Når sidelinja blir hovedsaken

Tegn i tida: På G-20 møtet i Osaka ble de bilaterale samtalene viktigere enn plenumsmøtene.

Kommunikeet fra G-20 møtet i Osaka 27–28 juni ble en øvelse i diplomatisk skrivekunst. Teksten er lang og tannløs og formulerer seg vekk fra problemene. I den turbulente overgangen fra én verdensorden til en annen er det ikke mye man enes om.

For det første hadde ikke deltakerne noe felles verdigrunnlag å bygge på. Russlands president Vladimir Putin markerte det tydeligst ved å hevde at det var misnøye med elitenes liberale ideer som ga Donald Trump valgseieren i 2016. Liberalismen er utdatert, sa han, og den har begynt å spise seg selv.

Like lite var det enighet om saker som klima, handel og migrasjon. Kommunikeet tok til orde for mer effektive klimatiltak, men snakket samtidig pent og positiv om USAs klimapolitikk for ikke å støte stormakten fra seg. Betydningen av fri, rettferdig og ikke-diskriminerende handel ble understreket, men uten å ta avstand fra proteksjonisme. Migrasjonsdelen ga en beskrivelse av problemene, men ingen veiledning om løsningene. Og så videre: Statslederne slo et slag for sine merkesaker og red sine kjepphester for innenrikspolitisk konsum, men fellesnevnerne var fraværende.

G-20 ble dannet i 1999 som et forum for finansministre og sentralbanksjefer med det formål å fremme global økonomisk vekst og international handel og å regulere finansmarkedene. På et toppmøte i 2008 ble det bestemt at G-20 skulle erstatte G-8 som forum for økonomiske saker. Etter at Russland ble satt på sidelinja i 2014 og trakk seg ut i 2017, har G-8 levd videre som G-7, som dermed er redusert til USA og allierte land. I dag drøfter G-20 både politiske og økonomiske spørsmål, og i Osaka var det en selvfølge at alle stilte med sine toppledere.

Etter finanskrisen ble G-20 enige om tiltak for å dempe virkningene av den. I 2009–2010 møttes de to ganger i året, og i London gikk de sammen om å øke investeringene i verdensøkonomien med 4 billioner pund. Dette ble en opptur for forumet. I dag er de globale utfordringene både mange og store, og globalt samarbeid synes mer påtrengende enn noen gang. Osaka registrerte det, men greide ikke å gjøre noe nevneverdig med det. I diplomatiets verden var det en prestasjon å enes om et sluttdokument, motsetningene til tross. Hadde det mislyktes kunne Osaka-møtet blitt stemplet som fiasko. I stedet kunne Japans statsminister Shinzo Abe puste lettet ut og motta ros fra andre. Men i realitetenes verden betyr dette lite eller ingenting.

Enhver avgrensning av et slikt forum er kontroversiell. USAs tidligere president Barack Obama sa en gang at alle ønsker seg den minst mulige gruppen som inkluderer dem selv. De som mener de er nummer 21 i størrelse, ønsker seg G-21. For å dempe kritikken blir gjester fra andre land invitert til å delta i drøftingen av bestemte saker. Spania er en gjenganger på den lista og det er også formannskapet i Sammenslutningen av Sørøst-asiatiske Nasjoner (ASEAN), Den Afrikanske Union (AU) og det Nye Partnerskap for Afrikas Utvikling. Vertskapet for møtene kan dessuten invitere flere. Japanerne tok med Nederland, Singapore og Vietnam. Internasjonale organisasjoner som FN, Verdens handelsorganisasjon (WTO), Verdensbanken og andre er også til stede.

Osaka ble et speilbilde på vår fragmenterte verden. Internasjonale organisasjoner og multilateralt diplomati undergraves til fordel for bilaterale løsninger. Det var de bilaterale samtalene som fikk oppmerksomheten, og de var det mange av. Ikke så ulikt høynivådelen av FNs Hovedforsamling, med den forskjell at Osaka var forbeholdt en engere krets som holdt sine fellessesjoner bak lukkede dører.

Åpningsdagen ble overskygget av handelskrigen mellom USA og Kina. Toppsaken var møtet mellom den kinesiske og den amerikanske presidenten, som slapp en gladnyhet: Ytterligere tarifføkninger blir stilt i bero og handelssamtalene gjenopptas. Men for tida synes ingen av dem å være i modus for viktige kompromisser. Den saudiarabiske kronprinsen Mohammed bin Salman ble behørig vist fram på TV-skjermene, han av de gale grunnene. Han sliter med et lugubert rykte etter drapet på journalisten Jamal Khashoggi i fjor, og kan være glad for at Trump holder hånda rundt ham. Theresa Mays konfrontasjon med Putin over bruken av det kjemiske stoffet Novitsjok i Salisbury i mars i fjor, der den tidligere russiske spionen Sergej Skripal ble angrepet, fikk også mye oppmerksomhet, til glede for det britisk hjemmepublikummet. I etterkant stjal Trump showet med sine skritt inn i Nord-Korea for å møte Kim Jong-un, kanskje underlettet av besøket til Kinas president Xi Jinpings i Pyongyang noen dager i forveien.

G-20 gjenspeiler en verden i endring, hvor handels- og teknologikriger og økonomiske sanksjoner topper agendaen; hvor internasjonale normer, institusjoner og avtaler faller fra hverandre; hvor den geopolitiske konflikten mellom Kina og USA hardner til; hvor ny teknologi gir nye muligheter for innflytelse og voldsutøvelse; og hvor det meste blir mer uforutsigbart. En slik verden gir begrensede muligheter for samarbeidsløsninger. Tross alt er det bra, da, at man har fellesarenaer som G-20 hvor store stater, regionale og globale organisasjoner konkurrerer om deltakelse og kniver om oppmerksomheten.