Debatt
Klarer vi å hjelpe de svakeste?
Vi må vite mer om hvordan bistand til flyktninger virker.

Få nyhetsbrev fra Dagsavisen. Meld deg på her!
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.
Regjeringens bistandsbudsjett nærmer seg 42 milliarder kroner, der 60 prosent forvaltes gjennom store multilaterale organisasjoner. Bistandspengenes mål skal føre til endringer og et bedre liv for mange sårbare grupper med utgangspunkt i FNs mål om at «ingen skal utelates».
Det betyr at all bistand skal kunne dokumentere at den inkluderer mennesker med nedsatt funksjonsevne. Dette gjelder også mennesker på flukt. Funksjonshemmede på flukt er ekstra sårbare, og har samme rett til beskyttelse som andre flyktninger.
Rapporter fra Ukraina melder at brorparten av landets 2,7 millioner funksjonshemmede ikke kommer seg i sikkerhet, men blir værende i krigssonen. Mange klarer ikke engang å komme seg til trygge bomberom.

For å forstå hva som ligger foran oss av utfordringer, kan det være nyttig å ta ett lite skritt tilbake: Til tross for skjerpet søkelys på inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne, blir de fortsatt ikke prioritert i bistandssamarbeid, med et lite unntak for utdanningssektoren.
En rapport fra 2021 viser at 97 prosent av Norges bistandsprosjekter ikke kunne dokumentere inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne. I februar var Norge (med partnere) vertsland for Global Disability Summit (GDS22). Statsledere og organisasjoner var samlet for å jobbe for inkludering av funksjonshemmede i utviklingssamarbeid og humanitær bistand.
I den forbindelse lanserte Norge en ny helhetlig strategi for inkludering av personer med nedsatt funksjonsevne i utviklingspolitikken. Utviklingsminister Tvinnereim sier nei til øremerking og veldedighet og ja til å satse på integrasjon som bidrar til full deltagelse i samfunnet for alle, uavhengig av funksjonsevne.
Samtidig sier norske myndigheter at inkluderingstiltak, ressursbruk og resultatrapportering skal kunne spores. Med andre ord, det skal kunne dokumenteres at bistandspengene blir brukt til å inkludere personer med fysiske og kognitive funksjonsnedsettelser. Evalueringsredskaper er derfor viktig, og dette har vi, en gruppe forskere på Fafo, sett nærmere på.
Vi spør om pengene kan spores, og om bruken av våre skattepenger til bistand gir resultater og fører til et bedre liv for funksjonshemmede – de aller svakeste i mange samfunn?
Vi har nylig publisert en rapport som ser på hvordan dette fungerer i UNICEF (FNs barnefond), UNHCR (FNs Høykommissær for flyktninger) og Verdensbanken.
Kan inkludering av funksjonshemmede dokumenteres? UNHCR viser til at 12 millioner mennesker på flukt har en grad av funksjonsnedsettelse, men de kan ikke dokumentere hvor mange av disse som inngår i UNHCRs beskyttelses- og tjenestetilbud. De kan kun dokumentere hvor mange de har nådd gjennom øremerkede prosjekter (0,5 prosent).
UNICEF kommer noe bedre ut. De har utviklet et system med oppdaterte resultatrapporter til internt bruk – og til donorer og andre interesserte. Det er et godt system, men det har noen praktiske utfordringer. UNICEF opererer i land der 240 millioner barn har nedsatt funksjonsevne.
Til tross for sitt gode system, kan de bare dokumentere at 2,2 millioner av disse barna – eller 1 prosent – får hjelp av UNICEF. I hvilken grad denne ene prosenten får livet sitt vesentlig forbedret er fremdeles uklart. Det kan ikke måles i det eksisterende systemet.
Gjennom samtaler med bistandsarbeidere i UNICEF fant vi en urovekkende mangel på kunnskap om hvordan dokumentasjonssystemet fungerer. Dette bidrar til å redusere legitimiteten for pengebruken. Rapporten vår konkluderer med at dokumentasjon av bistandsmidler til funksjonshemmede fremdeles er begrenset.
I våre samtaler med lokale samarbeidspartnere forteller de om store etiske dilemmaer knyttet til hvordan de skal prioritere den hjelpen de kan tilby. De møter foreldre som må velge mellom å hjelpe ett barn med store behov eller resten av søskenflokken. Hjelpebehovet er uendelig stort. Derfor trenger vi å vite hva som fungerer og hva som ikke fungerer. Dokumentasjon øker denne kunnskapen og bidrar til bedre og mer målrettede tiltak.
Når den nye norske strategien for inkludering av personer med funksjonsnedsettelse skal fokusere mer på bred integrasjon enn på øremerking av midler, stiller vi spørsmålet: Får vi da en fornuftig dokumentasjon på om pengene kommer til nytte? Resultatene av øremerket innsats er åpenbart mye enklere å måle fordi målgruppen er definert på forhånd. Det til tross for de begrensede resultatene vi viser til over.
Norges handikapforbund går ut og ber om at deler av hjelpen til Ukraina må øremerkes til å hjelpe utsatte grupper. Dersom vi skal satse enda mer på bred integrering i alt bistandsarbeid, frykter vi at dokumentasjonen svekkes ytterligere. Dette bør statsråd Tvinnereim forholde seg til i den nye strategien. Vi etterlyser at strategien inneholder verktøy for å måle resultater.
Flyktningkrisen vil prege Europa i årene som kommer. Vi trenger å vite hvordan vi ivaretar og inkluderer de mest sårbare blant oss.