Debatt

Bak Dinko Valev

«Jeg liker pene jenter, tanks, helikoptre og motorsykler», sa han stolt i et intervju. Og å jakte på flyktninger, kunne han ha lagt til.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Jeg har tenkt på hvordan man kan anskueliggjøre det menneskelige tapet som, uten stans, finner sted i Middelhavet.

Jeg har tenkt at hvis man legger alle barna som vi vet har druknet ved siden av hverandre, skulder mot skulder, blir det flere hundre meter.

Det samme for ektemenn og fedre, koner og mødre: flere hundre meter til, kanskje mer. I tillegg kommer alle de menneskene som har druknet uten at vi engang har registrert at de la ut på det åpne havet.

Det blir flere kilometer.

Virkeligheten er i dag ekstrem på begge hold: På den ene siden har man ekstrem lidelse, i krigsherjede og autoritære opprinnelsesland, i flyktningleirer og på Middelhavet. På den andre siden har man ekstrem motstand mot å avhjelpe lidelsen, i mange regjeringer og i de høyrepopulistiske og nasjonalistiske lagene av europeiske nasjoner.

Det er også frykt på begge hold.

På den ene siden har man frykten i en liten båt på Middelhavet nattestid, der du ikke vet om du vil overleve, eller om ektefellen din vil overleve, eller om barna dine vil overleve. På den andre siden har man en helt annen form for frykt, nemlig frykten for at flyktningene på Middelhavet skal komme fram.

Frykten for at de skal bli en del av våre samfunn. Frykten for at de bringer noe med seg som vil være til skade for oss som allerede er her. Frykt er kanskje den vanskeligste følelsen å forstå når man ikke deler den. Jeg kan forstå uroen over forandringer, men jeg forstår ikke fanatismen.

En bulgarsk fribryter og søppeldyngeeier ved navn Dinko Valev sto for noen år siden fram i media og fortalte hvordan han patruljerte et område ved grensen mot Tyrkia med militære kjøretøy, terrengmotorsykler og hunder. Han kjøpte også et helikopter med våpen og en tanks.

«Jeg liker pene jenter, jeg liker tanks, jeg liker helikoptre, jeg liker motorsykler», sa han stolt i et intervju. Og å jakte på flyktninger, kunne han ha lagt til, noe som har gjort ham til noe av en helt i hjemlandet – eller rett og slett «superhelt», slik han har blitt betegnet på bulgarsk TV.

Alle flyktningene som har blitt stanset av Dinko Valevs patruljer – kvinnene, mennene og barna – omtales som «jihadister». Valev omtaler det hele som en «sport». Han har også vært med i kjendisutgaven av bulgarsk Big Brother, og kom til finalen. Det blir bare sørgeligere når man hører Valev forklare at alt han ønsker å gjøre, er å beskytte familien sin og andre familier.

«Bulgaria trenger mennesker som meg, verdige bulgarere som er villige til å forsvare hjemlandet sitt.» På den ene siden av brystet har han tatovert et svært kors. Han oppfatter dem som kommer, som «avskyelige» mennesker, og har fått støtte for sin virksomhet fra landets statsminister. Dinko Valev mener han handler på vegne av oss alle, at han forsvarer Europa.

Er han spydspissen i et sivilisatorisk forfall, eller bare et skremmende avvik fra normalen?

Realiteten er at europeiske land i urovekkende grad har svart på ankomstene av flyktninger med piggtråd og politi. Mange som klarer å komme seg over Middelhavet, blir møtt med systematisk vold og mishandling, eller stuet sammen i miserable leirer.

Redningsbåter blir tatt i arrest heller enn å applauderes for å redde liv, og humanitære hjelpere blir straffeforfulgt. Det kanskje verste som pågår, er samarbeidet mellom EU og libysk kystvakt om å stanse båter. Det har lenge vært kjent at mange av flyktningene og migrantene blir returnert til redselsfulle overgrep i Libya.

Det vi ser, er at noen av verdens rikeste demokratier mislykkes i å vise grunnleggende humanitet i møte med mennesker på flukt. Det gjør noe med Europa at vi i økende grad bygger opp en felles front mot flyktningene. I flere land er høyrepopulistiske og til dels høyreradikale krefter på frammarsj. Det er langt fra gitt at de vil fortsette å vokse, men at de har preget politikken overfor mennesker på flukt, er det ingen tvil om.

Mange europeiske politikere er fanget i århundrets dilemma. På den ene siden står menneskerettighetene. På den andre siden står bekymringen for innvandringsfiendtlige krefter, og frykten for at høyrepopulismen kan spre seg raskere enn empatien og solidariteten. Resultatet er en sivilisasjon som ikke makter å utvise solidaritet på grunn av sine egne demoner.

Vi står der på et vis alle sammen, bak Dinko Valev.

Det er ingen som sitter på alle løsningene. Det eneste noen kan si sikkert, er at dagens politikk er det absolutt motsatte av en løsning. I stedet for å bygge opp kapasiteten til å ivareta mennesker, har flere land siden «flyktningkrisen» i 2015 langt på vei rustet seg til kamp mot mennesker på flukt. Det er desto mer tragisk når vi vet at verden generelt har langt bedre ressurser til å håndtere dagens flyktningkriser enn tidligere generasjoner.

Over hele Europa kjempes det nå en daglig kamp for menneskeverd og solidaritet. All ære til medmenneskene, all ære til godheten – dette i våre dager så utskjelte ordet – i deler av den norske og europeiske folkesjelen. I et Europa der mange har latt seg forføre av fiendebilder, snever nasjonalisme og ekskluderende verdier, bør alle liberale og progressive krefter kjenne stolthet over våre verdier om solidaritet, fellesskap og medmenneskelighet.