Noen barn er skeive

Tidligere KrF-leder Kjell Ingolf Ropstad annonserte torsdag at han ikke synes Pride skal «henvende seg til barn». Han var så sent som for et år siden betrodd stillingen som hele landets barne- og familieminister. En skulle kanskje tro at en i en slik rolle lærte litt om mangfoldet som finnes blant norske familier og barn i dag.

Men det virker jo ikke sånn.

Bakgrunnen for uttalelsen er at Osloskolen i år skal ha en egen fane i årets Pride-parade, som arrangeres av foreningen FRI Oslo og Viken. Elever og lærere er invitert til å være med i paraden. Invitert.

Det betyr at det er valgfritt.

Ropstad begrunner uttalelsen sin med at «barn må få være barn». Det er jo vanskelig å være uenig i. Men så er det sånn at det er jo ikke noen motsetning mellom det å være barn, og det å være homo, bi, trans eller en annen minoritet.

For de finnes jo. Ganske mange av de også, til og med.

Det er sannsynligvis en skeiv eller to i hver skoleklasse. Noen skjønner det tidlig, andre skjønner det sent. I tillegg er det mange barn som vokser opp i en annen familieform enn den mest tradisjonelle. Regnbuefamilier finnes overalt (kanskje bortsett fra i Kristelig Folkepartis valgkampmateriell).

Ropstad begrunner videre det at han selv ikke skal gå i Pride med at han er uenig med foreningen FRI i mange saker, som å åpne for surrogati og sexkjøp. Jeg er også uenig med FRI i dette. Og det går helt fint. Jeg forstår FRI sine argumenter, men lander på andre løsninger, fordi jeg også vektlegger andre hensyn i akkurat disse spørsmålene. Blant det store fellesskapet av alle oss som ønsker at alle skal få leve som de er og elske den de vil, vil det selvsagt være ulike meninger om vanskelige politiske spørsmål.

Det er påfallende hvor mye oppmerksomhet disse mer underordnede spørsmålene tar fra det som burde opprøre alle som er opptatt av menneskeverd: at de som tilhører en kjønnsminoritet fortsatt opplever så mange vanskelige ting i sitt liv, som vi som er en del av majoriteten aldri må tenke over.

Vennene mine forteller historier om å ha blitt banket opp fordi de er homo.

Andre har ikke turt å fortelle på visninger at de er et par, i frykt for å stå uten bolig på leiemarkedet. Noen har opplevd at familiemedlemmer har kuttet kontakten. Venner som faller inn under den lovbeskyttede foreldreskapskategorien medmor er av helsestasjonen ikke helt anerkjent som forelder likevel (for barnet har jo en far?)

Jeg synes det er til å grine av. Men for mange av vennene mine er slike historier dagligdagse.

Og dette er dessverre ikke bare anekdoter. Om lag 15 prosent av skeive oppgir å ha vært utsatt for hatkriminalitet. Blant heterofile er andelen 3 %. Rundt dobbelt så mange skeive som heterofile har opplevd diskriminering, på arenaer som jobb eller i jobbsøkeprosess, på boligmarkedet, av helsepersonell eller i utelivet. Og det er dobbelt så mange skeive som heterofile som rapporterer om psykiske plager – og i noen grupper er overrepresentasjonen enda mer dramatisk.

Dette beskriver alvorlige samfunnsproblem, som burde opprøre oss alle, helt uavhengig av hva man tenker om hver minste krik og krok av FRI sin politiske plattform. Det er min plikt som venn og som borger å vise samfunnet at jeg ikke godtar diskriminering og hatkriminalitet. For meg er Pride en egnet arena for å synliggjøre dette.

Som forelder har det vært naturlig å ta med barna mine i Pride-paraden helt siden de var bittesmå.

I møte med alle historiene om folk som ikke har turt å komme ut av skapet, som har trodd at det var noe galt med dem, som har brukt hele barndommen og ungdomstiden på å kjempe mot den de er, og alle historiene om kampene de fortsatt møter, tenker jeg: jeg må gjøre det jeg kan for at dette blir lettere i neste generasjon.

At barna mine verken blir diskriminert eller hatet for den de er, eller at de selv utsetter andre for slike krenkelser. Jeg håper og tror at mange foreldre ønsker og tenker det samme som meg, og derfor er glade for at også Osloskolen viser sin støtte til arrangementet.

Jeg vet ikke hvor lenge Ropstad ser for seg at barn skal skjermes fra virkeligheten, og med det også skjermes for anerkjennelse av det mange av de etter hvert vil oppdage at de er. Som hele Norges kong Harald sa: Nordmenn er jenter som er glad i jenter, gutter som er glad i gutter, og gutter og jenter som er glad i hverandre.

Sånn er det. De finnes.

Og jeg mener at vi som samfunn må sørge for at hvert eneste skeive barn så tidlig som mulig i livet kan tenke: Det er ikke noe galt med meg. Jeg er ikke den eneste. Det er plass til meg her. Det er plass til oss alle.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen