Etterlengtet gjenhør med Bel Canto

---

5

Bel Canto

Radiant Green

Bel Canto

---

Duoen Anneli Drecker og Nils Johansen har gjort konserter med ujevne mellomrom i tida som har gått siden deres forrige album kom i 2002. En opptreden på Øyafestivalen i 2017 fikk god omtale her i avisa, men nye sanger har latt vente på seg. Nå er de her. Et overbevisende comeback. Ti nye sanger som tåler den vanskeligste testen, at vi later som om Bel Canto er et helt nytt bekjentskap, og forsøker å vurdere hvordan de hadde markert seg i dag. De kunne vært det nye store. Som de var en gang mot slutten av 80-tallet.

Mange oppdaget Anneli Drecker da hun 14 år gammel spilte hovedrollen i Laila Mikkelsens fine film «Søsken på Guds jord», etter en roman av Arvid Hanssen. Drecker lagde langt senere et helt album med ny musikk til Hanssens dikt. Men få hadde hørt om Bel Canto da det i 1986 begynte å gå rykter om en trio fra Tromsø som hadde fått platekontrakt i Belgia. Drecker var bare 16, Nils Johansen og Geir Jenssen i begynnelsen av 20 årene. De flyttet til Brussel, og ble der i to år i startfasen.

A-ha hadde allerede vært i London en stund, Fra Lippo Lippi i Los Angeles. Brussel høres kanskje ikke spesielt fasjonabelt ut i denne sammenhengen, men midt på 80-tallet var to lokale plateselskap toneangivende i alternative musikkmiljøer: Les Disques du Crépuscule og Crammed Discs. Det var sistnevnte som innlemmet Bel Canto i stallen, med samtidige søkende grupper som Tuxedomoon og Minimal Compact.

Mange av de første omtalene av Bel Canto handlet om nordnorsk mørke, kulde og is, det arktiske i musikken deres. Som de ikke gjorde noe for å fjerne seg fra med sanger som «White-Out Conditions», «Baltic Ice-Breaker» og «Agazzis» (som var en pioner innen breforskning). Et resultat av Nye Takters meget lunkne anmeldelse av en kassett Geir Jenssen ga ut under navnet E-Man i 1984, som ble anklaget for å være for opptatt av nye «synthfantaster» i britisk elektronisk musikk.

– Vi forsto at vi måtte lage noe eget. Det ble en følelse av vind, litt forblåst, tilpasset landskapet vi kom fra. Skal du komme noen vei må du vite hvor du kommer fra. Vi er stolte av å komme så langt nordfra, fortalte Jenssen da jeg møtte gruppa tidlig i 1988. Da måtte de være Bel Kanto med K i Norge, for å unngå forveksling med et kor ved samme navn.

Les også: Her er AFP-grepene som kan sikre pensjonen din

Debutalbumet, som også het «White-Out Conditions», er imponerende å høre igjen, der elektronisk programmering blir kombinert med rene akustiske instrumenter, og Dreckers uttrykksfulle stemme som først og fremst tar tankene til folkesangen. Men også til takter og toner fra den vide verden rundt dem. «Modernisme møter middelalder, og mektig, mystisk og framfor alt vakker musikk oppstår» skrev Kjetil Rolness i anmeldelsen i Nye Takter.

Allerede da syntes trioen at den gode stemningen i Brussel var i ferd med å forsvinne. De andre gruppene rundt dem vurderte å gi seg, og det var på tide å flytte hjem. Dette kan ha bidradd til at oppfølgeren «Birds Of Passage» ikke har den samme inspirasjonen som debutplata – for ikke å snakke om alt som kom etterpå.

Hjemme i Norge slo Drecker og Johansen seg ned i Oslo, mens Jenssen flyttet tilbake til Tromsø for å konsentrere seg om sin egen elektroniske musikk. Han ble ganske snart verdensberømt under navnet Biosphere. Per Eirik Johansen ble manager for Bel Canto, og viste hvordan han skulle komme til å bli en av de viktigste aktørene i Norge platebransje. For nå begynte saker og ting å skje fort.

Les også: Boligbobla vi snakker for lite om

Albumet «Shimmering Warm And Bright» (1992) bekreftet at Bel Canto fortsatt var noe helt for seg selv, men at de også kunne nå massene med sitt personlige uttrykk. Albumet ble et stort gjennombrudd for dem. Spellemannprisen i popklassen bekreftet at Bel Canto ikke lenger var et alternativt navn. ««Shimmering Warm And Bright» viser at det går an å være norsk på en internasjonal måte», skrev Asbjørn Bakke i anmeldelsen i Nye Takter.

