Debatt

Rus; et tilleggsproblem

Det er ikke merkelig om mennesker i en håpløs situasjon tyr til rus om de føler det hjelper der og da.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Henning Homme skriver i Dagsavisen 28. desember et spennende innlegg om rusfrihet.

Her tar han til orde for at den må kunne tolkes på to måter: både som frihet fra rus og frihet til å ruse seg. Han stiller interessante spørsmål om hvorvidt et liv med rus kan være mer verdig enn et liv uten rus. Men et enda viktigere spørsmål må være: Hvordan kan vi hjelpe folk til å leve et liv der vi best får realisert våre egne forutsetninger?

Et verdig liv kan forstås på mange ulike måter. 

Les her: Rusfrihet. Er det å være fri for rus? Eller er det friheten til å faktisk kunne ruse seg?

Sentralt i nyere vestlig idéhistorie er tanken om menneskeverd – at vi har en iboende, grunnleggende verdi i kraft av å være til. DNT – Edru Livsstil, som avholdsorganisasjon, gir klar tilslutning til prinsippet om universelt menneskeverd. Verken bruk eller avhold fra rusmidler, kan rokke ved det.

Verdighet knyttes også ofte opp til autonomi og retten til å bestemme over eget liv. Det enkelte mennesket skal være selvstyrt. Dette ser ut til å passe med begrepet i Hommes kronikk. Vi kan tenke oss en situasjon der en person har tenkt gjennom ulike valgmuligheter, og landet på at bruk av rusmidler faktisk er riktig for den enkelte.

I dette tilfellet vil det fremstå som rimelig å kunne ta dette valget.

Les også: Hedvig Montgomery synes det er skummelt å se hvor selvopptatte pandemien har gjort oss (+)

Men så kommer det åpenbare som skiller mange av rusmidlene fra andre valg: avhengighetspotensialet, og selvfølgelig at for den som allerede er avhengig fremstår det ikke som noe valg, men en nødvendighet.

Så kan man spørre seg hva med dem som ikke opplever at deres bruk av rusmidler negativt påvirker dem selv eller andre, men tvert om utgjør noe positivt. Er det noe problem her? Tilsynelatende forsvarlig bruk bidrar desto mer til å bygge opp en kultur hvor rus er normalisert. De som takler det dårligere blir ofrene for denne normaliseringen; de som senere utvikler rusbrukslidelse. Hensynet til autonomi må derfor balanseres mot ansvaret vi har for hverandres sårbarhet. Mennesker er flokkdyr og normer styrer valgene våre i stor grad.

Hva normene består i er derfor viktig.

Les også: Jeg mistet jobben min, sykepengene mine, og leiligheten min på én og samme dag

Folk flest tar i stor grad til seg mesteparten av verdier og holdninger som preger majoritetskulturen. Hvert enkeltvalg vi gjør, utføres ikke på bakgrunn av nøye refleksjon – det har vi ikke tid til – men ofte i tillit til at vi kan gjøre det samme som menneskene vi ser opp til, og at å følge flokkens vis er det trygge valget. Hvis en fast andel av mennesker som prøver et gitt rusmiddel utvikler avhengighet, så vil det bli veldig mange flere mennesker med avhengighetsproblematikk dersom den totale bruken av rusmidler øker i samfunnet.

Et annet prinsipp for et verdig liv er nemlig å få omgivelser som er best mulig egnet for å la oss realisere våre egne forutsetninger og for å kunne bruke våre ressurser som mennesker.

Det er her rusbrukslidelser kommer i veien.

Det er en grunn til at man omtaler det som rusbrukslidelser. Noen rusavhengige klarer å ta vare på viktige andre goder i livet, til tross for avhengigheten, men for veldig mange kjennetegnes rusbrukslidelse av at bruken fortrenger andre goder og aktiviteter. Vi er mest utsatt for rusbrukslidelse om vi allerede har umøtte behov i livet, som behovet for tilhørighet, fellesskap og mening. Livskriser setter oss i faresonen, og det samme gjelder bestemte psykiske lidelser. Mange tyr til rus i forsøk på selvmedisinering og opplever senere at rus blir enda et problem; at de underliggende problemene tar mer tid å nøste opp i, fordi rus kommer på toppen, og har blitt mer prekært.

Homme skriver nemlig at noen mennesker er helt avhengige av heroin, amfetamin og piller for å komme seg gjennom dagen. Avhengighet kan gjøre dette – rent fysisk – men i tillegg kan mangel på alternativer gjøre det slik. Mennesker er forskjellige, men veldig ofte handler det altså om underliggende problemer som må tas tak i.

Rus blir fort en utsettelse og et tilleggsproblem.

Les også: «USA er på vei mot fremtidens ruspolitikk. Hvorfor går Norge i feil retning?»

Nå er det ikke den enkelte som står til ansvar her, men vi alle, som samfunn. Det er ikke merkelig om mennesker i en håpløs situasjon tyr til rus om de føler det hjelper der og da, men det er skummelt å presentere rus som en løsning; det er mange som er desperat på utkikk etter løsninger. De som aller mest trenger reelle løsninger, er gjerne dem som er aller mest utsatt for å utvikle problematisk bruk. Rusavhengige skal møtes med hjelp. Og her ligger også mye av løsningen: I å gi bedre hjelp – både til mennesker som allerede sliter med rusproblematikk, men også til mennesker som er sårbare for å utvikle det.

Cirka 70 prosent av mennesker som blir behandlet for rusproblematikk, har for eksempel samtidig en personlighetsforstyrrelse. Dette er diagnoser som ofte slår ut i manglende fungering på jobb, skole, sosialt og i parforhold. Man sliter altså på felt det er vanlig for folk flest å beherske, men også som gjerne er veldig viktig for å ha det bra som menneske. Da er man også mer utsatt for rusproblemer.

Få får den behandlingen de trenger tidlig nok, og mange problemer ville vært unngått om behandlingstilbudet ble bedre, men også om samfunnet ble mer inkluderende og arbeidslivet mer fleksibelt slik at det ble rom for flere.

Forebygging bør prioriteres langt sterkere enn det gjør i dag.

I tillegg må vi våge å ta en større debatt om hvilken retning samfunnet går i – om vi har fått en kultur som gjør at en høy andel mennesker ikke får møtt sine grunnleggende psykologiske behov for tilhørighet, fellesskap, anerkjennelse og mening – og om vi har fått en trang normal på felt som hittil har vært oversett. Mer debatt, mer ressurser til forebygging og behandling og et mer inkluderende samfunn. At vi tar konsekvensene av at det moderne liv har blitt ekstremt komplekst. Dette handler om å hjelpe hverandre med å legge grunnlag for bedre liv.

Mennesker er flokkdyr og normer styrer valgene våre i stor grad.

Mer fra: Debatt