Verdens mest kyssede ansikt

PARIS, FRANKRIKE (Dagsavisen): Øyeblikket ble aldri dokumentert, men vi kan lett forestille oss det. Den unge, nakne kvinnen på det kalde marmorbordet på likhuset i Paris. Og formstøperen som varsomt la håret hennes bakover, slik at ingen hårlokker skulle komme i veien idet ansiktet hennes ble dekket med gips.

Hun hadde blitt funnet i Seinen. Men hun så ikke ut som de andre livløse kroppene som ofte ble dratt opp fra elva. Det var et fredelig drag over ansiktet hennes. Øynene var lukket, som om hun sov. Og på leppene hvilte et innadvendt, nærmest hemmelighetsfullt smil. Et stivnet, fredfullt uttrykk fra da livet forlot henne.

«Hun var så vakker.» Det var det patologen ved «La Morgue» hadde tenkt da han sendte bud på noen som kunne ta et avtrykk av den døde.

Formstøper Michel Lorenzi festet bandasje og tøyfiller til gipsen og fortsatte den møysommelige prosessen til formen var tykk nok. Etter 40 minutter løftet han avstøpningen fra kvinnens ansikt og tok den med seg tilbake til sitt kunststudio.

Ut fra formen lagde han en maske av gips. En dødsmaske. Først til patologen. Så en til seg selv. Han hengte den opp i vinduet ved døren til kunststudioet.

Det er slik den begynner, historien om hvordan ansiktet til en druknet kvinne i Paris endte opp som verdens mest kyssede.

Inspirerte en hel verden

I dag er gipsavstøpningen av den unge kvinnen med det hemmelighetsfulle smilet kanskje verdens mest berømte dødsmaske. Kopiert og støpt i titusentall. Den har inspirert forfattere og kunstnere, den havnet på vegger over hele Europa. Filmstjerner forsøkte å se ut som henne. Og etter hvert fant kvinnens ansikt også veien til Skandinavia og en leketøysprodusent i Stavanger, hvor hennes vakre, milde uttrykk ga inspirasjon til verdens mest kjente livredningsdukke.

Men vi vet ikke hvem hun var eller hvilken skjebne som bragte henne i døden. Hun omtales bare som «L’Inconnue de la Seine». «Den ukjente fra Seinen».

Den originale formen

I en gammel murbygning i forstaden Arcueil, rett sør for sentrum av Paris, finnes det som antas å være den første avstøpningen av den ukjente kvinnen. Her holder Atelier Lorenzi til. De har laget kunst og reproduksjoner av noen av verdens mest kjente byster og skulpturer i over 150 år. Og ifølge historien var det altså den første Lorenzi som en gang rundt forrige århundreskifte ble tilkalt for å forevige det vakre ansiktet til kvinnen som lå død i «La Morgue», det store likhuset hvor sulten og kjærligheten ble sagt å være de største leverandører.

I dag er det fransk-kanadiske Eric Nadeau som leder bedriften og som sikrer fortsatt produksjon av den berømte dødsmasken. Han tar vennlig imot Dagsavisen og inviterer oss inn i verkstedet hvor lag på lag med byster, gipsformer og kunsthistorie ligger stablet langs veggene og oppunder tak. Piken fra Seinen befinner seg i kjelleren. Ned en knirkete trapp. I et rom interiørdesigneren neppe ville ha beskrevet som minimalistisk. Fra taket henger liv- og dødsmasker av poeter og kunstnere, politikere, revolusjonære og historiske skikkelser.

– Før krigen, før den dumme, dumme krigen i Ukraina, så byttet jeg dødsmasker med et museum i Kiev. De ville bygge ut samlingen. Jeg sendte dem en dublett av dødsmasken til André Citroën, mannen bak bilmerket. Og for den sendte de meg en Aleksander Pushkin og en Lenin.

Nadeau peker ivrig mot et par av maskene i hjørnet.

– Men dere vil sikkert vite mer om «L’Inconnue».

Han venter ikke på svaret før han henter fram en gipsform fra en hylle i enden av rommet. Det er et kvinneansikt uten bevegelse. Stivnet i et siste uttrykk. Øynene er lukket. Et blygt, hemmelighetsfullt smil hviler over leppene. Det er henne.

