Landsbyen som nektet å dø

Saken ble først publisert i august 2022

CALCATA, ITALIA (Dagsavisen): Teresa Aznar husker fortsatt dagen den hellige forhuden forsvant. I århundrer hadde den sagnomsuste relikvien av hud lokket pilegrimer fra hele Europa til den vesle middelalderbyen Calcata like nordøst for Roma. De som trodde, trodde at forhuden var det eneste fysiske som var igjen av Jesus etter at han steg opp til himmelen. De som ikke trodde, mente likevel at attraksjonen var så obskur at den var en omvei verdt. En høstdag i 1983 var den borte.

– Jeg husker at mannen min og jeg var på besøk hos presten her og at det virket som om han var tynget av noe. Presten var stille en stund, så sa han det. De har tatt den, sa han. Tatt hva da, spurte vi. «Il prepuzio», svarte han. Forhuden! De har tatt den hellige forhuden!

Relikvien Teresa forteller om, ble vanligvis oppbevart i Calcatas kirke, hvor den ble tatt ut og vist fram hver første januar, på Jesu forhuds dag, i en prosesjon gjennom landsbyen. Men av en eller annen grunn hadde presten tatt med seg forhuden hjem.

Teresa ler en trillende latter: – Han fortalte at han oppbevarte «il prepuzio» i en skoeske under senga!

Hun ler igjen. – I en skoeske under senga! Jeg mener, hvem oppbevarer noe sånt der!? Hahaha!

Ikke som andre steder

Joda, det var kanskje historien om den hellige forhud som lokket oss til Calcata i utgangspunktet, og vi kommer tilbake til både forhud og det som høres ut som et refusert bokmanus fra «Da Vinci-koden»s Dan Brown etter hvert. Men vi hadde ikke vært der mange timene før vi skjønte at den gamle middelalderlandsbyen, en 50 minutters busstur unna Roma, hadde flere ting å slå i bordet med.

Calcata er nemlig ikke helt som andre steder. At den ligger på toppen av en 85 meter høy vulkansk klippe, forhåpentligvis utdødd, er én ting. Men det er noe med stemningen her. Noe med folkene. Den høye andelen kunst og kultur sammenlignet med det lave antallet innbyggere. Calcata er et sted der det eksentriske er mer regelen enn unntaket.

Men det kunne fort ha blitt annerledes. På 1930-tallet fryktet nemlig myndighetene at klippen landsbyen er bygget på, ville kollapse. Innbyggerne flyttet derfor til Nye Calcata, Calcata Nuevo, en kilometer lengre inn fra fjellkløften. Gamle Calcata ble forlatt. Et teppe av forfall la seg. Tiårene passerte. Husene sto tomme.

[ Den druknede kvinnens ansikt har inspirert forfattere og kunstnere over hele verden (+) ]

Gravemaskinene var på vei. Så oppdaget kunstnere og bohemer den fraflyttede landsbyen med den spesielle attraksjonen. Klippen ble friskmeldt, og den kreative 68-generasjonen flyttet inn. De åpnet gallerier, spisesteder, butikker og kunstverksteder. Calcata fikk en sjanse til. Et slags «kunstlig» åndedrett, om du vil.

Kunstnerne bor her fortsatt, rundt 70 stykker, gjestfrie, kreative landsbyboere som vi er på fornavn med etter knapt et døgn. Teresa Aznar er en av dem. Den spanske kvinnen, vi gjetter på at hun er i midten av 60-årene, kom flyttende hit sammen med sin nå avdøde ektemann i 1979.

– Det var kunsten som ga nytt liv til Calcata, forteller hun. Vi sitter sammen med henne på Grotta dei Germogli, en hyggelig kafé som klamrer seg fast i fjellet ytterst på kanten av Calcata, mens hun forteller om relikvien som ble borte og minnes den første tiden i landsbyen.

– Husene ble pusset opp og satt i stand. Nye vinduer kom på plass. Sakte, men sikkert ble husene fylt. Noen av dem ble kjøpt for bare 100 euro, tenk deg det! Med nytt liv i landsbyen ble også historien om Calcatas spesielle relikvie hentet fram fra glemselen.

Ti års syndsforlatelse

Det sies at det var en tysk leiesoldat som bragte den hellige forhud til Calcata. Året var 1527, og soldaten hadde blitt såret under plyndringen av Roma. Han ble tatt til fange i nærheten av Calcata og innesperret i en grotte ved inngangen til landsbyen. Mens han satt der, gjemte han unna et lite relikvieskrin av sølv under høy og dyremøkk. Men soldaten døde, og sølvskrinet ble først gjenfunnet tretti år senere. I skrinet lå «il prepuzio».

