USA i politisk og kulturell krise

Av: Ole O. Moen, professor emeritus og leder av AmFact. Moen har fulgt amerikansk politikk i en årrekke.

De to hovedpunktene var den økonomiske utviklingen med den økende ulikheten i ressursfordelingen mellom landets innbyggere og de politiske endringene som gikk i udemokratisk retning.

USA var den første moderne demokratiske staten som eksplisitt betonet frihet og likhet som grunnleggende verdier i sin konstitusjon. De ble en modell og inspirasjon for en rekke stater rundt om i verden, hvor «Den amerikanske drømmen» om muligheter til sosial framgang for småkårsfolk var en viktig symbolverdi.

Perioden fra innføringen av Franklin D. Roosevelts «New Deal» i 1933 til midten av 1970-tallet var dominert av stor økonomisk utjevning. Denne epoken kalles av progressive økonomer «Gullalderen». I 1928 mottok den øverste prosentilen av befolkningen 23,9 prosent av den nasjonale inntekten på private hender. I 1975 var andelen sunket til 8,9 prosent, mens den igjen hadde klatret til 22.5 prosent i 2012. I dag tjener den øverste tiendeparten 90 prosent av den private nasjonalinntekten, og den øverste prosentilen eier nesten 40 prosent av formue på private hender.

Arbeiderklassen og den lavere middelklassen har ikke hatt reallønnsøkning siden 1980. I denne Gullalderen var det også en betydelig utjevning i fordelingen av frihet i befolkningen. Den har også gått tilbake siden 1980, særlig på minoritetsfronten. At begge trender begynte med «Motrevolusjonen» innledet av Reagan-administrasjonen, er vel ingen stor overraskelse.

Les også: «Han truer Iran den ene dagen og ønsker dialog den neste»

Ved presidentvalget i 2016 vant Hillary Clinton 2,9 millioner flere velgere enn Donald Trump på landsbasis, men på grunn av valgsystemet var det den sistnevnte som flyttet inn i Det hvite hus. Dette skyldtes at valget teknisk sett er indirekte, og at det er seieren i valgmannskollegiet som er avgjørende, ikke flertallet av velgerstemmer. Ved valget til Representantenes hus i 2012 vant likeledes demokratene på landsbasis hele 1.417.278 flere stemmer. Likevel fikk de 33 færre seter enn republikanerne, på grunn av bosetningsmønsteret og bevisst manipulering av grensene for enmannskretsene, såkalt «gerrymandering».

I 2008 lanserte republikanerne (GOP) Operation Redmap, en intens aksjon for å vinne flest mulig delstatsforsamlinger og guvernørseter ved valgene i 2010, året for nye folketellinger og justering av grensene for valgkretsene.

Disse grensene fastsettes i de fleste stater av et utvalg hvor flertallet i delstatsforsamlingen også har flertallet i disse nemndene, og kan avgjøre resultatet til partiets fordel. GOP-kampanjen ble primært rettet inn mot vippestatene i presidentvalget i de senere år, primært i Midtvesten og sørstatene. Redmap gjorde aggressiv radikal bruk av moderne programvare til et effektivt redskap for å manipulere kretsgrensene til republikanernes (GOPs) fordel.

Resultatet var at GOP vant flertallet i utvalgene i 40 prosent av statene, mens demokratene bare fikk kontroll i 14 prosent. Som en konsekvens av den meget radikale partipregede justeringen av kretsgrensene etter 2010-folketellingen, hadde GOP etter 2014-valget sikret seg flertallet i to-tredjedeler av delstatskamrene (66 av 99).

I tillegg fikk de total kontroll over begge kamrene og guvernørstillingen («trifecta») i hele 26 av statene, mot demokratenes 10. (Ved 2018-valget vant demokratene seks nye trifecta-stater, mens republikanerne tapte fire.) I januar 2019 bodde en av tre av USAs innbyggerne i demokratiske trifecta-stater, mens hele 41,9 prosent var under GOP-styre. Ifølge en samtidig rapport fra The National Conference of State Legislatures hadde republikanerne fortsatt kontroll i 30 av de 49 partipolitisk valgte delstatsforsamlingene.