Populariteten starter

Alt vi vet om L’Inconnue hender etter serien av udokumenterte øyeblikk. Etter at livet hennes sluttet. Noen kilder sier det hendte i 1902. Andre hevder det skjedde et par tiår tidligere. Ingen vet helt sikkert. Alt vi vet, skjer etter at den første dødsmasken ble hengt opp i vinduet til Atelier Lorenzi.

– På denne tiden bodde en ung, tysk-østerriksk forfatter, Rainer Maria Rilke, i en leilighet ikke så langt fra Lorenzis kunststudio. Og hver dag passerte han studioet og la merke til dødsmasken til den ukjente fra Seinen, forteller Eric Nadeau.

Synet må åpenbart ha inspirert forfatteren, for i 1910 publiserte han boka «Malte Laurids Brigges opptegnelser,» hvor han beskrev dødsmasken. Boka ble en stor suksess i den tyskspråklige verden. Dermed begynte også bestillingene å komme. Men bare fra tyskere.

– De ønsket å ha dødsmasken for å pryde veggene. Michel Lorenzi begrep ikke hvorfor tyskere plutselig ville ha dødsmasken av den ukjente kvinnen, men hva gjorde vel det når pengene rant inn. Endelig hadde atelieret hans en motor som kunne holde maskinene i gang, forteller Nadeau.

Suksessen varte fram til 1914, da krigen fikk dørene til å stenge og produksjonen stoppet opp.

– Men historien til L’Inconnue var ikke over. For ved et militærsykehus nord i Frankrike møttes to unge menn. På dagtid sydde de sammen skadde soldater slik at de kunne dra ut til fronten igjen for å slåss. På kveldene drakk de vin og fabulerte om det surrealistiske i det å redde liv – bare for at livene igjen skal kunne drepe eller bli drept.

De to var poetene André Breton og Louis Aragon. Og betraktningene deres skulle bli til kunstretningen surrealismen.

[ Den gåtefulle polarekspedisjonen: Uåpnet hermetikk og uspist sjokolade lå ved siden av skjelettene  ]

Masken ble et skjønnhetsideal

Eric Nadeau forteller:

– Etter krigen gikk de to poetene rundt i Paris for å finne inspirasjon til sin nye bevegelse. En dag passerte de også Lorenzis studio og så det vakre ansiktet i vinduet. Og de jublet. At en død person kunne smile, gikk nemlig rett til kjernen av den surrealistiske retningen de hadde skapt. Derfor kjøpte de med seg en dødsmaske av den ukjente.

Derfra spredde bevisstheten om maskens eksistens seg til hele Frankrikes kunst- og bohemmiljø, hvor den ukjente fra Seinen ble symbolet for hele surrealist-bevegelsen. Herfra gikk det slag i slag. Dødsmasken ble avbildet og distribuert over hele verden. Den ukjente ble et skjønnhetsideal. Og hun inspirerte kunstnere, forfattere og poeter over hele verden. Albert Camus sammenlignet hennes gåtefulle smil med Mona Lisa.

Flere steder begynte også å produsere sine egne kopier av den ukjente kvinnen. Hun reiste østover. Hun reiste nordover. Til de baltiske landene, til Finland og Sverige. Og til slutt ender hun også opp i Norge og leketøysprodusenten Åsmund Lærdal i Stavanger.

– Det er takket være Norge man kan si at hun får det mest kyssede ansiktet i verden, forteller Nadeau, mens han forsiktig setter ansiktsformen av «Den ukjente» tilbake i hyllen.

Fra dødsmaske til livets ansikt

Det var nok en drukning, eller en nesten-drukning, som sikret «L´Inconnue» en plass i den medisinske historien.

I 1954 fant leketøysprodusent Åsmund Lærdal sin yngste sønn, Tore, livløs i vannet. På denne tiden var kunnskapen om gjenoppliving nokså begrenset. Men Åsmund Lærdal gjorde det riktige, han holdt toåringen opp ned og fikk vannet ut av lungene slik at Tore fikk pusten tilbake.

Opplevelsen bidro sannsynligvis også til at Lærdal takket ja da han fikk spørsmål om han kunne lage en realistisk livredningsdukke for å lære hjerte- og lungeredning.

– Min far hadde lagt mye omtanke i utforming av gode ansikter for lekedukkene bedriften hans lagde, og etablert samarbeid med noe dyktige modellører. Nå følte han det var behov for en spesiell historie for en livredningsdukke som skulle motivere hele befolkningen til å bli livreddere. Den fant han i den vakre dødsmasken av piken fra Seinen, forteller Tore Lærdal til Dagsavisen.

Han er sønnen som ble reddet fra drukningsdøden av sin far for 68 år siden og mannen som senere overtok legemiddelselskapet Laerdal Medical.

– Ansiktet er ikke helt det samme, det måtte blant annet få åpen munn og et annerledes hår. Dette ble utformet av billedkunstneren Emma Mathiassen, men det er klart inspirert av dødsmasken.

Resusci Anne ble navnet på dukken. Hun omtales også som Rescue Anne.

Lærdal anslår at de siden lanseringen i 1960 har laget mer enn seks millioner slike dukker og at over 500 millioner mennesker har benyttet den for å lære førstehjelp.

– Trolig er mellom tre og fire millioner liv så langt reddet som følge av denne opplæringen. Og de aller fleste har benyttet våre livredningsdukker, sier han.

Teorier om identiteten

Tilbake til Paris og Atelier Lorenzi. Eric Nadeau synes det har noe vakkert ved seg at den ukjente kvinnen fra Seinen har fått evig liv i form av en livredningsdukke. Og at hun etter sin død har bidratt til å redde livet til så mange.

– Det er jo derfor man kan si at dette ansiktet har berørt flest lepper i verden. Sånn sett er jo historien om henne nokså romantisk og inspirerende.

– Dukken har jo også ført til at «L´Inconnue» har blitt enda bedre kjent. Fortsatt merker vi etterspørsel etter dødsmasken hennes. Hun inspirerer fortsatt.

Så forteller han om de utallige forsøkene som har vært gjort på å gi den ukjente fra Seinen et liv i form av et navn og en bakgrunn. Hovedteorien har vært at den ukjente begikk selvmord. Men i løpet av årene har det versert flere mulige teorier og historier, alt fra ulykkelig kjærlighet til drap.

I en ofte fortalt versjon har den ukjente fått navnet Ewa Lazlo, en ung skuespillerinne fra Ungarn, som skal ha blitt myrdet av sin elsker. De fleste fester imidlertid ingen lit til denne historien. Det er heller ikke alle som tror masken er en avbildning av en død person. Begrunnelsen er at den rett og slett er for vakker til å være tatt av et lik. Smilet og uttrykket skiller seg fra det man vanligvis finner hos drukningsofre.

– De vi drar opp fra vannet, ser ikke slik ut. Denne kvinnen ser bare ut som om hun sover og venter på sin prins, fortalte Pascal Jacquin fra den franske elvebrigaden til BBC i 2013. Eric Nadeau kommer med en innrømmelse:

– I 1914 skal Michel Lorenzi ha fortalt at det ikke var av en druknet kvinne, men av en mye brukt modell for malere og kunstnere. Hun var så populær at det ble tatt en avstøpning av ansiktet hennes, slik at hun kunne være flere steder samtidig. Men dette skjedde ikke i 1902, det skjedde flere tiår tidligere. Også før Lorenzi åpnet sitt verksted i 1871. Nadeau trekker stille på skuldrene.

– Vi vet ikke.

Et smil brer seg over ansiktet hans.

– Men hvem vet, kanskje løy han. Man skal jo aldri stole på en gipsstøper. Jeg foretrekker uansett den romantiske historien. Straks man har et navn og en livshistorie å knytte til masken, så er hun ikke lenger «den ukjente».

Han slår ut med armene og titter bort på en av veggene i utstillingslokalet til Atelier Lorenzi.

Veggen er fylt med gipsmasker. Av en ung, navnløs kvinne som smiler lurt. En kvinne med øynene lukket om sin hemmelighet.

Kilder: Laerdal Medical, BBC, Atelier Lorenzi.

[ Disse gravene skal stå som evige minnesmerker (+) ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen