Emil Johnsen drar oss inn i ubehaget

---

4

FILM

«Kalak»

Regi: Isabella Eklöf

Da./Sv./No./Gr. – 2023

---

Et sosialrealistisk hverdagsdrama om de psykologiske problemene til et selvdestruktivt incestoffer er neppe noens definisjon av en koselig helkveld på kino, men «Kalak» er en sterk tolkning av den selvbiografiske romanen med samme navn. Dette er på alle måter en bedre film enn Isabella Eklöfs arthouse-distanserte regidebut «Holiday» (2018), som var inspirert av germanske «sakte film»-forbilder som Michael Haneke, Ulrich Sedl og (urk!) Carlos Reygadas. At Eklöf dedikerte denne overgrepsfokuserte styrkeprøven «Til pappa» var en smule urovekkende, og hennes avgangskortfilm på Den danske filmskolen («Noter fra kælderen») dreide seg om en pedofil overgriper. Et tema hun nå vender tilbake til i «Kalak», basert på den selvutleverende, selvbiografiske romanen av norsk-danske Kim Leine.

Dette er en tilsvarende ubehagelig historie som kartlegger konsekvensene av å vokse opp med en pedofil far som misbrukte sønnen seksuelt. Eklöf har i intervjuer fortalt at hun er opptatt av «å skildre ondskap i hverdagen», og har en Aspergers-diagnose som angivelig bidrar til at hun er mer opptatt av systemer og sosiologi enn psykologisk innsikt. Noe som muligens forklarer hvorfor hun holder seg på en armlengdes avstand, og har en såpass klinisk tilnærming. Siden debuten med «Holiday» har imidlertid Isabella Eklöf opparbeidet seg mer erfaring; hun skrev manuset til den severdige John Ajvide Lindqvist-filmatiseringen «Grensen», og har fått bryne seg på episoder av strømmeseriene «The Servant» og «Industry». Så hennes andre spillefilm er skapt av en regissør med betydelig mer kunnskap og kompetanse, men utstyrt med den samme dedikasjonen til å konfrontere oss med ting vi ikke har særlig lyst til å se. «Kalak» starter med å vise oss akkurat hvordan typen forhold forfatterens alter ego Jan (norske Emil Johnsen) har til sin pappa Ole (Sören Hellerup).

Les også: Filmen som viser et USA i krig med seg selv (+)

Deretter hopper vi frem femten år i tid til 1999, mens Jan har startet et nytt liv på Grønland sammen sin kone (Asta Kamma August) og deres to barn. Her jobber Jan som sykepleier i hovedstaden Nuuk. En mild, konfliksky «people pleaser» med et varmt smil og sårede øyne, som blir stram i maska så fort han får overlevert et håndskrevet fra sin far i København. Pappa er døende av strupekreft, og vil gjerne snakke ut med sønnen før det er for sent. Jans reaksjon er å snike seg ut etter at kona har sovnet på sofaen, og drar på en lokal bar for å sjekke opp alenemoren Karina (Berda Larsen). Jan forteller kona at han har tilbragt natten med en annen kvinne, akter å treffe henne igjen og føler at det er helt naturlig. Han har åpenbart selvmedisinert med sex siden oppveksten.

Kona tar dette tillitsbruddet med forbløffende stor fatning, men vi merker at bedraget tærer på både henne og barna, og etter at Jan går igjennom flere tragedier begynner fasaden å smuldre. Han forsyner seg stadig mer rundhåndet av medisinskapet på sykehuset, tygger piller, skyter morfin mellom tærne og blir etter hvert konfrontert med konsekvensene av å utnytte sårbare mennesker. I en nøkkelscene forteller Jan gråtkvalt til elskerinnen Karina at han ble seksuelt misbrukt av faren sin, en hemmelighet han ikke har avslørt for noen. Fremfor å få den trøsten han forventer blir Jan avvist av elskerinnen med et likegyldig «hva så?». Hennes baby er resultatet av en voldtekt, men hun går ikke rundt og ødelegger andres liv av den grunn. Det er lett å anta at «Kalak» samtidig indirekte sneier innom Grønlands betente forhold til kolonimakten Danmark og behandlingen av urbefolkningen der.

Jan er på sitt vis en kolonist som prøver å bygge opp en ny identitet som «Kalak»; et tvetydig ord som både kan bety «ekte» og «jævla grønlending». Han utnytter den skjeve maktbalansen til å ligge med sårbare kvinner fra fattige kår, og deretter unnskylder sine egne handlinger med å innta offerrollen. Det er vrient å opparbeide seg den helt store sympatien for en person som så skjødesløst leker med følelsene til alle rundt seg - selv om han er en dypt traumatisert mann i desperat behov for psykologisk hjelp.

Les også: Japanske Hirokazu Kore-eda med humanisme og troen på det beste i mennesker (+)

Det er mulig Kim Leine skrev den selvbiografiske romanen «Kalak» i et forsøk på å be om unnskyldning til alle han såret i årenes løp, men det er samtidig et snev av selvmedlidenhet her. Å være et offer unnskylder ikke at du gjør andre til ofre, selv om skadede mennesker jo har en tendens til å skade andre mennesker. Norske Emil Johnsen gjør en virkelig sterk prestasjon her, og gir hovedpersonen en masse tvetydige nyanser og sympatisk varme som langt på vei bærer hele filmen. Et såret, usikkert barn i kroppen til en voksen mann, på desperat jakt etter en slags bekreftelse og lindring.

Johnsen stotrer til tider litt med den danske uttalen, men etter å ha sett noen intervjuer med forfatteren Kim Leine (som er delvis norsk og vokste opp i Seljord) virker det som en temmelig treffsikker etterlikning. Det hører med til historien (men ikke filmen) at forfatterens far skrev en lang aviskronikk der han innrømmet de seksuelle overgrepene, men lempet skylda over på offeret og hevdet at sønnen «forførte» ham. Kanskje ikke så rart at «Kalak» tar en fiktiv avstikker inn en nihilistisk avslutning, som gir hovedpersonen en katarsis han ble frarøvet i virkeligheten.

Filmen velger å ignorere at hovedpersonen vokste opp i et hermetisk lukket Jehovas Vitne-miljø som bidro til hans psykologiske problemer, og at faren var en kirkeleder som systematisk misbrukte barn - men først ble sparket ut av trossamfunnet da han kom ut av skapet som homofil. Men «Kalak» er sannelig tung nok som den er, og selv om regissørens klinisk-sosiologiske tilnærming holder oss litt på avstand, drar Emil Johnsens empatiske skuespillerprestasjon oss så mye nærmere.