Den internasjonale PISA-testen (Programme for Student Assessment) går nå inn i sitt 22. år som en etablert test for måling av kvaliteten på norsk utdanning. Oppstarten var preget av «PISA-sjokk» og debatter om hva testen måler og ikke måler, samt verdien av komparasjon mellom land.
Til tross for kritikken som er reist blant annet av Senterpartiet, mot bruken av PISA i norsk skole, markerer ikke Hurdalsplattformen noen enighet blant regjeringspartiene om å ta testen ut av kvalitetssikringssystemet for norsk utdanning. Både Sosialistisk Venstreparti (SV) og Senterpartiet (Sp), ønsker imidlertid ifølge sine partiprogram å avvikle Norges deltakelse i PISA-testen. Begge partiene har uttalt i media at de ønsker å avslutte Norges deltakelse.
Også i Stortinget har SV og Sp forsøkt å få gjennomslag for å avvikle Norges deltakelse, men uten å lykkes. Arbeiderpartiet har derimot tatt standpunkt om fortsatt deltakelse forutsatt en kritisk holdning til hva testen måler og at resultatene brukes med omhu. PISA-testen fortsetter med andre ord å rulle videre hvert tredje år.
OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) introduserte PISA-testen i 2000. Norge var blant de første land som deltok, under Bondevik I-regjeringen (KrF, V og Sp). Beslutningen om norsk deltakelse var allerede blitt forespeilet i 1995-1996, under Brundtland III-regjeringen (Ap). Begrunnelsen den gang var at Norge manglet evaluerende tester, og at sterk statlig kontroll over utdanningssystemet var ønskelig.
[ Rektor: – Det ga seg selv til slutt. Det var umulig å drive skole ]
Siden PISA-starten i 2000 har norske 15-åringer scoret rundt OECD-gjennomsnittet på testen. Noen aktører finner at PISA-resultatene kan brukes til å fremme deres utdanningspolitiske målsettinger/standpunkter. Eksempelvis ga «PISA-sjokket», som inntraff etter at de første PISA-resultatene ble offentliggjort i 2001 Kristin Clemet (H) «problemformuleringsprivilegiet» og en «flying start» for sin skolepolitikk.
SV og Sp har forsøkt å få gjennomslag for å avvikle Norges deltakelse.
Selve PISA-testen gjennomføres hvert tredje år. Testen tar 2 timer og målet er å undersøke 15-åringers ferdigheter i lesing, matematikk og naturfag. Hver gang testen gjennomføres har den et ekstra sterkt fokus på ett av de tre fagområdene. Formålet er å måle elevenes kompetanse for fremtiden og å bruke den internasjonale rangeringen av testresultatene til å påvirke utdanningspolitikken i deltakerlandene.
Tidligere forskning har påpekt at norske skoleledere ikke er bekymret for testens validitet og representativitet selv om enkelte elever er ekskludert fra å delta på testen.
PISA-testen har imidlertid fått kritikk for å ekskludere faglig svake elever. Skjermingen av slike elever fra for vanskelige oppgaver gir imidlertid et skjevt nasjonalt resultat. På den måten kan en si at PISA-testen er ekskluderende og forbeholdt visse elever. I 2018 var det totalt 600.000 15-åringer som deltok fra 79 land. Fra Norge var det 5800 norske elever fra 250 skoler som deltok i PISA 2018. Fra 2000 til 2018 har Norge har hatt en økning i ekskluderingsraten på over 5 %.
Det har også vært økninger i ekskluderingsraten hvert tredje år, som i praksis vil si at flere elever hvert tredje år har blitt ekskludert fra å ta testen. I 2018 lå Norge på tredje plass blant OECD-landene når det gjelder høyest ekskluderingsrate, og Norge er på andre plass blant OECD-landene når det gjelder endring (økning) i ekskluderingsraten fra 2000 til 2018. Og fra og med 2009 har Norge hvert tredje år vært over ekskluderingsterskelen til OECD som er satt til 5 %.
I Norge har PISA-debatten og reaksjoner på PISA-testen hovedsakelig vært frontet av forskere og politikere. Noen mener det er bra å ha internasjonale standarder for sammenligning av enkeltland. Andre stiller seg kritisk til testen fordi den skaper unødvendig konkurranse og diskusjoner som er irrelevante for å forbedre den nasjonale skolen.
Noen mener PISA ikke tar tilstrekkelig hensyn til nasjonal og lokal kultur, noe som kan gjøre det vanskelig for elever å speile seg i oppgavene og besvare dem. Andre mener derimot det er nødvendig med en internasjonal test som kan brukes for å utvikle nasjonal skolepolitikk og heve elevenes prestasjoner til et internasjonalt nivå.
I internasjonal sammenheng finnes det eksempler på at foreldre har gått til aksjon på grunn av for dårlige PISA-resultater i matematikk.
Noen mener PISA ikke tar tilstrekkelig hensyn til nasjonal og lokal kultur.
Etter PISA-undersøkelsen i 2012 mistet en provins i Canada, Alberta, sin førsteplass fra 2003 på rangeringen av matematikkprestasjoner blant canadiske regioner. Dette ble blant foreldre oppfattet som en krise for matematikkundervisningen. Avisinnlegg og en underskriftkampanje som samlet 18.000 foreldreunderskrifter, tvang fram en reform av matematikkundervisningen under mottoet «Back to Basics: Mastering the Fundamentals of Mathematics».
Siden testen ble innført i 2000 har ulike norske regjeringer utgått fra partier både på venstre- og høyresiden i norsk politikk holdt sin hånd over PISA. Den norske gjennomsnittsskåren på testen tas som et tegn på hvordan det står til i det norske utdanningssystemet og hvor godt vi hevder oss i den internasjonale konkurransen. Internasjonalt har stadig flere land meldt seg som deltakere i undersøkelsen.
[ Gutter leser fortsatt mindre enn jenter: – Kan få dramatiske følger for dem videre i livet ]
PISA har delvis vist seg som et nyttig instrument for å legitimere politikk som av andre grunner allerede har vært på trappene i deltakerland. Delvis har testen avstedkommet «folkebevegelser» blant foreldre, som med svake begrunnelser har gått til angrep på nasjonale læreplaner, motivert av frykt for at ikke deres barn skal få best mulig utdanning for «fremtidens samfunn».
Redselen blant politikere for å sakke akterut i den internasjonale konkurransen om å ha «det beste utdanningssystemet» har gjort dem til lydige redskaper for «folkemeningen». Dette til tross for at PISA-oppgavene ikke gjenspeiler enkeltlands nasjonalt vedtatte læreplaner og kompetansemål.
Siden 2019 har Senterpartiet gått fra å være et opposisjonsparti til å bli et regjeringsparti. SV har blitt et støtteparti for regjeringen. Tiden vil vise hvorvidt avviklingen av PISA i Norge kan bli en av regjeringens «hjertesaker».