Hva lærer Pørni oss om barnevern?

Hvor ofte skjer det at hovedpersonen i en populær serie jobber som kontaktperson i barnevernet? Ikke ofte – og i alle fall ikke uten en konfliktfylt barnevernssak som hovedtema. I Viaplay-serien Pørni gis helt andre ting fokus, hvor også vern av barn er med på en god måte.

Pørni gir barn støtte uten å tråkke på de voksne. Det kommer viktig informasjon om hvordan barn med foreldre som strever uttrykker seg, med og uten ord. Hva kan vi så lære om barnevern av Pørni? Flere ting, men vi velger å fokusere på ett tema.

I episode 1 utspiller det seg en scene der en mor har blitt fratatt omsorgen for barnet sitt. Morens søster konfronterer Pørni med at hun ødelegger familier og hevder at niesen er et veldig trygt barn: «Hun er veldig veloppdragen, og jeg har aldri hørt henne klage på noe.»

Pørni svarer: «Har du noensinne møtt et trygt barn? Trygge barn er sure, ufyselige, motbydelige og gjør ikke det de blir bedt om. Du vet ingenting om hvordan traumatiserte unger oppfører seg.» Og så legger hun til: «Jeg er så glad for at jeg har motbydelige barn, jeg.»

På denne måten belyser Pørni at barn som har det godt nok, har mange uttrykk. De både gjør og sier en del som ikke akkurat er tipp-topp. Samtidig tilter ikke vekta helt over til store problemer eller «helt perfekt». Dette er en liten scene i serien, men la oss stoppe akkurat her.

For hva forteller dette oss om trygge foreldre-barn-forhold og om utvikling?

Vi har lenge visst at det er skadelig for barn å vokse opp med vold, overgrep og omsorgssvikt. Nyere hjerneforskning har lært oss mer om hvilke konsekvenser dette får for barns utvikling og helse på kort og lang sikt. I traumefeltet skiller vi mellom alvorlige enkeltstående hendelser som kan traumatisere, og belastende opplevelser over tid i familien. Slike utviklingstraumer er sammensatte og handler om vedvarende stressbelastninger i familien i oppveksten, samtidig med at det er sviktende beskyttelse, støtte og trøst fra foreldrene.

Enklere forklart kan man si at de som skal sørge for barnets trygghet utgjør trusselen.

Utviklingstraumer griper inn i og forstyrrer barnets grunnleggende utvikling, og kan være mer skadelig enn en enkeltstående fæl opplevelse. Det kan altså være mer skadelig for et barn å over tid bli oversett eller overbelastet med ansvar for foreldre med rusproblemer, enn for eksempel å bevitne en dramatisk ulykke.

Skremmende hendelser utløser det vi ofte kaller en «fight-flight»-reaksjon. Kroppen blir kamp eller fluktklar. Små barn som utsettes for skremmende hendelser er ikke i stand til å kjempe eller flykte uten hjelp fra andre, og må derfor ty til mer grunnleggende overlevelsesstrategier gjennom å lukke seg inn i seg selv (dissosiere) eller stivne til, nesten som en rådyrkalv i lyset fra en billykt.

Tidlig traumatisering kan føre til undertrykking, avstenging eller underkommunisering av følelser og behov. Barnet kan da fremstå tilsynelatende upåvirket av det som skjer, og det vil ikke være samsvar mellom barnets oppførsel, følelser og hva det trenger.

Det usynlige eller smilende barnet kan lett få oss til å tro at «alt er greit». Når barn i en familie hjelper de voksne altfor mye med det som er foreldrenes ansvar, kalles det rollereversering. Denne formidable evnen til å tilpasse seg egen familie og dens behov kan forlede oss til å tro at barnet trives og at alt er vel.

Barn gjør det de kan for å utløse beskyttelse mot fare og få omsorg fra sine nære. I de fleste familier lærer barn at det hjelper å gi uttrykk for sine behov. Et lite spedbarn gråter for å si ifra at det trenger melk, ren bleie eller hjelp til å sove og foreldrene svarer ved å mate, skifte bleie eller bysse det varsomt. I noen familier skjer ikke dette. Da må barnet finne andre måter å utløse beskyttende omsorg på. Eller barnet må unngå at skremmende ting skjer.

Da kan det være lurt å være helt stille fordi gråt og klynk påkaller sinne og straff. Kanskje får barnet melk kun når det smiler og ligger i ro. Om det gråter blir det tatt hardt i og ropt til. Da blir det føyelighet og underkastelse barnet øver på og tar med seg videre i livet.

Barn kan være hjelpsomme uten at det er galt, men når de må være hjelpsomme for at familien skal fungere, vil barn som jenta i Pørni vokse opp – tilsynelatende trygg, veloppdragen og aldri til bry. Vi trenger å bli flinke til å oppdage de som faller i skyggen og som er så velsignet flinke og hjelpsomme og som støtter og bærer de voksne rundt seg.

Hvis du er så heldig å være en viktig voksen i et barns liv, så må du følge ekstra nøye med. Det er et stort ansvar å passe på at vektskåla er i balanse, at barnet kan søke deg ved behov – uavhengig av uttrykksform. Dette handler om de vi litt for lett glemmer, fordi de er mestere i å gjøre seg usynlige.

De skjuler sin smerte så godt at enkelte ikke engang kan kjenne den selv. De gjemmer det i å være snille, flinke, føyelige og stille. Prisen betaler de senere når kreftene tar slutt og det eneste som hjelper er rus for å døyve eller risp for å føle. Det krever litt ekstra av oss voksne å oppdage disse barna og å sikre dem å bli sett og forstått. Det er noe av det serien Pørni lærer oss.