Om fellesskap og nasjonalbibliotekarer

Nasjonalbibliotekar Aslak Sira Myhre kommer med en særegen nasjonalrett noen få dager før 17. mai, i form av en betraktning i Dagsavisen med tittelen «Et land å kalle sitt eget». Flere ulike forhold sauses sammen i en stor gryte, men hvor det nasjonale står igjen som sterkeste smak. Personlig synes jeg ikke det smaker veldig godt.

Sira Myhre skriver friskt at han har mer til felles med en norsk bonde enn en fransk nasjonalbibliotekar. Det skjønner de fleste. Vi har alle mye til felles med den norske bonden. Vi kommer alle fra bondeslekt, for å si det med Berge Furre. Vi er et lite land. By og land går også fortsatt hand i hand. Vi snakker norsk.

Men det er bare spissfindigheter fra min side. Verre er det at vår nasjonalbibliotekar får seg til å skrive at i snart seksti år har Europas makteliter forsøkt å «utrydde nasjonene i vår lille verdendsdel». Jeg forventer meg normal etterrettelighet fra en person med Sira Myhres embete. Ordet «utrydde» og «vår lille verdensdel» er populistisk og tendensiøst.

Deretter kommer han med en lengre utredning om hvordan «EU bruker milliarder for å erstatte befolkningens ulike nasjonale identiteter med en felles europeisk identitet.» Det høres nesten ut som om det er et slags halvsuspekt, mørkt utryddelsesprogram vi er vitne til. Han hevder videre at en europeisk nasjonalsang og nasjonaldag blir promotert for å underbygge det felleseuropeiske og undergrave det nasjonale. Det er riktig. Men det nasjonale lever likevel videre i beste velgående. Verre blir det når han sammenligner satsingen på det felleseuropeiske med Sovjetunionens forsøk på «å utrydde russernes tro på Gud». Jeg antar at dette ville ha stått til stryk til norskeksamen på videregående.

Så følger en lengre utlegging om demokrati, kvinners rettigheter og andre gode ting som vi kan takke europeiske nasjonalstater for. Og landene i Sør-Amerika, ifølge Sira Myhre. I motsetning til USA, hvor moderniteten hviler på «utryddelse av indianere og slaveøkonomien». Her blandes alt i en eneste suppe, og selv om jeg er enig i mange av enkeltutsagnene, så er denne hjelpeløse sammenblandingen et merkverdig skue. Stryk igjen, men denne gangen i historie.

Så følger et resonnement hvor professor Thomas Hylland Eriksen dras frem som eksempel på en nasjonal norsk elite som prater tull og som er helt i utakt med alminnelige nordmenn. Dette er basert på et enkelt utsagn fra Hylland Eriksen. I seg selv er dette en spuriøs sammenheng, men det er igjen det tendensiøse som skurrer mest. Hvor vil Sira Myhre egentlig hen?

Trusselen om arbeidsledighet truer mange land i dag, og skaper uro og grobunn for høyreekstremisme, skriver Sira Myhre. Det er jeg helt enig i. Personlig er jeg mot handelsavtalen TTIP og liknende. Men jeg trenger ikke av den grunn gå helt av hengslene i beskrivelsen av EU. Presset mot Hellas har mange uheldige sider. Det er jeg også enig i. Men finanseliten utenfor EU er heller ingen søndagsskole.

Vi ser en demonisering av alt som er nasjonalt, hevder Sira Myhre. De nasjonale symbolene blir overlatt til høyresiden. Flagg og sanger, språk, kultur og historie. Makan til svada. Marseillaisen synges høyt og tydelig og den franske nasjonalismen er levende både på høyre og venstre side. Det samme gjelder i England. Eller i de ulike spanske regioner. Språklige minoriteter og kulturer støttes aktivt gjennom overnasjonale EU-midler. Hva EU er og skal bli er selvsagt en levende diskusjon, og mye tyder på at det nasjonale vinner frem i en vanskelig tid, også internt i EU. Og det kan ha mye for seg, selv om vi må etterstrebe overnasjonale løsninger på felles utfordringer. Den type argumentasjon Sira Myhre bruker forventer jeg meg av en ytterliggående aktivist, ikke en nasjonalbibliotekar.

Sira Myhre er glad for at han er nærmere norske bønder enn den franske nasjonalbibliotekaren. Hva den franske nasjonalbibliotekaren står for, vet jeg ikke. Om han hadde lest hva Sira Myhre skriver, ville også han kanskje ha vært glad for en viss distanse?