Harde baller, stive racketer

---

4

FILM

«Challengers»

Regi: Luca Guadagnino

USA – 2024

---

Den italienske arthouse-auteuren Luca Guadagnino er tilbake på amerikansk jord med nok et drama om altoppslukende ungt begjær, men i motsetning til forgjengeren «Bones and All» er det ingen som bokstavelig talt spiser hverandre opp denne gangen. «Challengers» bytter ut kannibalmetaforene med tennismetaforer, og er på alle måter en mer bagatellmessig film; en polyamorøs kjærlighetshistorie om tre tennisspillere som vikles inn i erotiske komplikasjoner.

Det er vanskelig å påstå at tennis er en direkte sexy sport, men den har vært temaet i en rekke romantiske filmer; som «Players» (1979), «Wimbledon» (2004) og «Match Point» (2005). I dagens hyperpuritanske USA skiller uansett «Challengers» seg ut ved å være en kåt, sexpositiv film om pene mennesker som bare vil pule hverandre, men etter de fleste andre målestokker (inklusive Luca Guadagnino tidligere bedrifter) er dette fortsatt en forholdsvis bluferdig film (så til de grader at den har fått en familievennlig niårsgrense her hjemme) – som avslutter den eneste scenen med trekantsex ufullbyrdet og påkledd, mens to unge menn tungekysser begjærlig med telt i kortbuksene. Så ja, definitivt en Luca Guadagnino-film.

Bestekompisene Patrick Zweig (britiske Josh O’Connor) og Art Donaldson (Mike Faist) er begge lovende tennisspillere som henger tett sammen både på og utenfor banen, og har vært uadskillelige siden kostskoledagene. Men alt er i ferd med å forandre seg så fort de får øye på tennisesset Tashi (Zendaya), og umiddelbart faller pladask for samme dame. Etter en kokett-flørtende helkveld går Tashi med på å dele ut mobilnummeret sitt til den av dem som vinner neste tennisturnering.

Men «Challengers» starter ikke der. Vi møter dette trekløveret tretten år senere, i 2019. Tashi og Art er nå gift, og har en liten datter sammen. Tashi måtte legge opp etter en stygg kneskade og er redusert til rollen som personlig trener for ektemannen. Takket være hennes hjelp har han blitt en verdensberømt tennisspiller med stor suksess og betydelig formue, men nå har Art mistet gløden.

Under US Open-kvalifiseringen taper han kamper til underlegne spillere, finner ikke formen og har mistet konkurranseinstinktet. Vi aner at Tashi forakter ektemannens svakhet og har en fot ut av døren. Futten i forholdet har forsvunnet. For henne dreier alt seg om tennis, og hun har levd ut sine egne ambisjoner gjennom Art. Hvis han legger opp nå, hva har de egentlig igjen sammen?

Ekteparet har for lengst kuttet all kontakt med Patrick, som tretten år tilbake i tid vant tennisturneringen og Tashis telefonnummer. Noe som startet en kjedereaksjon med seksuell besettelse, sjalusi, begjær og kompliserte følelser – men akkurat hvem som er sjalu på hvem og mest besatt av hverandre, er åpent for tolkning. Siden den gangen har ikke ting gått særlig bra for Patrick, en retningsløs «fuck boy» som sover i bilen og ligger med tilfeldige Tinder-dates for å ha et sted å overnatte under kvalifiseringskamper. Et naturtalent fra en velstående familie, som skuslet bort en lovende karriere.

Les også: Filmen som viser et USA i krig med seg selv (+)

Via en serie melodramatiske tilfeldigheter blir Art og Patrick gjenforent under en mindre kvalifiseringskamp, der Art har alt å tape og Patrick alt å vinne – mens Tashi sitter midt i mellom dem og spiller sitt eget kompliserte spill. For henne er romantikk en konkurransesport, og tennis i sin reneste form et utrykk for kjærlighet. To personer i perfekt synkronitet som kan forutsi hverandres trekk. Alt annet er bare dødtid og distraksjoner frem til neste kamp.

Synd livet ikke helt fungerer på samme måte utenfor tennisbanen. Alt blir dratt opp på et høyere nivå av et tungt techno-musikkspor av Trent Reznor og Atticus Ross (deres andre på rad for Guadagnino etter «Bones and All»). Jeg leste et intervju med dette radarparet, der de gjøglet med at alle notatene fra regissøren inneholdt varianter av «sydende homoerotisk begjær». Åpent for tolkning om musikksporet deres klarer å formidle akkurat det, men ingen tvil om at Luca Guadagnino i kjent stil er opptatt av å filme svette kjekkaser i bar overkropp, og kanskje ikke like fokusert på å fange opp kvinnelig skjønnhet.

Les også: Japanske Hirokazu Kore-eda med humanisme og troen på det beste i mennesker (+)

Regissørens personlige preferanser dikterer tilnærmingen i sterkere grad enn manuset av Justin Kuritzkes, som pussig nok også spilte en sentral rolle i fjorårets store trekantdrama. Han er nemlig ektemannen til regissør Celine Song, som sanket en Oscar-nominasjon for selvbiografiske «Past Lives» - der en rollefigur basert på Kuritzkes portretteres som det sympatiske tredje hjulet.

Det er interessant at de to ektefellene har en så vidt forskjellig vinkling på samme tema. Der «Past Lives» var drevet av lengtende ømhet og platonisk kjærlighet, er «Challengers» dominert av altoppslukende begjær og seksuell besettelse. Tipper parterapitimene deres er interessante. «Challengers» er en fjærlett dessertfilm til Guadagnino å være, og det føles litt skuffende at han ikke våger å ta skrittet helt ut.

Til gjengjeld kompliserer han denne enkle historien ved å klippe opp den tretten år lange tidslinjen og lar bitene falle ned der de må – mens han hopper frem og tilbake i kronologien, viser oss glimt av hendelser som ligger frem i tid og deretter spoler bakover igjen for å vise oss nye detaljer som forandrer dynamikken mellom de tre hovedpersonene. Uten at de ser ut til å bli en dag eldre, og bare forandrer frisyrer.

Zendaya gjør maksimalt ut av en vagt definert og gåtefull rollefigur med skarpe kanter, som ser ut til å forandre personlighet alt ettersom hva regissøren var opptatt av på innspillingsdagen. Noe som ikke gjør dette til en mindre delikat, sensuell og underholdende film, men det er vanskelig å påstå at «Challengers» når opp til regissørens beste filmer.