For et par dager siden gikk jeg gjennom Grünerløkkas gater, som var opplyst og pyntet til julen. Voksne og barn nynnet til Frelsesarmeens blåseinstrumenter på Olaf Ryes Plass, og lukten av juletrær kom sigende inn fra Sofienbergparken.
I år gleder jeg meg skikkelig til jul, tenkte jeg. Jeg trenger familien. Jeg trenger vennene. Jeg trenger gavene.
Mer enn noen gang.
Dessverre ble følelsen av høytid, og samvær med mine nærmeste, veldig kortvarig. For på en benk, bare en meter til høyre for meg selv, la jeg merke til en mann, med skjelvende hender og blikket vendt mot den regntunge bakken. Foran ham stod et tomt pappkrus, som ikke la skjul på hvem han var, og hva han trengte.
Jeg ble stående og se på ham, betrakte ham, og tenkte i et lite øyeblikk at denne mannen burde vært rusfri og hjemme med vennene sine. Hjemme med familien sin.
Akkurat den tanken fikk meg til å stoppe opp, og med ett ble jeg dratt tretten år tilbake i tid. Til den gangen jeg ble ansatt som miljøterapeut, på et av byens botilbud for rusmisbrukere. Jeg var nyutdannet, og som de fleste andre klar for å legge vekk studiebøkene, til fordel for kontorpult og et par arbeidshansker. Jeg skulle bidra til et bedre liv for de som aldri fikk sjansen her i livet.
Til de som ikke har det som de fleste andre, men drømmer om det mange tar for gitt. De skulle bli rusfrie.
Rusfrihet. Hva er det egentlig? Hva betyr det? Det var et av de aller første spørsmålene jeg stilte meg selv, da jeg etter noen få dager på min nye arbeidsplass skjønte at jeg IKKE kunne redde verden likevel.
Jeg traff nemlig mennesker som var helt avhengig av å innta både heroin, amfetamin og piller for i det hele tatt kunne komme seg gjennom dagen. Ja, for i det hele tatt kunne stå opp om morgenen, og legge seg når kvelden kom. For uten rusen hadde dagene blitt en kamp fra mandag til søndag. 24 timer i døgnet. Det å leve ville vært helt uutholdelig.
Les også: «Senterpartiets syn på rusavhengige hører hjemme på 70-tallet»
Så hva er rusfrihet da egentlig? Er det å være fri for rus? Eller er det friheten til å faktisk kunne ruse seg? Heldigvis er det begge deler, men det er kun det ene alternativet som pr dags dato har full aksept fra samfunnet. For når jeg hører noen si at et liv med rus også kan være et verdig liv, er det fortsatt altfor mange som løfter sine moralske pekefingre, og roper ut:
«Vi må ikke gi dem opp». «Vi må ikke la elendigheten ødelegge dem».
Men er det egentlig det vi gjør? Eller er det mulig å tenke at et liv med rusbruk, kan være et liv mer verdig enn et liv uten? Jeg tror det. I hvert fall vil det være det for de som kanskje aldri har mulighet til å leve det livet de fleste lever.
For er det noe vi har erfart, så kan mennesker, også de som bruker rus hver eneste dag, ha et liv med innhold. Det er ikke sikkert at det er det livet de aller helst skulle ønske seg, helt sikkert ikke, men rusen gjør det i hvert fall lettere å leve. Lettere å møte.
Les også: «Ambulansen rekker kanskje ikke fram i tide, og ikke politiet heller»
For da kan man i hvert fall stå opp fra sengen sin, spise sine to brødskiver med ost og salami, og gå på jobb en eller annen gang i løpet av dagen. Enten det er for å selge =Oslo til forbipasserende på Karl Johan, eller det er for å restaurere møbler til de som ikke har penger til å kjøpe nye.
Eller kanskje til og med lage en dokumentarfilm om sitt eget liv, som er så bra at den får Amandaprisen. For tro det eller ei, det har faktisk skjedd («Magnus – en vårdag» er en film alle burde se).
Det har vært mange fremskritt på rusfeltet. Rusavhengige har fått pasientrettigheter, =Oslo er et gateblad de fleste kjenner til, det finnes sprøyterom, og TV-serier som Petter Uteligger ruller over skjermen i beste sendetid.
Alt dette bidrar til bedre holdninger overfor rusavhengige. Det bidrar til mindre stigmatisering. Og om ikke lenge vil det også deles ut gratis heroin, noe som ikke engang ville vært en tanke for bare noen år siden.
Men prosjektet er kontroversielt, og akkurat det bekrefter at vi har en lang vei å gå før vi har et samfunn der det er et samsvar mellom realiteter og forventninger.
Det var jo akkurat derfor jeg ble stående og se på mannen som satt på benken med et tomt pappkrus.
Og det var jo derfor jeg ble så full av dårlig samvittighet da en ung jente, i tenårene, kom meg i forkjøpet, og ga ham 200 kroner mens hun sa: «Vær forsiktig. Ta vare på deg selv».
Les også: Hvor pokker kommer dette til å ende, tenkte LO-lederen: – Da var det bekmørkt, altså
For både jeg og jenta visste hva han skulle bruke pengene til. Vi visste hvor han skulle med dem. Alternativet hadde vært å gå rett forbi ham, og tenkt at man i hvert fall ikke skal være den som finansierer en annens elendighet. En annens tragedie.
Men det var akkurat det den jenta ikke gjorde. Hun investerte bare i et annet menneske. Ga ham det han trengte der og da.
Ikke bare fordi han fikk penger til heroin. Eller amfetamin. Eller piller. Men fordi han ble møtt med forståelse for akkurat den han er. For det livet han lever.
Og akkurat det er det ingenting som kan overgå.
Ikke engang rusfriheten.