– Når du er ung har du stort behov for å hevde deg personlig. Det er mange som kler seg i svart for å understreke at de er særere enn de som går på økonomilinja. De to første platene var vår klesdrakt på den tida. Nå har vi tatt av oss det særeste stashet, men vi er likevel like mye oss sjøl, mente Anneli Drecker da hun 23 år gammel så tilbake på sin ungdomstid.

Bel Canto dro på den antirasistiske turneen «Sirkus Midgard» sammen med DumDum Boys. Konserter i et ordentlig sirkustelt, som etterpå kunne gjenoppleves i filmen «Stein og stjerner». De var også med på det norsk-palestinsk-israelske brobyggingsprosjektet «Music Channel», som ble et eget album i regi av NRKs Sigbjørn Nedland. Mye skjedde rundt dem. Men det neste albumet lot vente på seg.

Oppfølgeren til «Shimmering Warm And Bright» skulle bli produsert av Jah Wobble, bassisten fra Public Image Ltd, som var blitt en høyt ansett soloartist. Drecker sang «Becoming More Like God» med hans gruppe Invaders Of The Heart, som står igjen som Wobbles store glansnummer etter PiL. Men det gikk fire år til Bel Canto ga ut «Magic Box», grunnet lange kontraktsforhandlinger med det nye amerikanske plateselskapet Lava. Når albumet omsider kom ut i USA hadde Lava fått uventet stor suksess med The Corrs, og hadde ikke ressurser til å ta seg ordentlig av Bel Canto.

I Norge gikk derimot «Magic Box» til topps på VG-lista, og ble liggende på salgslistene i et halvt år. En Spellemannpris kom i den nye klassen for beste dance-artist, noe som igjen minnet oss om at Bel Canto alltid har vært vanskelige å klassifisere. «Rumour» ble en av deres største hits, og illustrerer deres allsidige anvendelighet: Den finnes i en spenstig samtidig remiks med det legendariske amerikanske DJ-teamet Masters At Work, men også i en norsk viseversjon med Lars Lillo-Stenberg fra da han og Anneli Drecker var med i «Hver gang vi møtes».

Bel Canto ga seg nesten på topp. «Dorothy’s Victory» ble nr. 2 på den offisielle norske albumlista i 2002, bare holdt nede av Kaizers Orchestra den ene uka de fikk helt på toppen med «Ompa til du dør». Debutplata og gjennombruddet til Kaizers, så lenge siden er det altså siden sist for Bel Canto.

22 år senere begynner det nye albumet med «Green Mint Crisp», en vemodig vuggesang som høres ut som den er mer ment for mor enn barn. Følelsen av omsorgsfull ettertanke fortsetter helt til albumet slutter med «Wave Without A Shore (Lilli)», der Anneli Drecker møter seg selv igjen som liten, og tar oss tilbake til ettertenksomheten fra starten av plata – vakkert understøttet av Nils Petter Molværs trompet. Bel Canto er blitt godt voksne siden sist.

Les også: Skrev bok om livet som fattig: – Lærte tidlig at det lønner seg å holde kjeft

Bel Cantos lyd i 2024 tar vare på deres utsøkte melodiske sans, den fine balansen mellom syntetiske og organiske lyder, og selvfølgelig Anneli Dreckers stemme. Perkusjonisten Andreas Eriksen er også med fra gamle dager. Mye av synthspillet er av Erik Ljunggren, først kjent fra Seigmen, nå assosiert medlem av Simple Minds.

Men også Geirr Jenssen er tilbake i et par av sporene. Albumtittelen «Radiant Green» kommer fra et av disse, «Lake Ice», Det var mye is i gruppas tidligere sanger, og her skjer det igjen, nå som økologisk bekymring. Den vare stemningen fortsetter i «Virginia», som er en duett med Sondre Lerche. Vi vet at Lerche er en stor beundrer av Biosphere, og her får han oppleve å synge sammen med Geir Jenssens synther.

Bel Cantos tonesetting av Goethes dikt «Erlkönig» er like følsom som de nevnte sangene, selv om tekstarket forklarer at teksten symboliserer «mørket i menneskene». Den framføres på tysk. Bel Canto hadde et stort publikum på kontinentet, og her kommer også en sang på fransk – riktignok med den engelske tittelen «Train Window Girl». Denne har en herlig 60-talls sofistikert salongstemning, viser seg å være inspirert av Scott Walker, og ei linke fra hans mektige «It’s Raining Today». Også denne kommer med et bånd til fortida, med en saksofonsolo fra Tuxedomoons Steven Brown. Etter alle disse årene tror jeg at sannelig at «Radiant Green» kan være et av Bel Cantos beste album.