Debatt

Når foreldre blir dumme som brød

Hvordan få hjemmebakt brød til å bli et «teoretisk helvete»? Jo, ved å gi niendeklassinger en lekse i brødbakst på 1000 ord slik at elever og foreldre føler seg dumme. Som brød.

TRØBBEL I GJÆRE: Brødbakst er ikke så vanskelig, men en omfattende bakelekse i Stavanger har fått skoledebatten til å gjære. FOTO: STIAN LYSBERG SOLUM/NTB SCANPIX
Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Skolen kunne ha ligget hvor som helst, men så gikk det slik at Kannik ungdomsskole ble symbolet på overivrig pedagogikk. Tilfeldigvis har jeg gått på den samme skolen, tilfeldigvis har mine barn gjort det samme, og det er nok like tilfeldig at sosialantropologen Irene Dahle har lignende tilknytning. Dahles irritasjon hevet seg sist uke til en Facebook-storm etter å ha sett på mat og helse-leksen en venninne med et barn i 9. klasse fikk med hjem. Hjemmeleksen var å bake et brød. Oppgaven skulle være overkommelig – til og med de av oss som ikke er kjøkkenhelter greier jo å vri ut av oss et brød som slår industrikneipp ned i støvlene? Så enkelt er det ikke.

Da jeg sto på jobb klokken 02.00 på natten for å printe ut tabell over næringsinnhold, skjemaer for vurdering, evaluering, bilder av ingredienser, brødet før og etter heving, oppskriften, reklame for brødet og bilde av elev med brød, var jeg ikke irritert på skolen. Jeg var forbannet. Hjemmeprinteren virket som vanlig ikke og oppgaven kom som vanlig brått på – selv om rektor har rykket ut og forsikret at elevene hadde en måned på seg til brødprosjektet og oppgaven var på to setninger (men med 11 sider vedlegg). Rektor på Kannik – som i likhet med sine lærere er skikkelig og kompetent og velmenende – gjør det de tror er riktig. Problemet er at summen av alle kompetansemål, rapporter, målinger, presentasjoner og innleveringer blir for mye. Skolen er ikke synkronisert med selve livet – der rammeverket består av foresatte i full jobb, treninger, levering, henting og middag hvis noen har tid. Lekser har vokst til en uspiselig masse av muggent brød.

Irene Dahles budskap i forrige ukes store Facebook-debatt er at arbeidsbelastningen blir for stor for elevene og målene for uklare. Faren for at ungene føler seg utilstrekkelige og ikke engang mestrer noe så enkelt som bakst, er overhengende når til og med et brød blir til et «teoretisk helvete». Som arbeidstakere er vi beskyttet av arbeidsmiljølovens ord om at kravene til oss skal stå i stil med forutsetninger og livssituasjon. Dagens skoleelever erfarer ofte at den ene leksen slår den andre i hjel, at presentasjoner og oppgaver kommer oppå hverandre i så sterk grad at både barna og de foresatte mister oversikten.

Poenget med brødfarsen på Kannik er ikke at elevene i niende og foreldrene må følge bedre med for å unngå at brødlekser slår ned som en bombe på kjøkkenet. Poenget er at heim og skole lider av informasjonsstress. Som foreldre overfôres vi av informasjon på ulike og til dels avvikende plattformer, gjerne avhengig av hva lærerne synes er praktisk. Plattformen It’s Learning – som ser ut som om den lengter hjem til 1998 – har et grensesnitt som gjør den til et ork. Som foreldre svinger vi pisken titt og ofte, og oftest over oss selv. Den nattlige scenen over printeren har jeg brukt som en påminnelse om at jeg som far til skoleelever må ta meg kraftig sammen, men Irene Dahles Facebook-innlegg var en trøst. Det er andre foreldre der ute som tydeligvis også føler seg dumme som brød. Betryggende nok viste Facebook-debatten at min utilstrekkelighet deles av flere sosialantropologer, kommunikasjonssjefen på Statsministerens kontor, flere lærere og en professor.

Som professoren påpekte: «a) Den (oppgaven, min anm.) vil i meget stor grad favorisere barn med akademikerforeldre, b) den er en metaoppgave OM å bake brød og handler ikke om faktisk å lære å bake brød, c) den dreper gleden ved praktisk læring av matlaging, d) arbeidsmengden er svær, e) den er språklig altfor kompleks for en ungdomsskoleelev og vil sterkt ramme verbalt svake elever som kunne hatt slike aktiviteter som sin sterke side.»

Også de blant oss som har høyere utdannelse og jobber der det skrives og leses, sliter med Kannik ungdomsskoles brødtekst. I etterkant har lokal- og rikspolitikerne vært kollektivt forbauset. «Lekser skal være repetisjon som elevene ikke skal trenge hjelp til hjemme», uttalte en av dem. Politikerne som ble forbauset over brødleksen trenger i hvert fall hjelp til å forstå hva de holder på med.

Siden 1994 og Gudmund Hernes’ store reform er skolen blitt en kake der lag er lagt på lag. Reformer er lagt oppå hverandre, innimellom ligger kravene til rapporteringer og evalueringer og gjærer, og sluttproduktet er elever som ikke engang mestrer brødbakst. Hvis noen lurer på oppskriften på praktisk anlagte gutter som blir skolesluttere, er det bare å se på mengden av lekser, teoretiseringen av praktiske oppgaver og informasjonsstress. Det må ryddes på kjøkkenet. Lærerne må få være lærere, og rektorene må få styre uten resultatkrav som er helt brød.

Bjørn G. Sæbø

Bjørn G. Sæbø

Sjefredaktør i Dagsavisen Rogalands Avis