – Peter Berger – påpekte for øvrig også nylig at fremveksten av de kristenkonservative stemmene i USA og Europa antakelig er det som er aller mest bekymringsverdig i så henseende, fordi den har bidratt til at motstanden til LHBTQ har funnet veien fra lukkede chatterom og inn i mainstream med økende polariserende kraft.

Å bekjempe dette vil kreve en betydelig mer dempet offentlig samtale enn det vi er vitne til i dag både i nyhetsoppslag i dagspressen og i kommentarfelt på sosiale medier.

Her har vi kanskje alle noe å tenke på?

I Norge har vi hatt to tidligere terrorhendelser. De neste ukene vil kunne si tydeligere om dette er den tredje. Uavhengig av om dette angrepet var ideologisk forankret eller et resultat av psykisk uhelse, eventuelt en kombinasjon, så blir hendelsen – 50 år etter at forbudet mot homofili ble opphevet – fort et eksempel på kjærligheten som brast.

Da er det viktig å minnes ordene i Kjærlighetens Høysang fra Bibelen slik vi også gjorde etter 22 juli: Kjærlighet utholder alt, tror alt, håper alt, tåler alt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Se video: – Nå må vi stå sammen