Blodig urettferdig

Jeg skal innrømme at jeg føler meg som min egen toåring som roper «ujettfejdig» ørten ganger om dagen for å få gjennomslag for det han vil. Sånn kan det kanskje også oppfattes, om du ikke er blant dem som er rammet av at kvinnehelse fortsatt er underprioritert. For deg oppleves det nok som et tema som tvert imot får mye oppmerksomhet og at vi roper «ujettfejdig» i tide og utide.

Det er urettferdig at gravide kvinner skal være så redde for å føde alene, at de arrangerer smittefester for å få korona unnagjort før fødselen.

Å ikke bli møtt med mer empati enn at en spontanabort er «forventa svinn», slik Stine Fuglaas Bonsaksen beskriver det i forbindelse med sin bokdebut «Habituell abort», det er urettferdig.

Influenser Malene Pedersen gikk ubehandlet med en vridd eggstokk i så mange dager at den til slutt måtte fjernes. I tillegg lider hun av polycystisk ovariesyndrom (PCOS) som i seg selv kan gjøre det vanskelig å bli gravid, og nå har hun altså bare én eggstokk igjen. Det er urettferdig det.

[ Slik opplever foreldre jordmorkrisen ved sykehuset ]

De tre eksemplene er hentet fra nyhetsbildet så langt i årets andre måned, men vi hører lignende historier hele tiden.

Selv har jeg så mye erfaring i dette at jeg føler jeg har utført min egen lille, kvalitative forskning på feltet. Jeg har vært i det offentlige, det private, på sykehus og i primærhelsetjenesten med min kvinnehelse. Jeg har møtt ekspertisen, men jeg har også vært eksperten som har måttet forklare gynekologer hva det er de undersøker. Sånn er det for mange pasienter, uavhengig av kjønn og alder, når de har en diagnose litt utenom det vanlige. Man må oppdatere den som sitter der på hva man lider av.

Man antar at rundt 10 prosent av kvinner har endometriose og kanskje enda flere har PCOS. Det er ikke uvanlig i det hele tatt. Likevel er det mange som aldri har hørt om det før de selv får det påvist, og flere opplever å bli avfeid når de beskriver plagene og symptomene. Dette er visst «sånn det er å være kvinne», og det gjelder mange flere tilstander enn de to jeg nevner her. For veldig mange tar det år før en diagnose er på plass.

[ Det tok ni år før Kristine (22) fikk diagnosen: – Jeg fikk beskjed om at smertene var normale ]

Så kommer det som gjør det komplekst og vanskelig: Det er ikke bare en diagnose. Selv om tilstanden er fysisk, rammes du kanskje like hardt psykisk. Kvinnehelse er nemlig vridde eggstokker, underlivsprolaps, muskelknuter på feil steder og vev som vandrer der det ikke skal. Det er også engstelse, utmattelse, frustrasjon og depresjon. Og det er sorg. Sorg over barnet som viser seg vanskelig å unnfange, sorg over barnet som forsvant før det kom. Sorg over en fremtid som må omskrives.

Konsekvensene er vesentlige. I følge Sanitetskvinnene er endometriose alene årsak til sykemeldinger verdt 13 milliarder kroner årlig. Den åpenbare årsaken er at det er krevende å leve med store fysiske smerter, men den mentale påkjenningen i ikke å vite om du vil kunne stifte familie når du vil er en enorm tilleggsbelastning – for noen kanskje det aller vanskeligste.

[ Rødglødende og gåtefull «Hedda Gabler» (+) ]

Vi som har opplevd ufrivillig barnløshet på grunn av vår skrale kvinnehelse, vet at den rammer partneren vår like mye. Da dreier det seg ikke lenger bare om kvinnehelse, men om folkehelse. Kort sagt: underprioritert kvinnehelse rammer også menn. Til og med Frankrikes president Emmanuel Macron anerkjenner endometriose som et samfunnsproblem, heller enn et kvinneproblem. Jeg vil si det ikke bare gjelder endometriose, men for kvinnehelse generelt.

Bildet er selvsagt mer nyansert enn dette. Alt er ikke dritt. Det finnes fagfolk der ute som virkelig brenner for det de driver med – og som lar deg vite det. Å bli møtt av helsepersonell som hjelper deg på veien, som intuitivt forstår hva du trenger av informasjon og hva du trenger av omsorg, er heldigvis også en realitet for flere av oss. Det er bare det at mellom disse møtene, er oddsen stor for at du treffer på noen som ikke tar smertene eller bekymringene dine på alvor.

[ Tuva ble kalt inn til ultralyd flere uker etter at hun spontanaborterte: – Da ble jeg forbanna ]

Stine Fuglaas Bonsaksen forteller at sykehuspersonell fikk henne til å føle seg hysterisk da hun ringte med bekymringer i forbindelse med en medikamentell abort etter at fosteret hadde sluttet å leve, og resultatet var at hun gikk flere måneder før hun fikk gjennomført en utskraping. Malene Pedersen beskriver på sin egen YouTube-kanal en følelse av å verken bli sett eller trodd da hun kom til sykehuset med smerter. Og hele en av tre spedbarnsmødre har opplevd å få depressive symptomer under pandemien. De har ikke følt seg ivaretatt.

I Hurdalsplattformen står det at regjeringen vil «legge frem en strategi for kvinners helse for å få mer kunnskap om og bedre utredning, behandling og oppfølging av kvinnehelse i helsetjenesten», men blir det bare enda flere ord for å beskrive, kartlegge og evaluere?

En styrking av arbeidet med kvinnehelse handler om mange ting, som midler til forskning og bedre behandlingstilbud. Det er selvsagt viktig, men det handler også om holdningsarbeid. Det arbeidet trenger ikke vente på et strategidokument, det bør begynne med det samme – helst i går. Holdninger og respekt fikser ikke problemet, men det betyr likevel mye å føle seg trodd og hørt.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen