Seksualisert vold, vold og minoriteter – uigurene i Kina

Årets nobelpris gikk til to signifikante mennesker, to personer som har rettet fokuset mot seksualisert vold som våpen i krigskonflikter. Nadia Murad er den unge jezidikvinnen som tilhører en minoritetsgruppe i Irak, og hun fortalte oss i år at verden må stå sammen om kvinner og miniroteters rettigheter og trygghet. Hun har helt rett i det – kvinner og minoriteter har alltid blitt hardest rammet under krigstider. Voldtekt og tortur har vært en del av verdens krigshistorie, men hva minoriteter som utsettes for tortur og forfølgelse når det ikke er krig? Hva med uigurene i Kina?

Uigurene i Kina er bosatt i Xinjang og Hunan-provinsen og utgjør en etnisk minoritetgruppe. Majoriteten av uigurene er muslimer. Denne folkegruppen har lenge vært diskriminert og forfulgt på grunn av sin religiøse tilhørighet, og nå kommer det frem at de også holdes i konsentrasjonsleir. Ifølge Scott Busby fra Utenriksdepartementet i USA kan det være snakk om opptil en million uigurer som er fanget i disse konsentrasjonsleirene. Mens kvinner og menn holdes fanget og tortureres til de avgir religionen fra seg, sendes barna deres vekk til ukjente barnehjem hvor de trenes opp til å hate sin egen etnisitet og religion.

Selvfølgelig er kvinner utsatt for seksualisert vold i disse leirene, men jeg ønsker ikke å fokusere kun på kvinner som ofrene, fordi menn er like mye ofre i denne tragedien som i alle andre folkemord og krigskonflikter. Likevel har Murads og Mukweges arbeid hjulpet oss med å se lenger enn våre nærområder, og atter en gang minnes vi om de utallige menneskene som mister livene fordi de er minoriteter. I Kinas tilfelle er det kanskje verre, fordi det er ikke snakk om krig, men likevel en systematisk forfølgelse men hensikt å utslette en folkegruppe.

Det internasjonale samfunnet har et ansvar for å beskytte menneskerettighetene til uigurene og jezidiene. Hvis alle land som har ratifisert FN-pakten og særlig de syv internasjonale menneskerettighetsavtaler som blant annet omhandler rasediskriminering faktisk handler kan det skje endringer. Det nytter heller ikke å forhindre seksualisert vold i seg selv, man må stoppe roten til det helvete – voldtekt og tortur er bare side-effekter av krig. I Kinas tilfelle rapporterer den norske uigurkomiteen at internasjonale menneskerettsorganisasjoner kun har kritisert Kina, men ingen land har gjort noe for å stoppe situasjonen. Det virker som om det internasjonale samfunnet stopper der – bare noen få kritiske ord eller å ta avstand fra slike handlinger, men ingen faktiske handlinger. Som Murad sa «Jeg ønsker ikke mer sympati, jeg ønsker handling».