I mange land aktiveres nå staten for å styre den økonomiske utviklingen i grønn retning, noe også den nye Ap/Sp-regjeringen har lovet i Hurdalsplattformen. Men hva må staten gjøre, og hvordan skal den gjøre det?
Etter 40 år med en økonomisk utvikling som har handlet om mer og «friere» markeder, om privatisering og avregulering, har vinden snudd. I både Hurdalsplattformen og rundt i verden ser vi at klimakrisen har gjort planlegging og styring av økonomien mot reduserte utslipp «mainstream». Samtidig innvender flere at statlig innblanding øker faren for sosialisering av risiko og privatisering av profitt.
Det virkelig interessante spørsmålet er derimot ikke om staten skal spille en rolle i omstillingen, men hvordan.
Manifest Tankesmie publiserer nå et notat der vi peker på noen politiske satsinger som bør inspirere norske politikere. Hvert eksempel er fordelt på de tre rollene som vi mener staten må ha i en rask og effektiv omstilling. Vi kaller de rollene for koordineringsstaten, investeringsstaten og fordelingsstaten.
[ Hvor var dere mens undervisningen pågikk? ]
Koordineringsstaten sørger for at omstillingen henger sammen og fordeler ansvaret mellom ulike aktører. Økologisk omstilling er som et gigantisk og komplekst infrastrukturprosjekt som må koordineres mellom ulike aktører som stat og næringsliv, produsenter og forbrukere. Uten koordinering er det fare for at økonomien ikke omstilles raskt nok, at aktører ikke vet hvilken grønn teknologi de skal satse på, hvor mye og hvor fort de må redusere sine utslipp.
Investeringsstaten sørger for at nok ressurser mobiliseres til de satsingene koordineringsstaten har planlagt. Det handler om investeringer i produksjon og rettede subsidier mot ulike områder der det er avgjørende for omstillingen. Uten investeringsstaten er det fare for at omstillingen ikke får tilstrekkelig kraft og hastighet.
Fordelingsstaten legger premisser for hvordan risiko, gevinst og tap ved omstilling fordeles. Det kan gjøres slik at investorer høster stadig mer profitt, og makten konsentreres på stadig færre hender. Det kan også gjøres slik at lønnstagere styrkes og lokalsamfunn får mer innflytelse.
[ Jeg har vært eksperten som har måttet forklare gynekologer hva de undersøker ]
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/JQQRIMAXJJEDBESIZCDUZQXBKY.jpg)
Et eksempel der koordineringsstaten er blitt aktivert, er Danmarks Køreplan for et grønt Danmark – en teknisk og politisk kartlegging av hvordan man skal nå en utslippsreduksjon på 70 prosent i 2030. Først har man kartlagt hvilke utslippsreduksjoner som er teknisk mulige i ulike sektorer, som Norges Klimakur 2030, men for hele økonomien. I tillegg kommer en politisk kartlegging av når beslutninger må tas og oppdateres på ulike områder for å komme i mål. Man har også – som i Sverige – etablert et uavhengig ekspertråd som kommer med årlige rapporter om utviklingen mot utslippsmålene.
Investeringsstaten kan ta flere former, og et eksempel er de svenske statlige grønne kredittgarantiene for store klimainvesteringer – at staten garanterer 80 prosent av lån til grønne investeringer, noe som senker kostnaden for lånene. Bedriftene betaler for å få adgang til garantiene, og statens utgifter og inntekter kommer dermed i balanse. Man har nå fått inn søknader om totalt 80 milliarder – som viser at statlige satsinger kan gi en grønn retning for privat kapital.
[ – Vi måtte selge det gamle huset. Dem skull’ dræp’ oss, vet du! ]
Men uten fordelingsstaten kan klimasatsinger få uønskede sosiale effekter. Et eksempel er den svenske batterifabrikken Northvolt, som fikk støtte av Den europeiske investeringsbanken. Der er det nå oppdaget brudd på arbeidsmiljøloven og dårlige arbeidsvilkår. Bør offentlige penger virkelig gå til bedrifter som driver med sosial dumping?
Et annet eksempel er da Enova støttet Equinors havvindsatsing Hywind Tampen i 2019 med 2,3 milliarder kroner. Bare noen uker senere erklærte Equinor at selskapet skulle kjøpe tilbake aksjer for 50 milliarder – en måte å dele ut overskudd til investorer på uten å betale skatt. Bør virkelig staten ta kapitalrike selskaps «grønne regninger» hvis det bare frigjør ressurser til mer utbytte?
Derfor må ulike satsinger kombineres med motkrav og nye skatter. For eksempel en skatt på aksjetilbakekjøp for å tette hull i skattesystemet og bidra til finansieringen av omstillingen eller motkrav på tariffavtaler ved grønne lån og kredittgarantier.
Det krympende CO2-budsjettet krever at utslippene raskt reduseres på en politisk og økonomisk holdbar måte. Vi trenger en helhetlig tilnærming, der staten spiller en viktig rolle for å koordinere og investere i omstillingen, samt fordele risiko og gevinst.
Idealiseringen av markedets automatikk har nådd veis ende – det er på tide å planlegge omstillingen.