Mange spør seg hvor pandemi-situasjonen er på vei. Det er kanskje derfor veien til kontrolltiltak er relativt kort og ofte nødvendig. Et virus kombinerer jo mye som vekker vår trang til å ta kontroll og å la seg kontrollere: viruset selv er lite håndgripelig, men potensielt dødelig.
Vi opplever og er med i mange tiltak som virker gjennomtenkte, som redder liv og forhindrer den eksponentielle veksten av krisen. Situasjonen er eksepsjonell.
Det er nettopp derfor også samfunnskritiske tiltak trenger vårt kritiske blikk.
Med en blanding av medfølelse og bekymring følger jeg med i utviklingen av digitale kontrolltiltak i «kampen mot korona». Kina kom med Alipay Health Code som brukes til å indikere om man må oppholde seg i karantene, men sannsynligvis også sender data til politiet.
Hvordan systemet «diskriminerer», hvordan det tar beslutninger og om hvem, er uklart. Sør-Korea sporer bankkort og mobiltelefoner for å finne ut hvem som skal testes for COVID-19.
Nå er det FHI sin tur til å utvikle en app som sporer bevegelsesmønster.
Det er ikke noe radikalt nytt: datasporing og analyse av personlig informasjon skjer daglig for å optimere vår vei hjem, våre spisevaner, og vår sikkerhet. Samtidig forandrer disse formene for datasporing samfunnet og sosial kontakt.
Det er ikke utforsket i hvilken grad mobildata-overvåking og kobling til etterretningstjenester har bidratt til kontroll av smitte i Kina og Sør-Korea.
Det som er utforsket er at utviklingen og innføringen av nye sporingsteknologier er kompleks, og at denne kompleksiteten ofte ikke reflekteres nok over før teknologien implementeres. Selv om appen er diskutert og presentert som «et utprøvende arbeid» (Gun Peggy Knutsen, FHI) og som frivillig er det nødvendig å stoppe opp og stille spørsmål om politikken som følger med teknologien allerede under designprosessen.
Hvis analysen av våre bevegelsesmønstre er en «dugnad» (Fredrik Syversen, IKT Norge), så er det relevant for oss alle å stille spørsmål om hva det innebærer.
Å bygge en database
For å analysere bevegelsesmønster må digitale data spores. Men det er ikke klart hvor disse dataene kommer fra – hvordan helsemyndighetene, teknologi- og serviceleverandører og ikke minst oss selv er med på å skape selve grunnlaget til sporingen.
Resultatene av en app er svært avhengige av de som skaper datagrunnlaget og de som definerer hvilke data som betraktes som gyldig. Fra andre overvåkingskontekster innenfor sikkerhetssektoren vet vi at det finnes en tilbøyelighet til aldri å anse datasett som ferdig, noe som skaper en tendens til å stadig samle inn mer.
Hvor lang er da veien til å kombinere data fra forskjellige kilder?
Vil apper utviklet under unntakstilstand oppmuntre datagjenbruk, hvor data fra én kontekst plutselig blir brukt i en annen? Vi må ikke glemme at reguleringen av datalagring, for tilgang til og sletting av informasjon er med på å bestemme hvordan data beveger seg i samfunnet – også i fremtiden.
Å analysere data
En dimensjon i utviklingen av sporingsteknologier er selve datagrunnlaget og reguleringen rundt det. En annen, beslektet dimensjon er analyseprosessen som brukes på disse dataene.
Her må man spørre seg nøyaktig hva slags mønster som egentlig skal identifiseres. Selv om det «bare» omhandler kategorien bevegelsesmønster, er bevegelse jo en grunnleggende del av samfunnslivet.
Bevegelse eller mobilitet er allerede noe som spores i mange forskjellige sikkerhetskontekster, fra migrasjon til mer abstrakte transaksjoner. Da er et nærliggende spørsmål hvordan man skal skille noen former for bevegelse og sosial kontakt fra andre. Eller for å snu spørsmålet rundt: hva slags former for bevegelse og sosial kontakt må spores for å identifisere smitte?
Det som trenger ekstra oppmerksomhet her er hvordan formålet for bevegelsesovervåking tilpasses til andre formål over tid. Et like presserende spørsmål er hvordan denne overvåkingen påvirker menneskene som spores og deres mobilitet.
Hva betyr det praktisk og politisk at bevegelsesmønsteret til enkeltindivider kan og skal spores?
Appen i aksjon
Det viktigste er å forstå hva en app gjør med selve samfunnet. Det er vanskelig å forutse sosiale prosesser som følger med sporing av menneskelig kontakt – med sporing av «det sosiale». Hvordan anses og håndteres for eksempel de som ikke vil være med i datasporingen – er de for eller mot et friskt samfunn? Sporingsteknologier er utviklet for å redde liv. På samme tid nærmer vi oss en overvåking av «livet selv» når vi kombinerer sosiale data med biologiske og helsedata.
Unntakstilstand er kjent for å skape innovasjon, forkjørsrett og utvidet aksept for kontrolltiltak. Innovasjon er ofte det som skaper avgjørende innsikt, men samtidig kan det lede mot at sporingsteknologier utvides og krysser grenser. Hvor er vi på vei når det gjelder avveiingen mellom kontrolltiltak og samfunnshelse?