For en liten landsby som Calcata var det som om relikvienes Elvis Presley hadde ankommet. Et sted som kunne skilte med en saftig relikvie var nemlig garantert en strøm av pilegrimer, som igjen betød penger i kassa, prestisje og makt. En fysisk bit av selve Frelseren var en relikvie fra relikvienes førstedivisjon. Forhuden i Calcata førte til pavelig begunstigelse og ga syndsforlatelse i ti år til dem som kom for å ære den. Ingen dårlig mirakelkraft for en relikvie, det.

[ – Forestillingen om at Jesus ble født av en jomfru, er bare en fordom ]

Om det var de ti årene med syndsforlatelse som lokket bohemene til Calcata på 1970-tallet, skal vi ikke spekulere i. Vår venn Teresa Aznar smiler i hvert fall ungdommelig når hun forteller om de første årene i Calcata.

– Det var litt av en tid! Jeg kom hit med min kjære, tre måneder senere ble jeg gravid! Hahaha!

Det unge paret bestemte seg da for å gifte seg.

– Mannen min var fra Afrika, og på den tiden var det ikke så vanlig at en hvit kvinne og en svart mann giftet seg. Hele Calcata kom til bryllupet. Det var forøvrig Dario Magnoni, presten med forhuden, som viet dem.

Høyt aktet

Vi må dvele litt mer ved historien til den hellige forhud. I Calcata var relikvien gjennom flere hundre år en høyt aktet gjenstand, oppbevart i landsbyens kirke. Hver første januar, på det som var regnet som dagen for Jesu omskjæring, pleide presten å lede en prosesjon med relikvien og relikvieskrinet gjennom landsbyen. At det var Calcata, deres bittelille landsby langt utenfor allfarvei, som hadde den ene og sanne forhud, ga innbyggerne en form for stolthet.

På et tidspunkt hadde det vært minst 14 hellige forhuder i omløp i Europa. Den i Calcata, som hadde blitt stjålet fra Vatikanet, var imidlertid den eneste som hadde blitt godkjent av paven. De andre ble destruert. Trodde man.

Kinkig for Vatikanet

I 1856 dukket det plutselig opp en ukjent forhud, under oppussing i veggen i Charroux-klosteret midt i Frankrike. At man nå hadde to forhuder, som begge gjorde krav på å være fra Jesus, var åpenbart litt kinkig for Den katolske kirke. For det første ville det innebære at Guds sønn hadde to peniser. For det andre reiste det et teologisk spørsmål om hvor mye av Frelseren som ble med til himmelen da han døde (det fantes faktisk de som argumenterte for at Saturns ringer stammet fra Jesu forhud).

Sist, men ikke minst, førte disputten om hvilken relikvie som var den ekte, til at Menneskesønnens genitalia fikk en type oppmerksomhet Kirken gjerne skulle vært foruten. I år 1900 fikk Den katolske kirke nok. I et dekret fra februar samme år bestemte pave Leo XIII at den som snakker om, skriver om eller omtaler Jesu forhud skulle bli bannlyst. Ordet «prepuzio», forhud, måtte fra nå av erstattes med «reliquia», relikvie. Eller enda bedre, «cosa». Tingen.

[ Kokosnøttapostelen som ville skape et nakent, kommunistisk idealsamfunn ]

Å vise relikvien fram den første januar, Jesu forhuds dag, var det imidlertid ikke noe forbud mot. Så tradisjonen i Calcata fortsatte. Den kunne bare ikke kommenteres. Men da en munk i 1954 ønsket å inkludere Calcata på en oversikt over offisielle pilegrimsturer, var svaret fra Vatikanet ikke akkurat et høflig nei. Tvert i mot bestemte de seg for å skjerpe straffen for å omtale de hellige genitalier.

I tillegg ble første januar avskaffet som helligdag. Trolig rynket de også morskt på nesen da en gjeng kunstnere flyttet inn i Calcata på 1970-tallet og trakk relikvien fram fra glemselen igjen. Bortsett fra kong Sverre forsøker jo de fleste å holde seg på godfot med Vatikanet. Så kom den skjebnesvangre dagen i 1983, da Dario Magnoni kunne berette om at stedets mest kjente attraksjon hadde forsvunnet og ikke lenger ville bli vist fram under den tradisjonelle nyttårsprosesjonen.

[ Hen gjør Jesus til trans: – Det er litt rampete  ]

Flere teorier

Hva hadde skjedd? Teoriene er mange. Noen mente at satanister, nynazister eller bestillingstyver sto bak forsvinningen. Andre beskyldte presten for å ha solgt forhuden. De fleste mistankene rettet seg imidlertid mot Vatikanet selv og handlet om at de med dette innbruddet ville stanse den «skamløse nysgjerrigheten» omkring Jesu genitalier en gang for alle. Magnoni døde i 2018, 83 år gammel, uten noen gang å snakke om hendelsen, i hvert fall ikke offentlig.

Alle Dagsavisen snakker med i Calcata, beskriver presten som en trivelig fyr, som en som var glad i det sosiale og heller ikke takket nei til et glass eller to. Teresa Aznar tror imidlertid ikke på historien hans om tyveri.

– Da han fortalte at den var borte, spurte vi hvorfor han hadde «il prepuzio» hjemme, men det hadde han ikke noe svar på. Jeg tror derfor det er sannsynlig at Vatikanet krevde å få forhuden og at presten bare fant på historien om tyveri som en unnskyldning, sier hun.

Vi spør om hun hørte at presten selv hadde noen teorier.

– Nei, han snakket ikke så mye om det. Han sa bare at det var fryktelig at den var borte. Med til historien hører at italiensk politi aldri mottok noen anmeldelse for det påståtte tyveriet.

[ Karikaturtegningene som splittet verden, brakte byen sammen ]

Det siste bildet

Giancarlo Croce tok trolig det siste kjente fotografiet av relikvien, få måneder før den forsvant. Vi møter den eldre, milde kunstneren på piazzaen foran kirken, før han tar oss med gjennom landsbyens snirklete, gamle gater og til huset hvor han i dag har sitt galleri. Vi snakker ingen felles språk, så samtalen vår forløper tidvis som en prikk til prikk-tegning der tallene ikke er oppgitt.

Men smil og nysgjerrighet bygger alltid broer. Google Translate likeså. Giancarlo var en av de 15 første som kom til Calcata på 1970-tallet.

– På den tiden var det rundt 20 eldre som ikke ville flytte herfra. Nå er det vi som er de gamle her, sier han og smiler.

Giancarlo viser oss portretter av noen av dem som bodde i Calcata da han flyttet hit, før han gir oss en omvisning i galleriet, som lik mange av husene i Calcata også har eldgamle kjellerrom, bygget av etruskerne som regjerte i området om lag 800 år før Kristus. Det er som om han har London Underground i stua. Så finner han fram bildet vi kom for. Bildet viser to vakre og gullforgylte englestatuer som holder en edelstensbesatt krone opp mellom seg. Gjennom en grønn edelsten skimtes den. Forhuden.

[ Kombinerer TikTok, musikk og religion: – Det å være kristen betyr ikke å være feilfri ]

En fascinerende anekdote

En tabloid vinkling kunne ha vært å påstå at Calcata uten forhud er som Paris uten Eiffeltårnet eller New York uten Frihetsgudinnen. Men slik er det ikke. Calcata står trygt og godt på egne ben, selv uten relikvie.

For dem som bor her i dag, er historien om den hellige forhud først og fremst en fascinerende anekdote. De er mer opptatt av at hjulene skal gå rundt. To år med nedstengning har vært tøft. Ikke for det, den gamle middelalderlandsbyen slapp nokså heldig unna da covid herjet. Men få turister kom. Nå er gjestene tilbake, men noe har likevel endret seg fra den første tiden etter at hippiene flyttet inn.

– Turister i dag går ikke lenger inn i butikkene. De stopper ikke opp og tar inntrykkene innover seg. De ser ikke på kunsten som lages, forteller keramiker Marina Petroni.

– Det er bare knips, knips, knips.

Hun sukker.

– Men kunst er i sjelen til Calcata.

Et mirakel

De sier noe lignende, alle sammen.

– Alle her føles som en familie, forteller Marta fra Polen.

– Landsbyen er unik, sier Luca på kaffebaren.

– Calcata er magisk. Som en klem, mener Giancarlo.

Du merker det straks du går gjennom den gamle dobbeltporten inn til landsbyen. Calcata er unikt. Visst ligger det nært Roma, men stedet virker likevel fullstendig løsrevet fra tiden og alle vante rammer. Og går du på oppdagelsesferd, finner du kanskje baren til Gianni – skuespilleren som nekter å bli eldre og som har dekorert alle vegger og tak med bilder og utklipp av seg selv. Eller Sala Da Te – den hyggelige kafeen med den største samlingen tekanner vi noen gang har sett.

[ På rømmen i 30 år – hvem er mafiabossen Matteo Messina Denaro? ]

Kanskje møter du også den nederlandske dukkekunstneren som til hver jul lager en dukke av en av landsbyens menn eller kvinner. Eller den lokale skulptøren Costantino Morosin, en vennlig, ruvende skikkelse, med håret satt opp og tankene i fremtiden. Hans siste kunstprosjekt involverer enorme digitale bilder ved hjelp av geotagging og markører på et kart, det er muligens slik det best kan beskrives. Det var hjemme hos ham, rundt et bord i hans 3.000 år gamle kjeller, at kunstnerne samlet seg en gang rundt midten av 70-tallet og bestemte seg for å gi nytt liv til Calcata. De klarte det. Innbyggerne kaller det et mirakel.

Vi kommer kanskje aldri til å få noe svar på hva som skjedde med det andre mirakelet, «il prepuzio». Men på et av våre besøk på kafeen på kanten av klippen overhører en servitør samtalen vår.

– Jeg tror den hellige forhud fortsatt befinner seg et sted her i Calcata, sier hun. Men hun gir ingen argumenter. Det er bare en følelse.