Engstelige foreldre

Etter min mening er en av de største mentale forskjellene mellom friske voksne mennesker i dag, på generell basis: evnen til å mentalisere. Å prøve å se seg selv utenfra og forsøke å titte inn i andres sinn, slik at vi kan lettere forstå egen og andres atferd.

Pedagog og samfunnsdebattant Dona Gashi skriver i sin kronikk at det ligger noe ubehagelig bak makten barn blir tilegnet i vårt samfunn.

La oss gå inn i dette ubehaget, sammen.

Etter å ha lest kronikken så tenker jeg først at vi er altfor raske til å påpeke den nåværende foreldregenerasjon sine «feil.» Det føles tidvis som om dagens foreldre ikke klarer å gjøre noe rett.

Hvorfor vi får så mye pepper har garantert et sammensatt og komplekst svar, men ettersom jeg jobber med gravide og nye foreldres mentale helse så kjenner jeg et behov for å sende inn et bidrag til debatten.

Teksten til Gashi har noen gode poeng, men det som bekymrer meg er at noen foreldre vil lese og tenke at de ødelegger barna sine og at de ikke mestrer foreldreoppgaven. En foreldregenerasjon som entrer arenaen med egne erfaringer, prøver å navigere seg gjennom nåtidens samfunn og finne sin rolle som forelder.

De trenger støtte, ikke straff.

Det er lettere å dømme enn å være undrende og stille de rette spørsmålene. Hvorfor er det så mange foreldre som gir barna sine for mye makt? Hvorfor er de engstelige? Hvordan kan vi løfte og støtte dem slik at de igjen kan løfte og støtte sine barn?

Hver generasjon viderefører noe til den neste, på godt og vondt. Ingen generasjon er perfekt og i hver generasjon sitter det ambivalente foreldre som kanskje vet hvilke foreldre de ønsker å være, men ikke helt vet hvordan de skal være det.

Det er ikke allmenn kunnskap å vite hvordan man anerkjenner et barn sine følelser og sitt syn på verden istedenfor å legitimere deres følelser. Noen foreldre er kjent med teorien, men er usikre på hvordan gjennomføre i praksis. Andre har fått muligheten til å tilegne seg denne kunnskapen i sin oppvekst og står dermed bedre rustet når de får egne barn. Uansett, en ting er sikkert og det er at alle våre barn vil gjøre sine erfaringer og prøve å bli bedre enn oss når de får egne barn.

Etter å ha lest teksten til Gashi får jeg et behov for å google.

Et kjapt nettsøk tar meg til Barne- og ungdomsdirektoratet sin side, «foreldrehverdag.» Forskningsbaserte svar fra direktoratet er trygt, tenker jeg. Jeg søker opp «foreldrestiler» siden det er det Gashi skriver om.

Foreldrehverdag skriver at foreldre bør prate om flere forskjellige foreldrestiler. Videre står det at vi må være oppmerksomme på at barneoppdragelsen har endret seg og at foreldre kan mer om psykologi og pedagogikk. Helt til slutt står det at teknologien har påvirket både samfunn og foreldrerollen.

Jeg inviteres til å ta en online-test for å finne ut hvilken foreldrestil-kategori jeg hører til. Ti spørsmål senere er jeg plassert i boksen «Prosjektleder». Jeg er tydelig og setter gode rammer, men blir også oppfordret til å fremme kreativitet. Barna utvikler seg visst også godt når ikke alt er så rutinepreget og de får være med å bestemme mer.

Jeg blir forvirret da kreativitet ikke er en mangelvare i vårt hus.

Jeg spør mannen min om hans tanker. Vi kan til tider være uenige om hvilken foreldrestil som er best, noe som visstnok er veldig vanlig. Etter mye diskusjon kommer vi frem til at vi for det meste danser mellom «tydelig» og «varm» men kan også svinge innom «ettergivende» og «autoritær». Mye kommer an hvordan vi føler oss akkurat der og da og hva annet som rører seg i våre liv.

Et konkret eksempel på dette er når jeg erfarte en fødselsdepresjon for seks år siden. Da jeg var syk så endret min foreldrestil seg. Den endret seg til «det jeg klarte å levere, akkurat den dagen.» Som regel var det «ettergivende, men varm» pakket inn i en god dose angst for at jeg ikke kunne beskytte barna mine for «alt det farlige i verden.» Vi må ha dette i bakhodet, at vi ikke vet hva den enkelte familie står i og hvorfor de gjør som de gjør.

Er trenden at vi gir barna for mye makt, så må vi spørre oss hvorfor det er blitt slik og hva vi kan gjøre for å veilede foreldre inn på rett spor.

Dette er sakens kjerne: de fleste foreldre ønsker sine barn godt og gjør det de kan med de ressurser de har.

Er trenden et større kontrollbehov i dagens samfunn så må vi se nærmere på det. Ta for eksempel foreldrestress. Det er vanlig, men dette er ikke kun foreldrene sin skyld. Summen av alt som skjer i samfunnet, hvordan vi lever våre liv, hva vi har med oss i bagasjen og hvilke beskyttelsesfaktorer vi har rundt oss må inn i miksen. En sum som vi ofte står alene med, en sum som naturlig nok vil endre vår foreldrestil og væremåte.

Jeg legger herved inn en bestilling på en debatt der helheten og hele familien som en enhet står i sentrum. Alt henger sammen med alt, men «alle» er ikke én. Om vår største synd som foreldregenerasjon er å gå inn i det som er vondt for våre barn så er det greit-ish tenker jeg. Dessuten er tiden for å få lov til å prate om alle følelser overmoden. Med det sagt så blir vi glade for råd og veiledning fra fagpersoner som møter oss «der vi er.»

Tar vi vare på foreldrene så tar vi også vare på barn og samfunn.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen