Kommentar

Flagget, den vonde magefølelsen og terror

Tusenvis av mennesker måtte bli hjemme med frykten, framfor å markere kjærligheten. Årsaken til det kan vi aldri akseptere.

Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Gjerningspersonen skal ha satt en bag på bakken. Så plukket han opp et våpen og skjøt. Det fortalte NRKs krimekspert Olav Rønneberg til NRK lørdag morgen. Han er et av mange vitner til hendelsen som politiet raskt begynte å etterforske som terror. Terror. Midt i et regnbuedekorert Oslo sentrum.

Vi vet fortsatt lite om det som førte til at to mennesker er drept og enda flere skadet. Vi vet at det ble avfyrt skudd på to utesteder. Et av dem var den velkjente London pub, en nattklubb som besøkes av mange homofile. Stedet har høy dansefaktor og har for de aller fleste vært et sted man tenker på med glede. Nå vil assosiasjonene være noe ganske annet.

Hjertene preger sosiale medier. Sammen med regnbueflaggene. For dette oppleves som et angrep på det samfunnet vårt er bygget på: På mangfoldet og kjærligheten. Friheten til å kunne være den du er.

Den siste tida har vi diskutert hvor mye barn bør lære om Pride. I Osloskolen har lærere reagert på at Pride tas inn i undervisningen. Barnehager opplever reaksjoner fra foreldre som mener at deres små ikke er store nok til å lære om at de skal kunne være kjæreste med den de vil.

Ved flere skoler i Oslo-området har Pride-flagget blitt tatt ned, noen steder tent på. Vi vet heller ikke i disse tilfellene nøyaktig hva som har vært motivasjonen bak å ta ned hvert enkelt flagg. Men summen av dette begynner å bli ganske grusom. For uansett om det ligger pøbelstreker bak flagghærverk eller psykiatri bak den grufulle skytingen, så er resultatet dette: Det skaper frykt. Det blir vanskeligere å føle at du kan være den du er.

Vi har vært gjennom to vanskelige år, med mye isolasjon og koronafrykt. Samtidig har tonen i debatter i offentlig rom og i kommentarfelt hardnet over mange år. Samholdet slår små sprekker, som etter hvert gjør oss mer og mer skjøre. Da er det lett å splitte. Og det er det som uroer meg mest, akkurat nå. At frykten blant oss øker på så mange måter.

Flere som ble intervjuet i ulike medier de første sjokktimene lørdag morgen har sagt at fredagsnattens hendelse bør føre til det sterkeste Pride-toget vi har sett. Så ble det klart at paraden ble avlyst. Det er absurd. Det er sikkerhetsvurderinger bak dette som er god grunn til å følge, men det er ufattelig at tusenvis av mennesker isteden måtte sitte hjemme med frykten, framfor å markere kjærligheten i et solfylt Oslo. At en del folk valgte å trosse dette er forståelig. De ville la kjærligheten vinne. Og det må den.

De som legger ut hjerter og flagg-emojier i sosiale medier bør fortsette med det. For er det noe vi trenger nå, så er det samhold. Vi må stå sammen mot de kreftene som sørger for at så mange av oss nå er redde for å være den de er. Vi kan diskutere rammeplanen i barnehagen og undervisningen i Osloskolen. Men vi må aldri vike fra at det er helt grunnleggende at det norske samfunnet lærer barna sine dette:

Du skal alltid kunne være trygg på å være den du er. Du kan være kjæreste med den du vil. Og du skal være stolt av det.

Klarer vi ikke å stå opp for disse verdiene, er jeg usikker på hva vi som samfunn skal være stolt av.


Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen