For mange har koronapandemien og tilhørende tiltak vært en prøvelse i ensomhet, kjedsomhet og angst. Man kan ha vært bekymret for egen eller andres helse i møte med selve viruset, for hva som skjer med psyken i isolasjon, eller for hva neste runde med tiltak vil innebære.
Kanskje har man fryktet for hvorvidt jobben vil takle nedstenging.
Men for noen, som setter pris på mindre ståhei, kan det ha vært godt med et roligere tempo, færre folk på kollektivtransporten, seminarer som utgår og at man endelig møter vennene sine på tur i marka, heller enn på et utested.
Kanskje har man oppdaget nye sider ved seg selv når de tidligere selvfølgelige rammene forsvant. For de fleste har uansett det eksistensielle temaet fellesskap og isolasjon vært sentralt de siste årene, bevisst eller ubevisst. Men nå som tempoet øker, og mange opplever at vi har fått friheten tilbake, kan vi fortsatt stoppe opp iblant?
Selvfølgeligheter kan være ødeleggende – selvfølgeligheter gjør at vi overser muligheter. Selvfølgeligheter gjør oss ufrie. Botemiddelet er mer oppmerksom og utforskende tilstedeværelse. Kanskje trenger vi ikke gjøre alt som før.
Om vi stiller spørsmål, kan vi oppleve at vi er friere enn vi tror.
Under koronapandemien og tilhørende tiltak, har vi erfart at rammene for hverdagen er mindre solide enn vi hadde trodd. Selv å sende barna på skolen, var ikke lenger noen selvfølge. Å gå på butikken var ingen selvfølge. Adferd som tidligere ble sett på som helt normal var plutselig egoistisk: å reise på hytta, ta kollektivtransport og løpe langs Akerselva i Oslo, for å nevne noe. En selvfølgelighet kan være skjør.
[ Kommentar: Det er ikke bare damer på førti pluss som må senke forventningene ]
Men selvfølgeligheter kan også skade og begrense. Når vi ser på noe som selvfølgelig, gjør vi oss fort antagelser, og disse antagelsene kan bomme og gjøre urett. Dette tar ofte form av normer, og det blir opp til normbryterne å stikke hodet frem.
Det er skeive som har et skap å komme ut av, ikke streite. Skapet er antagelsen om at man er heterofil inntil annet er sagt. Skapet er selvfølgelighetens tyranni, hvor ting inntil videre antas.
Avholdsfolk – og andre, for så vidt – møter på sin side en alkoholnorm.
De fleste nordmenn drikker alkohol, og inntil annet er sagt, antas det derfor både at en tilfeldig nordmann drikker alkohol og at hen er fornøyd med det. Dette bidrar til et subtilt drikkepress, fordi vi som flokkdyr ikke liker å skille oss ut.
Det er lett å internalisere selvfølgeligheten – alkoholdrikking er jo normalt. Selvfølgeligheten kan også bidra til et hierarki, hvor det selvfølgelige ses på som best. Da kan vi bli blinde for fordelene med det uselvfølgelige og uvanlige. Det kan gjøre oss sjåvinistiske, men vi kan også bli ufrie og hildede i møtet med alternativene, og dermed gå glipp av noe.
Men det selvfølgelige kan også være godt, og vi kan bli blinde for det gode vi tar for gitt.
[ Anmeldelse Linn Ullmann «Jente, 1983»: Like «sant» som «jeg» er virkelig (+) ]
For mange har nok dette blitt veldig tydelig under koronapandemien med tilhørende tiltak, i form av bekymring for mennesker vi kjenner i risikogruppe, savn etter mennesker det har vært vanskelig å møte, eller kanskje den fysiske arbeidsplassen. Når store endringer skjer, blir vi gjerne mer filosofiske, og vi stiller oss selv eksistensielle spørsmål.
Hva er det som betyr noe for oss, og hva er det som gir livet mening?
Filosofi ses gjerne på som upraktisk, men jeg tror filosofiske betraktninger rundt menneskets eksistens er mer relevant enn noensinne. Hva er det som er meningsfullt, og når er vi egentlig friest? Vi lever i en tid med store endringer: teknologi endrer forutsetningene for arbeidslivet, vi er mer mobile enn før, og det er jevnt over vanskeligere å planlegge et liv.
Å bli i samme jobb er unntaket snarere enn regelen, og det samme er det å bo på samme sted hele livet. I alle disse brytningstidene trenger vi rom for å tenke, bearbeide inntrykk og gjøre opp status. Spørsmålene blir om tempoet er for høyt – i enkeltliv og i samfunnet – og om vi har gode nok møteplasser og arenaer for denne typen samtale og spørsmål.
Noen kan ha ganske sterke behov for den tiden og den samtalen. Kanskje har også samfunnet det. La oss stoppe opp iblant og tenke sammen. Er det egentlig noe som er selvfølgelig? Hvordan er det vi ønsker å gjøre ting? Så kan vi avvise de begrensende selvfølgelighetene, anerkjenne tingene vi setter pris på og treffe bevisste valg.