Fra ministerens skygge til begivenhetenes sentrum

Sylvi Listhaugs politiske rådgiver, Espen Teigen, fikk mye oppmerksomhet i forbindelse med Listhaug-saken som nylig preget norsk politikk. Teigen fulgte blant annet Listhaug til krisemøtet i statsministerboligen kvelden før mistillitsforslaget etter planen skulle behandles i Stortinget. Kort tid etter Listhaug hadde annonsert sin avgang, innrømmet Teigen også at det var han som hadde skrevet Facebook-innlegget som startet hele saken.

At politiske rådgivere er midt i begivenhetens sentrum og pressens oppmerksomhet er langt fra dagligdags. Vanligvis operer disse aktørene mer i bakgrunnen.

Les også: Espen Teigen: Jeg skrev Facebook-innlegget

Det eksisterer etter hvert en del forskning som viser at norske statssekretærer har stor betydning i norske departementer. Politiske rådgivere, derimot, har knapt vært gjenstand for statsvitenskapelig forskning. Mens statssekretærene utnevnes av Kongen i statsråd og formelt sett er statsrådens stedfortreder, er politiske rådgivere ansatt av Statsministerens kontor, skal være til disposisjon for statsråden personlig og er ikke innordnet i det formelle departementale beslutningshierarkiet. På bakgrunn av disse formelle forskjellene ville man forvente at de politiske rådgiverne har en mer begrenset betydning i norsk politikk.

Basert på registerdata, en elektronisk spørreundersøkelse og kvalitative intervjuer viser vi i en artikkel nylig publisert i Norsk statsvitenskapelig tidsskrift at de politiske rådgiverne i Norge langt fra bare er politiske broilere, unge partifolk, og primært med sekretæroppgaver for statsråden.

De politiske rådgiverne er riktignok i snitt ti år yngre enn sine statssekretær-kolleger, og har i større grad hatt lederposisjoner i ungdomspartiene. Men om lag tre av fire har høy utdannelse, og godt over halvparten har hatt lønnet stilling enten i partiorganisasjonen eller partigruppen på Stortinget.

Når det gjelder de daglige arbeidsoppgavene viser våre data fra Bondevik 2- og Stoltenberg 2-regjeringen at de viktigste oppgavene for politiske rådgivere er å holde kontakt med stortingsgruppe og partiorganisasjon, samt å koordinere mot kommunikasjonsavdelingen i departementet. Et flertall gir uttrykk for at de bidrar med å gi innspill til statsrådens taler og kronikker, og gir råd om diverse saker i departementene. Enkelte er gitt delegert beslutningsmyndighet og således inngår i den departementale beslutningslinjen.

Halvparten sier de i stor grad deltar i samordningsprosesser i regjeringsapparatet, en oppgave man tradisjonelt har forbundet med statssekretærene.

De politiske rådgiverne fungerer altså i stor grad som avlastere for statsråden og mange politiske rådgivere fungerer i praksis som statssekretærer. Som en av våre informanter uttrykte det: «Reelt sett så fungerer politisk rådgiver helt ut som statssekretær. Da er du politisk rådgiver i navnet, men statssekretær i det daglige.»

Har det så noen betydning at de politiske rådgiverne har trått ut av ministerens skygge og innimellom står i begivenhetenes sentrum?

Vel, ennå har det ikke utkrystallisert seg noen klar stillingsinstruks for politiske rådgivere i norske departementer.

Politiske rådgivere er verken embetsmenn eller tjenestemenn. De formelle retningslinjene knyttet til politisk rådgiver-stillingen fremstår som uklare. Politisk rådgiver har ikke selvstendig myndighet og skal i utgangspunktet ikke ha fullmakt til å handle på vegne av departementet eller instruere embetsverket. Samtidig er statsråden gitt fullmakt til å disponere politiske rådgivere fritt og kan delegere politisk rådgiver de fullmakter statsråden måtte ønske i konkrete tilfeller. Følgelig kan det synes som at det eksisterende lovverket legger opp til det vide spennet i rollen til politiske rådgivere. En slik fleksibilitet kan være nyttig for å tilpasses den enkelte statsråds behov og ønsker. Samtidig har uklarheten omkring rollen til politiske rådgivere, og de tilfeller hvor enkelte i realiteten fungerer på lik linje med statssekretærene, noen implikasjoner.

Det er statsråden som er konstitusjonelt og parlamentarisk ansvarlig for det som skjer i departement og underliggende etat, også de avgjørelsene som er fattet av statssekretærer med formell fullmakt og politiske rådgivere med mer uformelle fullmakter. Dette prinsippet om ministerstyre og ministeransvarlighet innebærer at «Stortinget kjenner bare statsråden», og det overordnede konstitusjonelle og parlamentariske ansvaret for departementet kan derfor ikke overføres til andre i den politiske staben. Følgelig er det sjelden, eller aldri, at en politisk ansatt blir stilt direkte til ansvar for egne avgjørelser. Selv om ministeren og statsministeren kan fjerne en politisk rådgiver som har gjort en feil, er det i liten grad opp til velgerne å holde dem ansvarlig. De politiske rådgiverne i norske departement har altså potensielt mye makt uten tilsvarende ansvar overfor velgerne/folket.

Åpenhet og kunnskap om aktørene i norsk politikk er viktig, spesielt de som til daglig er tettest på landets beslutningstakere.