Debatten om hvordan vi kan snakke om rasismen i skolen går med høy temperatur, sist etter lærer Anne Herre Bisgaards kronikk i NKR ytring om sine erfaringer i Osloskolen. I kronikken beskriver hun en opplevelse av å bli anklaget for å være rasist av elevene når hun snakker om lysere tider eller hvite løgner.
Dette fikk mange til å engasjere seg. Det er bra, for debatten er viktig.
:quality(70)/cloudfront-eu-central-1.images.arcpublishing.com/mentormedier/WJSKL4LOVJCK3HGDIZM74L7AYU.jpg)
Likevel er det noe som bekymrer meg. Ordene som brukes for å beskrive situasjonen i skolen kan bidra til å begrense det pedagogiske rommet som ligger i debatten. Vi kan lese og høre om «krenkelseshysteri», og at minoritetselever trekker «rasismekortet» overfor læreren. Det snakkes om en rådende «woke-kultur» iverksatt av et «språkpoliti».
Bak disse ordene ligger som regel en opplevelse av at grensen for hva som er rasisme utviskes, og at den som uttaler rasismeanklager påberoper seg en posisjon av moralsk overlegenhet. Både lærere og elever vegrer seg for å delta i samtalen om rasisme. Situasjonen ser ut til å være preget av moralsk panikk og berøringsangst.
Hvordan har vi kommet dit?
[ Politikere kan ikke rømme fra sin historie ]
La oss spole tilbake til 2020 og Black Lives Matter-demonstrasjonene i Norge. Det som startet i USA bidro til at mange norske ungdommer med minoritetsbakgrunn sto frem med fortellinger om å bli undervurdert, latterliggjort og trakassert fordi de har brun hud, krøllete hår eller asiatisk utseende.
Noen av historiene handler om skolen, om nedsettende kommentarer og nederlag som ble oversett eller bortforklart av voksne. Om læreren som sa «du må jo tåle å bli kalt ‘bæsj’ når du er brun». I de fleste tilfellene var dette helt sikkert ikke ond vilje.
Men man overser og undervurderer så lett det man ikke har følt på kroppen selv.
Noe som gjorde inntrykk på meg var den unge mannen som fortalte at han alltid svarte «nei» når han ble spurt om han hadde opplevd rasisme, på tross av alle disse erfaringene. De som er utsatt for hverdagsrasisme kan opplevde at de verken har et rom eller et språk for å gi uttrykk for sine opplevelser. Skolen formidlet jo at rasisme handlet om nazismen og apartheidsregimet, ikke om Norge?
Gjennom disse fortellingene har vi som samfunn fått øye på at rasismen ikke alltid krever innbitte rasister. Den kan ligge i de underliggende antagelsene som vi helt ubevisst viderefører og bekrefter. Satt i system, blir antagelsene en belastning for de som utsettes for dem.
Å lytte til disse erfaringene er begynnelsen på noe viktig: Det som vi er bevisst på kan også endres.
Men som alltid når ny og grensesprengende innsikt vokser frem, faller ikke ny enighet pent på plass. Forståelser av rasismens omfang og mekanismer, og hvordan de kan motarbeides, må utforskes, forhandles og helt sikkert: krangles frem, slik det er i demokratiske og pluralistiske samfunn.
Her er skolen en viktig arena, der en ny generasjon blir engasjerte og kan erfare at de faktisk er aktive deltagere i forhandlingen om hvordan vi skal leve sammen som likeverdige medmennesker og medborgere. Det åpner et unikt pedagogisk mulighetsrom – men så oppleves det berøringsangst og vegring for å gå inn i dette rommet.
Selv om vi ønsker at samtalen om rasisme skal foregå på en ryddig måte, der alle tar seg sammen og følelsene settes til side, blir jo ikke det tilfellet. Det ligger for mye smerte, frustrasjon og sinne i bunn hos de som har opplevd å ikke bli hørt og tatt på alvor med sine erfaringer.
Samtidig står mye i spill for de som ikke sitter med disse erfaringene, men som så klart ikke vil anse seg selv som rasister for det. For å skape en konstruktiv samtale må merkelappene parkeres, men vi bør ta innover oss at ulike ting står i spill for de involverte.
Selv om målet med samtalen om rasismen i skolen er å etablere likeverd og gjensidig respekt, starter vi samtalen med svært ujevne maktposisjoner. Som voksne og lærere sitter vi i utgangspunktet med en definisjonsmakt som regulerer hva og hvem som skal tas på alvor.
Rasismen handler nettopp om at noen sitter med en erfaring og en forventning om å ikke bli tatt på alvor. Der man ikke har lært å bruke innestemme kan det bli roping. Der man ikke har et finjustert begrepsapparat kan det bli bombastisk. Hvordan møter vi som pedagoger dette?
Støtter vi ungdommene i å kunne utvikle både språket og innestemme?
[ Sumaya Jirde Ali valgte å bruke hijab. – Men man kan jo spørre om det er et frivillig valg (+) ]
Her blir språket vi voksne bruker en avgjørende faktor som kan åpne eller begrense det pedagogiske mulighetsrommet. Uttrykk som «rasismekort» og «woke-kultur» signaliserer at et anliggende tilbakevises som instrumentell eller som ideologisk misbruk. I et ord som «krenkelseshysteri» ligger en utdefinerende språkmakt.
Når vi som voksne tillater oss en slik unyansert tilbakevisning, hvordan skal vi overbevise ungdommene om at man kan parkere ordet «rasist» i mange tilfeller der man skal få innsikt i rasismen?
Skolen har et danningsmandat, den skal bidra til at alle elever skal oppleve likeverdig deltagelse i demokratiske prosesser, samtidig som de skal kunne reflektere over og sette spørsmålstegn ved egne antagelser. For den som har et underskudd av erfaring med likeverdig deltagelse, er det å bli trodd og tatt på alvor en forutsetning for alt det andre. Det trengs et «overskudd» av tillit og en modellering av respektfull samhandling.
«Hva gjør deg så sint nå?» «La oss utforske sammen hva dette kan bety.»
Det læreren sier og gjør, betyr så mye for eleven, uansett.