Blant kvinner som føder barn i Norge i dag er det mange kvinner som selv ikke er født eller oppvokst her. Har det betydning for svangerskaps- og fødselsomsorgen, og i så fall hvordan kan vi sikre at vi når alle med likeverdige tjenester?
Britiske studier viser at kvinner som var født i Eritrea hadde elleve ganger høyere risiko for å dø når de selv skulle bli mødre sammenlignet med kvinner født i Storbritannia.
Kommentar: Jeg utfordrer Helseministeren til å gjøre noe, og ikke bare skyve ansvaret unna på helseforetakene
Mange av disse kvinnene hadde flere sårbarhetsfaktorer som psykisk uhelse, fattigdom eller lite nettverk. Mødredødsfall er heldigvis sjelden i Norge, men ser vi på forekomst av komplikasjoner, er forskjellene dramatiske.
Flere norske studier har vist at enkelte innvandrergrupper har økt sjanse for komplikasjoner i svangerskap og for den nyfødte, sammenlignet med resten av befolkningen. Dette inkluderer økt sjanse for å oppleve dødfødsel, for tidlig fødsel og akutt keisersnitt.
Det er riktig som Bent Høie sier: spedbarnsdødeligheten i Norge har aldri vært lavere. Likevel ser vi at særlig kvinner fra Somalia og Pakistan har markant høyere risiko for å oppleve dødfødsler og dødsfall i første levemåned hos barnet. Mange av disse dødsfallene kunne vært unngått, viser en nylig gjennomgang av tilfellene i Helse Sør-Øst.
Tiden etter fødsel er en sårbar periode for mange. Vi vet at kvinner med tidligere psykiske belastninger oftere utvikler fødselsdepresjon.
Det er derfor ikke overraskende at kvinner fra krig- og konfliktområder er overrepresentert blant kvinner med fødselsdepresjon. Som velferdssamfunn bør vi ikke akseptere at noen kvinner, på grunn av ulike sårbarhetsfaktorer, må oppleve utfordringer som legger sten til byrden.
Det er en dårlig start i rollen som mor og omsorgsperson for et nytt individ.
Innvandrerkvinner er en heterogen gruppe, og de fleste vil ikke trenge spesielle tiltak i fødselsomsorgen. Samtidig kan særlig sårbare kvinner møte utfordringer.
Lav helsekompetanse og begrensede norskkunnskaper kan gjøre det vanskelig å vite hvor man skal henvende seg hvis man lurer på om alt er bra med barnet i magen.
Ofte har man heller ikke et sosialt nettverk til å hjelpe seg. Manglende norskkunnskap gjør det også krevende å kommunisere godt med helsepersonell ettersom tolk brukes altfor sjelden, og ulike kulturelle forståelsesrammer kan prege møtene mellom kvinnen og jordmoren eller fødselslegen.
Les også: Nå skal jeg lære deg å amme på ti minutter, sa hun
Fødselsomsorgen må bli bedre rustet til å identifisere utsatte innvandrerkvinner hvis vi skal kunne tilby en likeverdig omsorg for alle. Det er viktig for de familiene det gjelder, og det er samfunnsøkonomisk lønnsomt.
Heldigvis finnes det løsninger på disse utfordringene som bør rettes mot organiseringen av svangerskapsomsorgen og mot de sårbare familiene.
Gjennom det tverrfaglige forskningsprosjektet MiPreg ved Oslo Universitetssykehus (OUS) dannes nå et kunnskapsgrunnlag i norsk kontekst. Nyankomne innvandrerkvinner intervjues om hvordan de opplevde svangerskaps- og fødselsomsorgen, og jordmødre på fødeavdelinger og helsestasjoner intervjues om barrierer som hindrer optimal omsorg.
I fødselsomsorgen må bemanningen være god nok til at alle kvinner i sårbare livssituasjoner kan få den individuelle omsorgen og behandlingen de har behov for.
Tolketjenestene er rustet opp mange steder, men fortsatt er fødeavdelingene blant enhetene som bruker tolk minst. Det er svært positivt at mangfoldet blant helsepersonell er økende. Det bør i større grad sees på hvordan helsepersonell med forskjellig språk- og kulturbakgrunn kan utgjøre en ressurs og på hvilken måte denne kompetansen kan utnyttes.
I tillegg bør utdanningsinstitusjoner og helsevesenet ha fokus på en rekruttering av studenter og ansatte som i størst mulig grad gjenspeiler mangfoldet i befolkningen.
Helsepersonell trenger en verktøykasse som sørger for kunnskap om bl.a. migrasjon, kommunikasjon og helse. I tillegg må relevant informasjonsmateriell og digitale verktøy gjøres kjent og tilgjengelig for alle i svangerskaps- og fødselsomsorgen. Ressurser må settes av til et systematisk arbeid gjennom kompetansehevingsprogram som retter seg både mot helsepersonell ute i tjenestene og studenter i grunn- og videreutdanninger.
Tjenestene vi tilbyr i 2020 må tilpasses en mer mangfoldig befolkning. Kvinner trenger økt kunnskap om det norske helsevesenet og hvordan det fungerer.
Det å skape tillit vil kunne bidra til å redusere kvinners barrierer for å spørre om hjelp og støtte videre i barsel- og småbarnsfasen. Helsestasjonene gjør et formidabelt forebyggende arbeid i svangerskapsomsorgen i dag, men ressursene strekker ikke alltid til.
Les også: Mener fødetilbudet i Oslo blir forsømt
Alle kvinner bør få tilbud om fødselsforberedende kurs uavhengig av økonomi eller språkkunnskaper. Vi må se på hvordan helsepersonell kan nå de kvinnene som ikke deltar på kurs i dag og alternative måter å formidle denne kunnskapen på. Dette kan skje i samarbeid med frivillige organisasjoner, slik som Norske Kvinners Sanitetsforening (N.K.S.).
Et godt eksempel er når N.K.S. og Oslo universitetssykehus (OUS) i dag supplerer fødselsomsorgen gjennom prosjektet Flerkulturell doula.
Dette er et ekstra tilbud til kvinner i en svært sårbar livssituasjon. En flerkulturell doula har samme språk og opprinnelsesregion som fødekvinnen, og har selv erfaring med å føde på et norsk sykehus. Doulaen blir en veiviser inn i det norske helsevesenet. Flerkulturell doula-prosjektet er integrering i praksis, det er helsefremmende og forebyggende. Målet er at dette tiltaket skal være en naturlig del av svangerskaps-, fødsels- og barselomsorgen for kvinner som er nye i Norge og i en sårbar livssituasjon.
Nye mødre og nyfødte er fremtiden vår. Et godt startgrunnlag kan legges ved å tilrettelegge for en likeverdig og individuell svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. Det er en gullkantet investering.
