Kunstnere på flukt

---

KUNST

«Inspire Art Award»

Nitja senter for samtidskunst, Lillestrøm

Til 2. juni 2024

---

LILLESTRØM (Dagsavisen): Da jeg var på Nitja og møtte kunstnerne bak «Inspire Art Award», måtte jeg undre meg over det enkle faktum at alle jeg møtte smilte til meg. Selv om de fem nominerte kunstnerne til har vært gjennom traumatiske opplevelser knyttet til krig og konflikt, delte de en glede over livet som berørte noe av det dypest menneskelige i meg.

For mange med tilsvarende erfaringer, ender slike historier i død og fordervelse. Eller i livslange traumer. Men overlever du er det også mulig å bearbeide og bruke erfaringene til aktiv protest og kommunikasjon med andre mennesker. Slik kunstnere kan når de bruker egne og andres historier til å skape kunst som beveger. Så hva får vi se? En fotoinstallasjon med fotografier og papirer fra en koffert etter en onkel som ble drept i krig. Fem scener fra et dukketeater om institusjonell vold. En meditativ installasjon om minnene fra en førkrigstilstand. En installasjon med slitte sko og jorden barnesoldatene kunne ha tråkket på. Og en glassboks dekket av skrift med påminnelsen om at Ukraina er i krig. Uttrykkene i utstillingen spenner vidt og gir ulike innganger til de menneskelige erfaringene kriger ødelegger.

«Inspire Art Award» er initiert av Institutt for fredsforskning PRIO (The Peace Research Institute Oslo), i samarbeid med Nitja senter for samtidskunst og flere internasjonale aktører. Prisen og utstillingen springer ut av et internasjonalt og tverrfaglig forskningsprosjekt som retter oppmerksomhet mot kunstneriske praksiser i krig og voldelig konflikt.

Les også: Odd Nerdrum i eget hus, museum for den odde kunstneren (+)

Formålet er høyst prisverdig. I tillegg til den gode intensjonen, som er å bruke kunst til å rette oppmerksomhet mot de menneskelige tragediene skapt av krig, skal prisen verdsettes fordi den gir de nominerte penger til produksjon av kunstverkene og et tre uker langt opphold i Lillestrøm i forbindelse med montering og åpning av utstillingen. Bidraget er ikke all verden, men det er bedre enn bare prispenger.

Prisvinneren får et månedlangt opphold ved Residency Unlimited i New York. Hvis vedkommende får visum, må det være lov til å tilføye. Den siste bemerkningen viser hvilke utfordringer mennesker med traumatiske krigserfaringer må kjempe mot. Internasjonal flyktningstatus deles ikke ut med rund hånd. De fem nominerte kunstnerne har bakgrunn fra så ulike land som Etiopia, Irak, Den demokratiske republikken Kongo, Myanmar og Ukraina. Flertallet er fra land som vestlige nasjoner har veldig høy terskel for å slippe inn. Det å få dem til Norge var vanskelig, men ikke umulig.

Les også: Radikalt annerledes i Stavanger (+)

Utstillingens fem kunstneriske bidrag er – selvfølgelig – veldig ulike. Ingen av dem vekker umiddelbare sensasjoner, men de griper betrakteren på forskjellige måter. Fordi vi vet mye om krigen, har ukrainske Daria Pugachova det mest umiddelbart tilgjengelige bidraget. Det viser resultatet av hennes performance i en boks av pleksiglass. Den dekket hun fra innsiden med tusj idet hun skrev «The War in Ukraine is Still Going On» over hele flaten, samtidig som FNs internasjonale domstol i Haag holdt en høring om anerkjennelsen av Russlands krigsforbrytelser i Ukraina.

Myanmars brutale militærdiktatur møter motstand i Zun May Oos dukketeater «The Shadow of Heroes». Det kan leses som en fortelling om opposisjon og kamp mot «offentlige demoner» i form av et sort monster som terroriserer befolkningen. Uttrykket er enkelt men effektfullt, og publikum gis mulighet til å bevege figurene. Etiopiske Eyoeal Kefyalew viser en fotoinstallasjon med innholdet i kofferten onkelen etterlot seg da han ble drept i borgerkrigen. Det er en stillferdig og tankevekkende fortelling om en forferdelig situasjon.

Les også: Tekstilkunst er hipt som bare det. Det viser Galleri F15s kunsthåndverkmønstring «Tendenser» (+)

Kongolesiske Gervais Tomadiatunga ble kidnappet og tvunget til å bli barnesoldat. Han bearbeider erfaringene med en installasjon med et stort antall slitte sko og et gulv dekket av striper med jord. Han vil viste en performance på åpningen, som vil gjentas torsdag 25. april.

Zahrasadat Hakim viser en videoinstallasjon med speilfliser og håndskårne trefigurer på et stort persisk teppe. Minnene om familiens «ubekymrede» tilværelse i Iran/Irak før krigen fortelles med poetiske og drømmende virkemidler.

Nitja er kjent for å finne frem til kunstnere som er på vei opp i den internasjonale kunstverdenen. Det er vi garantert vitne til også denne gangen. Men utstillingen gir grunn til å stille spørsmål med hensyn til kvalitet og kommunikasjon med publikum. Jeg må ta det forbehold at anmeldelsen er skrevet før alt formidlingsmateriell var ferdig og prisen var utdelt, men utstillingen tydeliggjør risikoen institusjonen tar når den stiller lokalene til disposisjon for en organisasjon, PRIO, som ikke forholder seg til kunst i sitt daglige arbeid. Nitja har hatt en representant i juryen som nominerer og deler ut prisen, men det har vært en underordnet rolle. Det kan være at utstillingen ville vært mer engasjerende for Nitjas publikum hvis institusjonen hadde hatt en mer sentral rolle i utvelgelsen av kandidatene til prisen.