Annonse
Olga Bjoner i sin hardangerbunad. Familien kom vestfra, men hun vokste opp i Askim og giftet seg til et gårdsbruk i Hobøl. FOTO: FRA BOKA «FØRERKVINNEN»/PRIVAT

Norges mest forhatte kvinne

Olga Bjoner var feminist, leder for bondekvinnene og NS-topp i Quislings krets. Etter krigen møtte hun en hel nasjons forakt, og ble omtalt som «riksrøya», fortelles det i en ny bok.

Annonse
Kultur

 

«Olga! Olga!» ropte den rasende menneskemengden som hadde samlet seg utenfor bygården i Halvdan Svartes gate i Oslo. «Riksrøya! Vi vil ha Riksrøya!»

Det var 8. mai 1945, det var endelig fred, og nå ville de ha tak i henne de kalte «Riksrøya». Hun het Olga Bjoner, og gjennom hele krigen hadde hun stått ved Vidkun Quslings side som mektig sjef for Nasjonal Samlings kvinneorganisasjon. Hun var kjent som en ledende propagandist for okkupasjonsmakten, de hadde hørt stemmen hennes på radio og sett bilder av henne i avisene. Men nå var hennes tid ute. Nå skulle hun tas.

Sjikanen

Olga Bjoner var ikke hjemme, men sto og betraktet den aggressive folkemengden på avstand, og tenkte: «Det var første gang det gikk opp for meg at villdyret i mennesket var sluppet løs», Dette skrev hun senere i sin selvbiografi, gjengitt i forfatter og journalist Bjørn Steinar Meyers nye bok «Førerkvinnen». I oppveksten på 50- og 60-tallet hørte han selv om NS-kvinnen voksne med forakt kalte «riksrøya». Etter arbeidet med kildene til boken er Meyer ikke i tvil om at hatet mot Bjoner ble ekstra sterkt fordi hun var kvinne. Hun ble dømt for landssvik, men skjellsordet «røy» var også seksuell sjikane – hun ble sett på som den verste «tyskertøsen» av dem alle. Mange menn, også NS-folk, var dessuten provosert av hennes feminisme, hennes temperament og iblant krasse og provoserende stil.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Bondekvinnen

Hadde det ikke vært for krigen, hadde kanskje Olga Bjoner i dag vært mest kjent som den staute, bunadskledde, høyst skrive- og taleføre organisasjonsbyggeren i Norges Bondelag på 1920- og 1930-tallet. Hun startet bondekvinnebevegelsen i 1921, som hadde 25.000 medlemmer da hun til manges skuffelse gikk inn i NS i 1940. Hun var en populær foredragsholder, og reiste land og strand rundt for å tale og bygge opp et nettverk av bondekvinner. Hun engasjerte seg sterkt for å få bondekvinnene til å bruke stemmeretten sin og oppfordret til politisk aktivitet.

– Hun var så absolutt en feminist, en agrarfeminist. En som trodde på samarbeid og likestilling mellom menn og kvinner, på gården, i bygda og i samfunnet ellers, sier Meyer til Dagsavisen.

Disse holdningene tok hun også med seg inn i NS, og det hendte hun kom på kant med mennene der. Rikskommissær Josef Terboven hadde hun for eksempel aldri noe til overs for. Hun motarbeidet ham direkte, og var generelt upopulær blant flere av tyskerne i Norge. Ifølge Meyers bok reagerte hun sterkt på arrestasjonen av de norske jødene høsten 1942, og hun skal også ha bidratt til å redde mange jøssinger, noen av dem fra å bli henrettet.

Skribenten

Som en journalist som skrev for både Nationen og Tidens Tegn, reiste Bjoner i Europa for å få impulser fra bondebevegelsen der, og skrev om det etterpå. Hun besøkte både Italia og Tyskland, og ble inspirert av både Mussolini og Hitler, som hun mente ga bøndene «håp». I mellomkrigstidens turbulente politiske klima var Bjoner også av dem som ble kritisk til det parlamentariske demokratiet. Hun fryktet bolsjevismen, og hadde sans for den sterke, autoritære lederen. Hun kom til å beundre Quisling, men hun var fortvilet da Norge ble okkupert av Tyskland i 1940. Hun gikk til NS fordi hun mente det var den beste måten å kjempe for norske, nasjonale interesser på etter at kongen og regjeringen hadde flyktet til London.

Les også: - Åpnet arkiv beriker oss

Brutalt fall

Hennes fall i 1945 ble brutalt. Dagen etter at den rasende folkemengden hadde samlet seg foran leiligheten hennes i Oslo, ble hun arrestert. I over 700 dager satt hun i varetekt i Bredtveit kvinnefengsel. Som en særlig forhatt landssviker ble hun møtt med hån, satt i isolasjon i lange perioder av gangen, nektet medisinsk hjelp, og dessuten voldtatt flere ganger av en fangevokter. Hennes soningsforhold lignet mer på en konsentrasjonsleir, enn et vanlig norsk fengsel, mente advokaten hennes.

Forfatter Meyer mener behandlingen av Bjoner ikke var den norske rettsstaten verdig. «En seierherre skal aldri akseptere voldtekt, overgrep, mishandling», skriver han i boka. De mange som overvar rettssaken mot henne i 1948, med nærmest alle landets riksaviser representert på pressebenken, ble sjokkerte da de så den tidligere så mektige og fryktede NS-toppen. «Hun som nå hjelpes inn i rettssalen, er mager, lutrygget, sliten og tunghørt, hun ligner ikke den myndige, kraftfulle og rakryggede kvinnen som flere av dem bærer slikt nag til, som andre beundret så høyt», skriver Meyer.

Nyanser

Etter krigen var Bjoners helse svekket, og hun slet med traumene etter fengselsoppholdet resten av livet. Hun holdt likevel fast på nasjonalsosialismen og at hun valgte riktig side under krigen, og skrev en selvbiografi der hun skarpt og bittert kritiserte det norske landssvikoppgjøret. Hun engasjerte seg dessuten i fredsbevegelsen, mot atomvåpen på norsk jord og mot EEC. I 1969 døde hun, 81 år gammel.

– Jeg har ikke skrevet en bok for å renvaske Olga Bjoner for hennes virksomhet under krigen, sier Meyer.

– Men gjennom arbeidet med boka har jeg kommet over mye stoff som gjør at også denne forhatte kvinnens krigshistorie må nyanseres. Det er sjelden slik at noen er ensidig ond eller ensidig god, og historie er sjelden en fortelling kun i svart og hvitt.

Annonse