Dagsavisen.no / Kultur /
Bylarm til Norge!
Bylarmen har stilnet. For en dag eller to. For i Oslo er det bylarm hver uke. Nå kan det være nok for en stund.
Bylarm 2008
Geir Rakvaag
Geir Rakvaag
Konferansesalene på Bylam var denne gangen oppkalt etter mange av de gamle arenaene for rock i Oslo: Club 7, Safety Pin Club, Bootleg, festivalen Ragnarock. Navn som kunne lokket fram et nostalgisk sukk: «Det var tider, det». Men det var det ikke. Det var ei tid da det var evigheter mellom hver konsert i Oslo, få norske band som var verdt å se, utenlandske besøk var sjeldne, og det var én festival én dag i året.
Nå for tida er det Bylarm hver helg i Oslo. De mange spillestedene som lå tett i tett i Bylarm-løypa var ikke opprettet for anledningen, men huser små og store konserter hver uke. Likevel er ikke denne helga helt som andre helger. Det skjønner vi når vi ser Truls & The Trees, ei gruppe så godt som ingen kjente for ei uke siden, spille for et sprengfullt Rockefeller lørdag. En hyggelig kontrast til åpningskvelden torsdag, da vi var innom en rekke «liksomkonserter», med mange håpefulle artister som spilte for store, nesten tomme saler. Da blir det fort for mye av det gode. Det er best for alle parter er om åpningskvelden på Bylarm heretter har gratis adgang for alle.
For første gang slutter Bylarm uten at vi vet hvor arrangementet skal gå av stabelen neste år. Allerede før ståheien startet var økonomien i Oslo god nok til å dekke underskuddene fra et par andre tidligere Bylarm-byer. Kostnadene ved å flytte musikkbransjen rundt i Norge er enorme. Det gjør det fristende for stiftelsen å gjenta suksessen i hovedstaden neste år, men vi har likevel en følelse av at Bylarm i Oslo er en litt kunstig konstruksjon. Med ekstra stor ståhei rundt noe som egentlig er der hele tida. En invitasjon til «speed-dater» med en lang rekke band som bransjen er for lat til å sjekke opp hver for seg. Neste gang vil et Bylarm i Oslo heller ikke være noe nytt. Da er vi fort tilbake i hverdagen. Det blir dessuten fristende å ønske seg langt bort når Høyre-byrådet mener det er formålstjenlig å gjøre Oslo til permanent Bylarm-by. Et sted på veien må rocken ha mistet litt av sin opprørske kraft.
Lørdag fikk Ida Maria Bylarms allerede omdiskuterte HydroStatoil-stipend på 800.000 kroner. Ideologien i dette skal de få styre med selv. Seieren er ellers fortjent nok for en artist som med sin halvtime på Sentrum Scene fredag fikk de fleste andre til å blekne. Så har hun også en viss Bylarm-rutine nå. Ida Maria har gått en lang vei til Bylarm-toppen – fra å få null oppmerksomhet i 2006, til å plutselig være det nye store i 2007. Hun kan fort være den første som går fra Bylarm til internasjonal berømmelse. Det betyr ikke at alle de andre er tapere, men slik Bylarm utvikler seg virker det ikke som om lokal oppmerksomhet lenger er så mye verdt. Kanskje Bylarm like godt kan gå for seg i utlandet neste år?
Dessverre legger denne provinsielle holdningen en demper på mye av optimismen rundt lokal musikk. Dobbelt så mange synger på svensk som på norsk på Bylarm i år. Festivalavisa er på engelsk. Og verst av alt – norske artister snakker engelsk til publikum mellom sangene. Fordi det kan være en utlending ute i den store norske folkemassen, en som kan gjøre dem verdensberømte. Som gruppa Shining uttrykte det fra scenen lørdag: – We have played here before, and nothing happened. And nothing is happening now. But fuck it.
Og så spilte de uhemmet videre. Det er tross alt dette det dreier seg om. Det som skjer i musikken, ikke rundt den.
Et av de fineste Bylarm-opptredenene i år kom helt til slutt. Fra Finn Coren i Jakobskirken, en mann som vet alt om hvordan det er å nesten slå an i utlandet, og finne veien hjem etterpå. Som nå framfører tekster av Olav H. Hauge på sitt neste album, og neppe kan håpe på å «breake» i utlandet lenger. Konserten hans ble en desto større høytidsstund, fjernt fra larmen rundt «de nye store», men med desto større egenverdi.