Etter flere ekspertberegninger må demokratene, for å beholde kontrollen over Representantenes hus i 2020, vinne med en margin på over 7 prosentpoeng. Dette kan bli vanskelig med de mange nykomponerte valgkretsene, selv om de vant mellomvalget i 2018 med tidenes største seiersmargin i et mellomvalg (53,1 prosent mot GOPs 45,1).

Les også: På G-20 møtet i Osaka ble de bilaterale samtalene viktigere enn plenumsmøtene

Det erkekonservative flertallet i USAs høyesterett har etter hvert tatt av seg hanskene. På slutten av vårsesjonen avsa retten to dommer som på sikt kan undergrave ytterligere det grunnleggende demokratiske prinsippet at alle stemmer skal telle likt i et valg. Siden Warren-rettens innsats for å demokratisere valgsystemet på 1960-tallet har «one man, one vote» vært et sentralt kriterium.

I ettertid har en stadig mer konservativ høyesterett svekket mulighetene for å styrke minoritetsgruppers rolle ved å bruke rase og etnisitet som kriteria for å lage minoritetsstyrte kretser. Bruk av midler for å sikre dominans av et politisk parti er blitt opprettholdt. I dagens USA stemmer rundt ni av ti afroamerikanere demokratisk.

Blant spansktalende er andelen om lag 80 prosent. Derfor er rase altså blitt en «proxy» for politisk parti, hvilket gjør at manipulatorene kan omgå forbudet mot å bruke rase som dominant faktor, men likevel oppnå den ønskede politiske effekten. Dommens viktigste avgjørelse i saken Rucho v. Common Cause var imidlertid at den ga all makt i slike spørsmål tilbake til delstatene, en total snuoperasjon etter at føderale myndigheter i over 60 år har vært pådriver for å begrense diskriminering av minoritetsgrupper i valgsammenheng.

I saken som gjaldt Trump-administrasjonens ønske om å legge til et spørsmål om statsborgerskap på meldingsskjemaet for folketellingen i 2020, syntes Administrasjonen å gå på en smell, idet retten ikke fant forslaget lovlig. Grunnen var at grunngivningen for forslaget åpenbart ikke var troverdig. Påstanden om at spørsmålet var påkrevet for å møte kravene i Stemmerettsloven av 1965 om beskyttelse av minoriteters rettigheter, var åpenbart en usannhet fra første dag. Likevel syntes rettens leder, John G. Roberts, under den muntlige høring av saken å lene seg i retning av godkjenning.

Les også: Situasjonen er svært spent: USA vurderer militæreskorte

Da dommen falt, falt imidlertid også Roberts ned på motstandernes side, idet han fant grunngivningen utilstrekkelig. Grunnen var åpenbart publiseringen av papirene til den avdøde arkitekten bak hele Redmap-prosjektet, Thomas Hofeller, som avslørte at hovedtanken bak statsborgerskapsspørsmålet var å skape flere republikanske valgkretser.

Hensikten var å skremme udokumenterte innvandrere fra å delta i folketellingen. Dette ville ikke bare redusere antallet demokratiske velgere, men også redusere føderale midler til demokratiske områder på grunn av lavere innbyggertall. Presidenten, som i respons på avslaget truet med å utstede en presidentordre, har nå sagt at han vil bruke andre kilder enn det føderale manntallet (Census) for å gi å sikre at delstatlige myndigheter får anledning til å innføre krav om statsborgerskap i lokale valg. Nancy Pelosi, demokratenes leder i Representantenes hus, sier at hans mål er å «gjøre USA hvitere igjen».

Men høyesterett holdt døren åpen: Med en troverdig grunngivning for å innføre spørsmål om statsborgerskap på skjema for framtidige folketellinger, kunne nok tiltaket passere som probat juss, synes dommen å antyde. Mens justisdepartementet etter dommen opplyste at de droppet saken, sendte president Trump ut en ilter twittermelding der han gikk imot sitt eget departement.

I ettertid har advokat-teamet bak forslaget trukket seg, og et nytt team er opprettet for å utarbeide et annet beslutningsgrunnlag. Den 1. juni skrev en av de faste kommentatorene i The New York Times. Nichael Tomasky, en artikkel under tittelen: «Tror republikanerne i det hele tatt lenger på demokratiet?» Spørsmålet synes høyst berettiget.