Kommentar

En helikoptermammas bekjennelser

Foreldrene som beskytter, rydder veien og polstrer med ull innerst og gore-tex ytterst er kanskje ikke bare av det gode. Men de er der av minst tre gode grunner.

Barn som sykler
Dette er en kommentar. Holdninger og meninger i teksten står for skribentens regning.

Jeg er en av dem. En av mødrene som har sikkert tjue fjollete kallenavn på avkommet sitt. Pusekatten, snuppita, mammas lille totta-potta. Jeg er en av dem som leser hver eneste artikkel om ting jeg bør og ikke bør gjøre som forelder. Jeg er en av dem som kjøper vinterdress på sommeren, fordi de beste modellene er på salg da. Og kun det beste er godt nok.

Jeg er en av dem som begynte å bekymre meg for skolestart da han bikka to år. Som får panikk om det er turdag i barnehagen, og jeg ikke har sendt med sitteunderlag eller varm saft. Som lar meg stresse om regntøyet er skittent, og om det mangler sokkeskift med antiskli under.

Jeg er en av dem som er livredd for at barnet mitt ikke skal ha gode venner, så jeg spikrer lekeavtaler, overnattinger, juleverksted, melder meg som allidrett-trener, og saumfarer internett etter fotballskole og teaterkurs. Jeg roper “forsiktig” hver gang han klatrer, men ikke så mye, for jeg vet at det er bra for ham å få prøve litt. Jeg streber etter den perfekte balansen. Idealet. Hvorfor?

Fordi jeg kan. Jeg er en mor i Norge, med alle verdens muligheter til å sørge for at sønnen min skal få det beste utgangspunktet for å vokse opp i et særdeles komplekst samfunn. Derfor gjør jeg alt for å lykkes med å skape trygge rammer, næringsrik mat og riktig balanse mellom streng og skøyeraktig.

Når barna ikke har foreldre som er en tydelig autoritet, kan de bli usikre

Det finnes et begrep for sånne som meg: Helikoptermødre. De som hele tiden er rundt ungen, og sørger for at alt skal ligge til rette for dem. Begrepet brukes gjerne til latterliggjøring. Og noen fagfolk er bekymra for sånne som meg. Det er også samfunnsdebattant Dona Gashi, som har skrevet i Dagsavisen om hvordan foreldre i for stor grad anerkjenner barnas umodne følelsesliv, og dermed gir dem et større ansvar og mer makt enn de burde ha. Hun mener voksne skal anerkjenne barns følelser og syn på verden, men ikke legitimere dem. Og hun mener dette er den alvorlige konsekvensen: De voksne fraskriver seg ansvaret for å lede veien.

Barn og foreldre på tur

Dette er ikke nye tanker. Mange som jobber med barn, særlig i barnehagealder ser den samme tendensen. Barn som har så mange valgmuligheter i matboksen at de ikke klarer å ta stilling til hva de skal putte i munnen. Og foreldre som stiller så høye krav til barnehagen, at det nærmest er foreldrene man må være pedagogisk leder for.

Førskolelærer og samtaleterapeut Anne Nielsen skrev i 2011 boka “Det er du som er voksen - Om å lykkes i foreldrerollen”. I denne boka tar hun for seg mye av det samme som Gashi peker på i sin kronikk. Ved å polstre barna og styre dem unna motgang, får man mindre robuste voksne, er bokas hovedbudskap. Når barna ikke har foreldre som er en tydelig autoritet, kan de bli usikre.

Gashis tekst i Dagsavisen har provosert. Men den har blitt lest av svært mange. Og det er ikke så rart. For den treffer rett i hjerterota. Eller skal vi bruke de forhatte uttrykkene “mammahjertet” og “pappahjertet”? Det er jo ganske kjipt å lese om hvordan din overdrevne innsats for å gjøre livet til poden best mulig, egentlig kan være skadelig. Og Gashi er spissformulert. Hun karikerer. Men hun har et godt grunnpoeng. For et barn som ikke har oversikt over sitt eget følelsesliv, er det ikke så lett hvis hver følelse skal snakkes om og kjennes på.

Kanskje mange av oss også går gjennom ild og vann for våre små fordi de er det kjæreste vi har?

Samtidig er det andre ytterpunktet overhodet ikke noe å trakte etter. Hvem vil vel tilbake til “barn skal ses, men ikke høres”? Og barn som ikke blir trodd, eller tatt hensyn til?

Jeg tror det er minst tre grunner til at en del foreldre strekker seg lenger enn langt for barna sine, og fordyper seg i foreldre-google etter leggetid:

1. Fordi vi kan: Vi dynges ned av ekspertråd om hvordan vi skal håndtere alt fra trass til særhet i matveien på best mulig måte. Vi har mengder av kunnskap om barn og pedagogikk tilgjengelig til enhver tid. Har man også økonomien til det, er det ingen grenser for hva som er tilgjengelig av gode klær, matbokser og skisko som passer perfekt til barnehverdagen. Og mangler man riktige klær, er barnehagen flinke til å minne om hva som bør være på plass. Og jo flere ytre rammer som er på plass, jo høyere legges lista for hva som er bra nok.

2. Foreldreskammen er så mye mer synlig nå enn tidligere: Vi ser så mange glansbilder av familier rundt oss som tar med barna på opplevelser, som “får det til”, at det oppleves ekstra ille om man ikke er på topp, eller ikke har muligheten til å gi barna det samme som andre barn får. Foreldreskammen møtes i garderoben i barnehagen, i bursdager og i avisartikler som forklarer hva du må gjøre, og hva du absolutt ikke må gjøre.

3. Mangel på tid: Når treåringen trasser for samme ting hver dag, og du finner en metode som funker for å roe det ned, så gjør du det. Selv om du da kanskje ikke har stått i en viktig kamp i matbutikken klokka 17 med tom mage.

Det er fristende å slenge på en fjerde grunn på tampen: Kanskje mange av oss også går gjennom ild og vann for våre små fordi de er det kjæreste vi har? Kanskje vi tenker at det er fint å overøse dem med nettopp kjærlighet og godhet akkurat i de første årene, fordi vi vet at det som venter dem er en tøff og kaotisk verden? Når vi vet at de må passe inn i en skole med trange rammer for ikke å falle utenfor, og vi vet at dersom de sliter psykisk, så er det få armer som står åpne for dem i hjelpeapparatet? Sånn har nok foreldre følt også før dette årtusenet, men de har ikke hatt de samme mulighetene som noen av oss har nå. Vi har mer penger og færre barn. Dermed kan barna våre i større grad bli en del av “prosjekt perfekt”.

Gashi skriver at “alle” unge nå har depresjon, ADHD, bipolar lidelse eller angst. En spissformulering. Men det snakkes jo mye mer om enn før. Og jeg kan ikke skjønne hvorfor det er galt. At følelser møtes tidlig, at eventuelle ADHD-diagnoser eller psykiske lidelser kan fanges opp når man er ung, framfor å undertrykkes og vokse seg til problemer som kan ødelegge familier i generasjoner framover, er da unektelig ganske bra.

Så er jeg enig i at det er greit å mane foreldre som meg til å prioritere litt mer, og polstre litt mindre. Men barn kan utsettes for veldig mye verre ting enn at foreldre snakker litt for mye om følelser med dem.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen