Debatt

Et håndtrykk med djevelen

Det finnes ingen alternativer til å snakke med Taliban om man skal hindre en ytterligere forverring av krisen i Afghanistan, og regionen.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Høsten 1984 tok BBC-reporter Michael Buerk seg fram til en sultrammet provins i Etiopia. Resultatet ble to TV-reportasjer vist av kanalen i oktober det året, noen ganger omtalt som de mest effektive reportasjene i historien. De av oss som var store nok til å se TV den gangen husker dem fortsatt, eller vi husker artistgallaen Band Aid som fulgte.

Ti år senere viste nyhetskanalene skrekkbilder fra en koleraepidemi en flyktningleir i den østre delen av Den demokratiske republikken Kongo.

I begge tilfeller utløste bildene, sjokkerende som de var, en flodbølge av nødhjelp. I begge tilfellene kan den humanitære hjelpen, ved siden av å avhjelpe øyeblikkelig nød, ha forlenget lidelsene for folk i regionen.

Det kalles det humanitære paradokset, og det inntreffer når nødhjelp, såkalt humanitær hjelp, er med på å befeste eller forlenge en konflikt eller nødssituasjon. Enten direkte eller gjennom indirekte å støtte eller legitimere et regime eller andre aktører som har vært med på å skape krisen i første omgang. Debatten er blitt aktualisert her hjemme den siste uka, etter at det ble klart at Norge tok imot en delegasjon fra Taliban for blant annet å diskutere humanitær hjelp til Afghanistan på nøytral grunn.

Det er ingen tvil om at Afghanistan trenger hjelp etter Talibans maktovertakelse i fjor. Ifølge FNs kontor for koordinering av humanitær innsats (OCHA) vil mer enn halvparten av landets befolkning trenge en form for humanitær assistanse i løpet av 2022. Mer enn 23 millioner ser sulten i hvitøyet, og det er allerede kritisk for i overkant av åtte millioner av disse. Siden august har all hjelp til landet gått gjennom internasjonale humanitære organisasjoner, landets egne finanser er fryst.

Både store organisasjoner, som de i FN-systemet, og små, som den norske Afghanistankomiteen, havner dermed daglig i en rekke situasjoner vi ofte omtaler som «humanitære dilemmaer». De må hele tiden forholde seg til og forhandle med et regime det internasjonale samfunnet ikke anerkjenner, endog fordømmer, for å redde liv, holde folk i arbeid og utdanning. Det er tungvint, og det gjør, om mulig, Afghanistan enda mer avhengig av internasjonal hjelp enn landet var i månedene før Taliban rullet inn i Kabul. For hver måned som går, gjøres ytterligere skade. Det svekker selvsagt Taliban, men det går først og fremst ut over folk flest. Det kan også føre til ytterligere sammenbrudd og migrasjonsstrømmer.

Det var ikke så enkelt som det kunne se ut på TV i 1984 eller 1994 heller. Sulten i Etiopia var ikke noe som bare skjedde, det var resultatet av en bevisst politikk fra det morderiske Derg-regimet som den gang styrte landet. Derg’en hadde kommet til makta etter et kupp i 1974, og brukte sine første år på å rydde i egne og andres rekker. Minst 10.000 etiopiere ble drept i «den røde terroren», over en million skal senere ha dødd under sultkatastrofen regimet var med på å skape på åttitallet. I ettertid har imidlertid nødhjelpsarbeidet mot den samme katastrofen vært gjenstand for selvransakelse blant organisasjonene som deltok. Kan hjelpearbeidet i 1984 og 1985 ha vært med på å forlenge Derg-regimets levetid? Og hva var egentlig alternativet? I 1986 var det anslått at seks millioner etiopiere trengte humanitær hjelp for å overleve.

Ti år etter katastrofen i Etiopia vandret rundt to millioner mennesker fra Rwanda til daværende Zaire. I det som i dag er østre del av Den demokratiske republikken Kongo slo de seg ned i enorme flyktningleirer drevet av det internasjonale hjelpeapparatet. Krisen kom i forlengelsen av folkemordet i Rwanda, som utspilte seg i april og mai det året. Men de som slo seg ned på den andre siden av grensa var ikke på flukt av folkemordet. De var på flukt fra de som hadde rykket fram for å stoppe folkemordet. Og blant flyktningene var Interahamwe, hutumilitsen som hadde skutt, hakket, brent og på andre måter tatt liv av en million mennesker. I leirene på kongolesisk side tok militsen snart kontroll, og under nesa på det internasjonale humanitære samfunnet, organiserte de seg på ny. Dette var med på å utløse den kongolesiske borgerkrigen som mot slutten av 1990-tallet ble verdens blodigste konflikt. Hutumilitsen er aktiv i regionen den dag i dag.

Etiopia på åttitallet og Kongo i tiåret etter er bare to av krisene hvor det internasjonale hjelpeapparatet har opplevd å stå midt oppe i et humanitært paradoks. Somalia, Sør-Sudan, Jemen, Irak, Syria og Afghanistan er alle steder hvor humanitære organisasjoner ofte bokstavelig talt må forhandle med djevelen for å holde folk i live. Men det betyr ikke at man nå gjør det uten diskusjon. Det man kanskje har lært av tidligere humanitære intervensjoner er at det er viktig å både ha lokal og regional kunnskap, og at man må inkludere representanter både for sivilsamfunn og militære aktører. Da den tidligere FN-sjefen i Rwanda Romeo Dallaire i 2003 slapp sin biografi, kalte han boka «Shake hands with the devil» – å ta djevelen i hånda. For det må man når folk risikerer å dø i det omfanget man ser i Afghanistan i dag – men man må samtidig være veldig bevisst på hva man så gjør videre.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

Mer fra: Debatt