Ett sted må grensen gå

Norge 2017. En familie som har levd i Norge i 27 år, som er norske borgere, har fått sjokkbeskjeden. Staten trekker tilbake statsborgerskapet. For besteforeldre, barn og barnebarn. De minste er født og oppvokst i Norge. De går i barnehagen og på skole her, er født som norske borgere og har aldri hatt noe annet hjemland. 12 mennesker – 3 generasjoner – mister statsborgerskapet fordi UDI har fått nye opplysninger. Oldefar – som aldri har vært i Norge – var ikke statsløs palestiner, slik familien trodde, men hadde fått innvilget jordansk statsborgerskap. Familien i Norge sier de ikke visste det. De vet ikke engang om oldefar var klar over det selv.

Det er mange i Norge som har en bestefar eller -mor eller en forelder som er født i et annet land. Som har kommet hit som flyktning eller på familiegjenforening. Som er norske statsborgere. Som lever her, jobber her, betaler skatt her, stemmer her. Som ikke har noe annet hjemland enn Norge. Og som nå plutselig må leve med en grunnleggende utrygghet. Er de ikke norske likevel? Kan de miste rettighetene de har som borgere av Norge? Det er resultatet av dagens politikk.

Dersom du ikke er født i Norge og av norske foreldre, er det strenge krav til å få innvilget norsk statsborgerskap. Er du over 18 år, må du som hovedregel dokumentere at du har gjennomført norskopplæring eller dokumentere gode kunnskaper i norsk. Du må ha bestått prøver i norsk språk og samfunnskunnskap. Du må si fra deg statsborgerskapet du hadde fra før. Du må ha oppholdt deg i Norge i til sammen sju av de siste ti årene. Er du født i Norge eller kom før du fylte 18, er kravet at du må ha vært i Norge 5 av de siste sju årene. Alt med gyldig oppholdstillatelse, selvsagt.

Det er ikke enkelt å bli norsk statsborger. Saksbehandlingstiden fra du leverer søknaden til du eventuelt får innvilget statsborgerskap, er nesten ett år. Det er en langvarig, grundig og krevende prosess som stiller høye krav. Slik skal det være. For å gi noen statsborgerskap er en alvorlig ting. Når du er norsk statsborger er du – selvsagt – norsk, med alle de rettigheter og plikter det innebærer.

Å være borger i et land er en menneskerett. Artikkel 15 i Menneske­rettighetserklæringen slår fast at enhver har rett til et statsborgerskap, og at ingen vilkårlig skal berøves det. Statsborger­skapet vårt er helt grunnleggende for hvem vi er.

Finnes det mennesker som lyver og lurer for å få norsk statsborgerskap? Selvsagt. Skal vi gjøre alt vi kan for å sørge for at det ikke skal være mulig? Absolutt. Men dette bør gjøres i løpet av prosessen for å bli norsk borger. Ett sted må grensen gå, slik at mennesker og familier kan gå videre i livet, sikre på hvem de er og hvor de hører hjemme. Derfor bør vi vurdere om noen som har løyet for å få norsk statsborgerskap heller bør straffes på annet vis, som norske borgere, enn å miste statsborgerskapet.

Vi har mange foreldelsesfrister i norsk rettspleie. De varierer fra 2 til 25 år, basert på hvor alvorlig den handlingen du har begått er. Det finnes noen veldig få unntak fra foreldelsesfristen. Det er for eksempel drap, voldtekt av barn, folkemord, forbrytelser mot menneskeheten og alvorlige terrorhandlinger. At det i dag ikke finnes en foreldelsesfrist for tilbaketrekking av statsborgerskap, er under enhver kritikk.

At barn og barnebarn skal straffes for en løgn fra en forelder eller besteforelder, hører ikke hjemme i norsk kultur. Vi straffer individer, ikke grupper eller familier. Slik systemet vårt fungerer i dag, pålegger vi også disse barna og barnebarna å videreføre løgnene til de som har kommet før, dersom de vet eller får vite om dem. Det tjener ingen, minst av alt det norske samfunnet.

Et viktig prinsipielt spørsmål er om det i det hele tatt er riktig å trekke tilbake statsborgerskap som straff for feil eller løgn under prosessen. Alternativt kunne de bli straffet for forseelsen, som norske borgere. I tankesmien Agenda har vi jobbet mye med hva som skal til for å få til en god integrering, blant annet gjennom et integreringsutvalg der politikere og forskere satt sammen gjennom lang tid. Vår rapport «Ti bud for en bedre integrering» har forslag til en ny, helhetlig integreringspolitikk.

God integrering handler om mer enn å bo i Norge, snakke norsk og betale skatt. Det handler om å dele felles verdier. Om lojalitet til grunnloven og respekt for menneskerettighetene, men heller ikke det er tilstrekkelig. Den norske samfunnsmodellen bygger på et sterkt og omfattende fellesskap, for eksempel verdier som sosial likhet og likestilling mellom kjønnene. Det betyr at flere av de som kommer hit må gi opp noe og bli noe nytt. For at vi skal lykkes med det, er det avgjørende at de føler at det å være i Norge, at det å være norsk, er noe endelig. Bare slik kan vi skape solidaritet, lojalitet og tilhørighetsfølelse.

Min kollega Sylo Taraku delte nylig en Facebook-post fra Wasim Zahid. Sylo er født og oppvokst i Bosnia og kom som flyktning til Norge som ung mann. Zahid har pakistanske foreldre, men er født og oppvokst i Norge. Hva Zahid skrev?
«Når jeg tenker på hjem, tenker jeg på Norge. Landet jeg kjenner en sterk tilhørighet og lojalitet til.»

Dersom mange norske borgere må leve med en evig utrygghet, vil trolig færre oppleve Norge slik.