Kommentar

Kjærlighetskrisa

Åpent brev fra en med høy markedsverdi, men lite håp.

Psykologene Peder Kjøs og Frode Thuen skapte mye sinne da de ga råd til en singel dame om at hun måtte senke forventningene sine og ha realistiske mål på grunn av alder.
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Lurer du på hvordan det er å date som ung kvinne i 2021? La meg illustrere.

For noen år siden tikket det inn en melding fra en fyr jeg skulle på femte-sjette date med. Vi hadde det hyggelig, og selv om jeg ikke hadde lagt så mye i det ennå, gledet jeg meg til å møtes igjen. Han sendte meldingen en time før vi hadde avtalt å møtes.

«Hei. Jeg liker deg veldig godt. Men jeg har møtt en annen, som er bedre kjærestemateriale».

Mange år senere sender han meg enda en melding, klokka 03.35, på vei hjem fra byen.

«Hei. Har du blitt singel? Og har du lyst på besøk?»

Med andre ord: det er ikke bare damer på førti pluss som må senke forventningene.

Det ser fanken meg mørkt ut for oss alle.

Hvis du ikke henger med: Psykologene Frode Thuen og Peder Kjøs skapte mye sinne da de ga råd til en singel dame om at hun måtte senke forventningene sine og ha realistiske mål til en partner. De snakket om markedsverdi, og hvordan den synker med alderen. Oversatt: Du er ikke 25 lenger, så du kan ikke forvente å finne drømmepartneren.

At psykologene snakket generaliserende om både menn og kvinner, med eksepsjonelt lite følsomhet eller refleksjon over egen rolle, virker de lite bekymra for. Til kritikken har de blant annet svart at det bare er sånn.

Det som skremmer meg mest med Thuens og Kjøs’ utsagn, er at markedsverdi og kjærlighet kan havne i samme setning. Er vi blitt kyniske i forhold til hverandre? Handler relasjoner om hva den andre kan gi deg – ikke hva du er villig til å gi?

Ta min generasjon som eksempel.

Så mange som 50 prosent av alle mellom 19 og 29 år har brukt Tinder eller tilsvarende apper. Det er der de unge møtes om dagen. Jo mer denne kulturen har utvikla seg, desto vanskeligere er det å tenke at man skal kunne møte en fyr eller dame man kan tilbringe livet sitt med på en vanlig onsdag på Rema 1000.

Du må inn på mobilen, laste ned de peneste bildene du har av deg selv, og vente på dommen.

Appene har gjort noe rart med oss. Kanskje fordi vi oppfatter datingapper litt som vi oppfatter mobilspill. Og i et spill er det helt andre regler enn i virkeligheten. Høflighet og respekt legges ofte til side, i den hensynsløse jakten på «noe enda bedre.»

Derfor har vi fått uttrykk som «ghosting» (at noen plutselig bryter kontakt uten forklaring) «orbiting» (noen som ghoster deg, men likevel holder seg i nærheten på sosiale medier), «sneating» (noen som går på date for et gratis måltid), «submarining» (folk som forsvinner, men plutselig kommer til overflaten og spør hvordan det går) – og en hel del andre uttrykk som jeg håper ingen trenger å lære seg.

Hvorfor oppfører vi oss sånn, i jakten på en kjæreste?

Vi er jo ikke grusomme, overfladiske mennesker. Men vi leter etter kjærlighet ut ifra helt gale premisser.

For se for deg et møte med et menneske du endte opp med å bli glad i. Et fra ditt virkelige liv. Hva likte du med han eller henne? Var de måten de lo på? Bevegde seg? Følelsen de skapte når de var i rommet? Uansett hva svaret er, er jeg overbevist om at det ikke gikk på hvilken bydel de bodde i, hva slags master de tok eller hvor mange bilder de hadde av at de holdt en kjempestor torsk. (Jeg vet ikke hva greia er, men menn liker å vise at de kan fiske på tinder).

NTNU-forskere har funnet ut at det skal mange «matcher» til for å faktisk få til et møte, altså at to mennesker sveiper hverandre til høyre. Og at møtene som regel ikke fører til noe som helst. Om noe, er det mange som ender opp med å bli avhengige av appene, selv når de oppdager at de ikke får noe ut av dem.

Det blir nettopp som forskninga viser, et spill.

Det er ikke bare Tinder sin skyld at vi har blitt mer opptatt av individuelle behov. Men det er et skummelt symptom på det. Det fine med kjærligheten, er jo at den kan oppstå uforventa og på rare tidspunkt, med feil menneske til feil tid. Den tar ikke hensyn til penger, bakgrunn og timing. Det er jo det som er litt magisk. At vi aldri skal la noe være opp til tilfeldighetene, er trist.

Tenk så mange som kunne funnet sin person om de så opp fra mobilen på bussen (!).

Vi får håpe på en motreaksjon. Det siste man burde gjøre, er å dra en Thuen og Kjøs og si at «det bare er sånn». Det er suksessoppskriften på at det forblir sånn også.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen