Reportasje

En ny EU-lov vil pålegge bønder å sprøyte mye mindre. Hvordan skal det gå?

Kjemikalier i jordbruket truer insekter, fugler og matjord. Nå bruker landbruksindustrien krigen i Ukraina som argument for å utsette utfasing av plantevernmidler. – Landbruket graver sin egen grav, sier den økologiske bonden René Cortis.

Før var det 20 småbruk her i området. Nå er det to store igjen. Og meg, sier økobonden René Cortis.

Hadsel i Nordland, Larvik i Vestfold, Brusand i Rogaland:

Regn og vind pisker René Cortis i fjeset der han trår forsiktig mellom rader av hvitløksplanter og nysatte poteter på et småbruk i havgapet i Vesterålen. 40-åringen peker og forklarer. Her skal rødbetene stå, der borte salat, kål og bønner.

Cortis trekker hetten på allværsjakken over hodet og tørker våte briller. Forsiktig setter han en breigaffel ned i den fuktige jorda og vipper den fram og tilbake. Slik lufter han jorda, og planterøttene får bedre plass. Mikroorganismene også. Et par meitemarker kryper fram.

– Se her, selve beviset på at dette er god og fruktbar jord. Men denne jorda har også mange usynlige organismer som gjør åkeren sunn og frisk.

René Cortis bruker en breigaffel for å gi jorden luft i stedet for å vende den. Meitemarken trives godt.

Tyske Cortis og kona Julia var fascinert av nordnorsk natur og drømte om et liv bortenfor storbyens ståk. I Hadsel i Nordland fant de det de lette etter. Turutstyret for alle sesonger står klart i gangen: Vesterålen har naturen rett utenfor døra.

Cortis er utdannet geograf. På universitetet lærte han om sammenhenger i naturen og i landbruket – om overgjødsling, sprøytemidler og utarming av jord. Engasjementet skulle gjøre ham til økologisk bonde i Arktis.

– Etter at jeg kom hit, innså jeg at det var dumt å bare sitte og kritisere landbruket. Jeg måtte gjøre en forskjell selv, sier Cortis.

Den sjansen kom med småbruket.

De minste hjelperne er truet

Kritikken hagler mot det moderne landbruket. Intensivt jordbruk med spesialisert dyrking er med på å utrydde mangfoldet i naturen, fastslår forskere og naturvernere. Kjemiske plantevernmidler ble hyllet for sin effektivitet mot skadedyr, ugras og sopp da de for alvor kom på 1950-tallet. Men nå bidrar de til å ødelegge livsgrunnlaget for bier og andre pollinerende insekter – skapninger som alle på jorda er avhengige av for å få mat på bordet.

71 av 100 avlingsarter som gir 90 prosent av maten på verdensmarkedet, er bestøvet av bier, ifølge FNs mat- og landbruksorganisasjon, FAO. Når bønder sprøyter i åkeren, ryker ikke bare skadedyr. Også andre insekter og mikroorganismer forsvinner.

I Norge er én av tre biearter, inkludert humler, på rødlista. Det betyr at de er i større eller mindre fare for å dø ut. 12 av landets 210 biearter er trolig blitt borte for godt, ifølge miljøorganisasjonen Sabima, som jobber for å stanse tapet av naturmangfold.

Men de aller fleste pollinerende insekter er andre arter. En studie fra Tyskland i 2017 viste et tap i insektbestanden på 75 prosent i løpet av 27 år. Bilførere i Storbritannia hadde etter langtur i fjor nesten 60 prosent færre døde insekter på panseret enn bilførere i en tilsvarende undersøkelse i 2004.

Fuglesangen som stilnet

Færre insekter er svært dårlig nytt for alle på sikt, og i første omgang for fugler. For fugleunger er insekter mat. Noen fuglearter trives og blir flere. Men mange steder, også i Norge, har mindre fuglesang og kvitter enn før. Aller størst er frafallet blant fugler som har spesialisert seg på jordbrukslandskap, går det fram av en europeisk fugletelling som har pågått siden 1980: 59 prosent av disse fuglene har forsvunnet i perioden.

– Det er en voldsom nedgang, en katastrofe, sier Benoït Fontaine. Biologen ved Nasjonalmuseet for naturhistorie i Paris peker på plantevernmidler, stadig mindre mangfoldig jordbruk og færre små skogsområder som årsaker til at fuglene forsvinner. Vi må snu, mener han.

– Vi kjører mot en vegg i høy fart, og vi akselererer.

Krisen i naturmangfoldet er et faktum. Folk kan krangle om hvor raskt det går, og om det går fortere i noen land enn i andre, men det overordnede mønsteret er åpenbart, sier også Dave Goulson, insektforsker ved Universitetet i Sussex i Storbritannia og forfatter av boka «Den tause planeten. Insektdøden og hvordan vi kan avverge den».

Kollaps i naturmangfoldet, sammen med klimaendringer, er en farlig miks: – Den vil redusere levestandarden for framtidige generasjoner kraftig hvis vi ikke gjør noe raskt, advarer han.

Spille på lag med naturen

Den gode nyheten er at det går an å drive jordbruk som spiller mer på lag med naturen, ifølge naturforvalter Maja Aarønæs i Sabima.

– Bøndene må la naturen få hjelpe til med å bli kvitt skadelige insekter. Med kantsoner kan man få insekter som spiser skadedyr, som bladlus. Nesten alle dyr spiser noen andre. Dette er et system i balanse. Monokultur-jordbruk skaper derimot ubalanse som er mer utsatt for insektangrep, sier Aarønæs.

Både økologisk og konvensjonelt jordbruk kan velge å spille på lag med naturen, fastslår hun. Et tiltak er å variere med vekster fra år til år, såkalt vekselbruk. Dette er en av metodene i såkalt integrert plantevern, som norske bønder har vært pålagt siden 2015.

– Variasjon kan beskytte mot skadedyrangrep, sier Aarønæs.

Mer om dette etter hvert.

Nå skal det bli alvor

Europas politikere har bundet seg til å gjete hele samfunnet gjennom et grønt skifte. Landbruket også.

De fleste landene fulgte aldri opp et EU-direktiv fra 2009 om reduksjon av sprøyting, og salget av plantevernmidler har holdt seg stabilt. I 2020 kom EU-kommisjonen med «Farm to fork», en omfattende strategi for å gjøre landbruket bærekraftig. På norsk ble dette til «Fra jord til bord». Strategien skal få politisk kraft gjennom et bindende påbud om å redusere bruk av kjemiske plantevernmidler.

EU-kommisjonen la fram lovforslaget denne uka. Målet er å halvere bruken innen 2030. I samme periode skal 25 prosent av landbruket i EU bli økologisk. Norge har sluttet seg til EUs klimamål, og det er ventet at regjeringen også vil følge EUs vedtak om plantevernmidler. Men Landbruks- og matdepartementet vil ikke si noe om saken før de har vurdert innholdet i forslaget, opplyser pressekontakten i en e-post.

Leter etter gode alternativer

Men hvordan skal omleggingen la seg gjøre i praksis?

– Det dukker opp andre løsninger som gjør at jorda kan leve i stedet for å bli fylt opp av kjemi. Hvis EU går for disse reduksjonsmålene, tvinger de seg fram. Spørsmålet er om forbrukerne vil betale prisen, sier Steinar Dalen.

Gulrot- og potetbonden i Brunlanes i Larvik har drevet gård i 40 år.

I skapet med plantevernmidler har han dunker og bokser merket «meget giftig, med langtidsvirkning for liv i vann».

– Da jeg gikk på skolen, ble alle problemer løst med kjemikalier, sier Dalen.

Myndighetene krever at bøndene skal drive vekselbruk for å holde jorda levende og skadedyrene borte. - Jeg har aldri hatt så flotte poteter som de årene jeg vekslet med gras, sier Steinar Dalen i Brunlanes. Men bønder på Østlandet får ikke lenger tilskudd til dyrking av gras.

Før kunne han velge og vrake i plantevernmidler. De tok knekken på både gulrotsugeren og andre skadedyr. Men ett og ett ble midlene forbudt; dimetoat, basudin, lebaycid. De er blitt erstattet av midler som skal være mildere, men kanskje ikke like virksomme.

Det er lenge siden gartnerskolen. I likhet med de aller fleste gulrotbønder i landet bruker Dalen fortsatt kjemikalier for å få gode avlinger. Men han løser ikke lenger alle problemer med dem. Rett oppi lia bor svigerdatter og sønn, som dyrker økologisk frukt og bær på jord de leier av ham. Det første Dalen ser når han skritter over tunet hver dag, er svigerdatterens usprøytede epletrær bak traktoren.

Selv har han sluttet å bruke insektmidler på gulrøttene. Han dekker åkrene med nett i stedet. De tar alle skadedyr, inkludert de største plagene; gulrotsugeren og gulrotflua. Sugeren stikker og gjør bladene krusete. Flua legger egg ved gulrothalsen. Eggene klekker til mark som gjennomhuller gulroten og gjør dem til noe ingen vil kjøpe.

Den stille våren

De første plantevernmidlene var en velsignelse for bøndene. Skadedyr, ugras og sopp ble sprøytet bort, avlingene økte og arbeidet ble fysisk lettere. Siden 1960-tallet er verdens matproduksjon tredoblet.

Men like lenge har det vært kjent at kjemiske plantevernmidler også truer naturmangfoldet. I 1962 ga den amerikanske biologen Rachel Carson ut boka «Silent Spring». Hun dokumenterte hvordan sprøyting – ikke minst med plantevernmiddelet DDT – skadet insekter og mennesker.

Da «Silent Spring» kom ut, kunne bønder i USA velge mellom 37 forskjellige plantevernmidler. I 1972 ble DDT forbudt. I dag har USA imidlertid over 1.000 andre varianter – bare i jordbruket, ifølge den britiske insektforskeren Dave Goulson. I EU er 937 aktive substanser ikke godkjent. Men 453 andre er lov å bruke.

– Et og annet blir forbudt. Men hver gang dukker det opp to nye, sier Goulson.

Fenix og Centium er to av de vanligste tillatte midlene mot ugras i gulrotåkeren. Begge er giftige for organismer i vann og kan gi langtidsvirkninger der. Laurits Stokkeland på Brusand bruker midlene, men har redusert den totale bruken ved å sprøyte oftere med små doser.

Kampanjen som sår tvil

Nå prøver EU-kommisjonen å ta grep for å avverge et sammenbrudd i naturmangfoldet. «Jord til bord»-strategien vil ikke bare halvere bruken av plantevernmidler innen 2030. Kunstgjødsling – som for de fleste bønder er like viktig som plantevernmidler – skal ned med 20 prosent i samme tidsrom. I 2030 skal en fjerdedel av jorda i EU dessuten dyrkes økologisk, mot 9,1 prosent i dag.

I Norge er det i så fall et stykke igjen: Bare døyt fire prosent av jordbruksarealet er økologisk drevet.

Men disse tiltakene har møtt en låvevegg av motstand fra en allianse av plantevernselskaper, bondesammenslutninger og særlig konservative politikere.

Da Rachel Carson kastet sin brannfakkel mot DDT i 1962, laget produsenten Monsanto en motrapport. Den beskrev en verden helt uten plantevernmidler, der insekter og skadedyr gikk amok og spredte sult og sykdom.

I dag dominerer fire konsern verdens plantevernindustri. Også i dag slåss selskapene for å utsette og begrense endring. Men virkemidlene er mer finslipte. Siden «Jord til bord»-strategien ble presentert i 2020, har de forsøkt å så tvil om følgene en halvering av plantevernmidler vil ha for matproduksjonen, viser interne dokumenter som organisasjonen Corporate Europe Observatory har fått tak i. Men utad sier både industriens paraplyorganisasjon Crop Life og bøndenes lobbyorganisasjon Copa-Cogeca at de støtter opp om omlegging til bærekraftig jordbruk.

– Vi støtter prinsippene, men vi trenger alternativer, sier Pekka Pesonen, den finske generalsekretæren i Copa-Cogeca, til Investigate Europe.

Kampanjen deres har båret frukter, både i mange EU-regjeringer og blant folkevalgte i Europaparlamentet. Og da Russland invaderte Ukraina 24. februar, fikk motstanderne av «Jord til bord» et nytt argument: Ukraina forsyner store deler av verden med hvete, bygg, solsikkeolje og rapsolje. Krig i verdens matkammer vil utløse matmangel i verden, og dette er dermed helt feil tidspunkt for å risikere mindre matproduksjon i EU, mener bransjen.

EU-kommisjonens visepresident Frans Timmermans snakker i store bokstaver om hva som derimot står på spill hvis Europas myndigheter ikke vedtar lovforslaget og kutter hardt i plantevernmiddelbruken:

– Da vi naturmangfoldet om 10–15 år være så svekket at Europa ikke vil ha bærekraftig jordbruk. Da vil vi virkelig ha matvarekrise i Europa, sier han.

EU-Kommisjonens visepresident Frans Timmermans.

Men vil lovforslaget bli vedtatt slik det ser ut nå? Det skal mye til.

Sprøytekonflikt mellom epletrær

I Mals kommune i det italienske Sør-Tyrol vet folk mer om alt dette. Bøndene der er blant Europas store epleprodusenter. De omsetter for mange hundre millioner euro i året. Og de sprøyter mye.

I en lokal folkeavstemning i 2014 stemte tre av fire innbyggere i kommunen for å begrense bruken radikalt. Det utløste heftig strid. Et svart nett dekker eplehagen i nabolaget som Günther Wallnöfer passerer når han følger kyrne sine fra enga til låven hver kveld.

– Det skal beskytte eplene, men også hindre avdrift fra plantevernmidler, forklarer Wallnöfer, som lever av økologisk melkeproduksjon og grønnsaksdyrking.

Han sier han likevel alltid er nervøs når han tar prøver av dyrefôret som dyrkes ved siden av konvensjonelt drevne eplehager. For selv om avdriften kan minskes med sprøyteteknikker, nett og hekker, havner noen av stoffene der de ikke hører hjemme: På engene, i vannet, til og med på toppen av de omkringliggende fjellene, noe flere studier har vist.

Günther Wallnöfer.

14 prosent av jordbruket i Sør-Tyrol er økologisk, høyere enn gjennomsnittet i Europa. De fleste bøndene driver dessuten integrert plantevern, som også betyr å minimere sprøyting.

Likevel er de fleste gårdbrukerne i de italienske alpene avhengige av plantevernmidler. Flere titalls bønder gikk til sak mot Mals’ avstemningsresultat. Lokale myndigheter sa seg enige med dem – og suspenderte forbudet. Nå ligger skjebnen til plantevernforbudet i det høyeste forvaltningsorganet i Roma.

Skeptisk til «ekstreme» tiltak

Norge har mye eng og beiteland som for det aller meste ikke blir sprøytet. Men mellom 76 og 97 prosent av det øvrige jordbruksarealet – med potet, løk, hodekål, gulrot, epler, bygg, havre, hvete og oljevekster – ble behandlet minst én gang med plantevernmidler i 2017, ifølge Statistisk sentralbyrå, som ikke har nyere tall.

I EU løper viljen foran virkeligheten, hevder Christian Anton Smedshaug, daglig leder i AgriAnalyse, som er eid av Norges Bondelag og interesseorganisasjonen Norsk Landbrukssamvirke. Senterparti-medlem Smedshaug var i vinter statssekretær-vikar i Klima- og miljødepartementet.

– Er vi sikre på at vi har disse store problemene? Hvor godt dokumentert er de? Det virker som målene settes på et politisk nivå, der de agronomiske målene ikke er godt nok ivaretatt, sier han til Investigate Europe.

Hvis norske bønder sluttet med plantevernmidler i morgen, ville produksjonen av frukt og grønt, og av korn, blitt vesentlig mindre, ifølge Smedshaug.

– Vi ville også fått færre bønder, sier han.

Smedshaug ser plantevernmidler mot angrep fra insekter, sopp og ugras som en «forutsetning for å holde arealavkastningen oppe». På det samme arealet som tidligere produserte mat til to milliarder mennesker, får nå åtte milliarder mennesker sitt daglige brød, påpeker han.

Landbruksanalytikeren kaller EU-kommisjonens reduksjonsmål urealistiske.

– Det har skjedd mye allerede. Bøndene ønsker jo ikke å bruke mye av disse midlene. Det er dyrt. Bevisstheten er høy. Men når tiltakene blir så ekstreme, risikerer vi uheldige utslag, mener Smedshaug.

Franske forskere fant balansen

Mange forskere sier som ham: Noe plantevernmidler og kunstgjødsel må til for å holde matproduksjonen oppe. Men hvor mye?

Landbruksdepartementet i USA, som har mobilisert mot EUs planer, spår 7–12 prosent mindre produksjon i EU i 2030 hvis halveringen i «Jord til bord»-politikken blir gjennomført. Plantevernindustrien har betalt for rapporter som viser enda større fall.

Helt økologisk drift gir mindre avlinger, viser forskning. Men det er fullt mulig å skru ned bruken av plantevernmidler kraftig uten at det går ut over produksjonen, hevder franske forskere. Ett team studerte eksperimenter med lav tilførsel av både plantevernmidler og kunstgjødsel på mais og vinterhvete i Europa og Nord-Amerika. De klarte ikke å produsere like mye hvete, men dyrket like mye mais som før – i begge tilfeller mer enn med helt økologiske metoder.

Et annet team analyserte data fra nesten 1000 franske gårdsbruk med ulik bruk av plantevernmidler. På 77 prosent av gårdene fant de «ingen konflikt mellom lav bruk av plantevernmidler og både høy produktivitet og høy lønnsomhet». Dagens landbrukssystem er i det hele tatt forbløffende ineffektivt, hevder Dave Goulson, insektforskeren fra England.

– Vi dyrker omtrent tre ganger så mange kalorier som trengs for å gi alle mat, sier han. Men rundt en tredjedel av denne maten blir kastet, og en tredjedel av den blir gitt som fôr til dyr.

EUs egne tall viser at nesten to tredjedeler av kornet som dyrkes i EU-landene, blir brukt som dyrefor – bare én tredjedel går til menneskemat.

– Vi kunne ha mettet hele verden uten plantevernmidler hvis vi var villige til å spise mindre kjøtt og kaste mindre mat, hevder Goulson.

Sprøyting med værforbehold

Mens politikerne gjør seg klare til slaget om plantevernmidlene, bruker Europas bønder mange av døgnets timer på å sikre årets avlinger. Laurits Stokkeland sto opp klokka fem for å sprøyte gulrøttene. Da var det så vindstille det kan bli på Jæren. For at det skal være greit å sprøyte, må det være så lite vind som det bare unntaksvis er på Stokkelands trakter. Derfor kommer en dansk oppfinnelse svært godt med.

– Vi har med kunstig vind, sier han og viser en rad av hull på undersiden av sprederen. Ut av dem kommer det som til sammen blir en vegg av vind.

– Sånn blir det stille akkurat der vi sprøyter, forklarer bonden.

Stokkeland driver den sørligste gården på Jæren, ved storhavet på Brusand.

I hans tid har det dyrkede arealet vokst fra 80 mål til 650 mål. På 30 mål dyrker han også økologiske grønnsaker, blant annet 50 tonn gulrot i året. Akkurat dét var ikke noe de planla selv. Det var butikkene som ba om det.

Både teknologi og livsstilsendring må til hvis landbruket produsere med mindre sprøyting og kunstgjødsel, mener gulrotbonde Laurits Stokkeland. Han investerer gjerne i lukerobot «hvis den virker». – Men folk må også akseptere å betale mer for maten, sier han.

– Og når vi leverer til et system og de ønsker noe, så prøver vi å få det til, sier Stokkeland.

På det øvrige arealet veksler han gulroten med korn, poteter og gras, i tråd med integrert plantevern. Men plantevernmidler og kunstgjødsel er ennå avgjørende hjelpemidler for denne bonden. Han får betydelig mer per mål med slikt enn på den økologiske teigen; 1500 tonn gulrøtter i året. All produksjon går til Coop.

– De harde fakta er at økologisk dyrking er betydelig mer arbeidskrevende, fastslår Stokkeland. Men legger til:

– Jeg har stor sans og respekt for de som driver hundre prosent økologisk over lengre perioder. De har samspill mellom hva de tilfører og hva de tar ut.

Smått er godt

René Cortis i Vesterålen er en av disse som Stokkeland har sans for. Cortis har lært ved prøving og feiling. Først ville han bli sauebonde. Men 40-åringen skjønte fort at han ikke kunne drive med bare én ting hvis han skulle få balanse i driften.

Nå har han nærmere 20 vinterforede sauer og seks kyr. På sine to mål dyrker han rundt 25 ulike grønnsaker. Rundt huset står bærbusker i alle varianter og et jordbærland. To gjess og en katt sørger for at snegler og mus holder seg unna. Rundt gården skygger trær for utsikt og sol. Men de har en langt viktigere funksjon: De er hjem for fugler og sørger for et sunt miljø for sopp. Insekter, fugler og sopp trengs for balanse, forteller Cortis.

Småbruket gir perfekt balanse, mener han.

– Får jeg det til ute på jordet, så får jeg også balanse i hodet. Den psykiske belastningen i jordbruket er stor, det har jeg selv erfart. Ensidig drift gir ikke balanse, sier Cortis.

Møkk fra seks kyr legges i store hauger for kompostering i to år, før den kan tas i bruk som gjødsel. Om komposten ikke lukter mer, er den klar til bruk. Soppene som vokser på toppen er et godt tegn, sier økobonde René Cortis.

Han ser på kunstgjødsel og plantevernmidler som smertestillende medisin for mennesker. De bekjemper symptomer, men kurerer ikke sykdommene.

Plantene hos Cortis har aldri sett kunstgjødsel, sprøytemidler eller fossilt drivstoff. Alt han gjør, gjør han med egne hender. I fjor ble han kåret til årets økobonde av statsforvalteren i Nord-Norge. Prisen var på 50.000 kroner og ble pløyd rett tilbake i gårdsdriften. Hvert år har Cortis rundt 200.000 kroner i salgsinntekter fra gården. Men om inntektene ikke er til å leve av, så er utgiftene også minimale: Rundt 6.000 kroner i utstyr, frø og såjord.

Å drive gård på denne måten er framtiden, sier økobonden René Cortis. I drivhuset venter 3.000 planter på å bli plantet ut.

Innelåst i systemet

Grønnsakbøndene Laurits Stokkeland ved jærhavet, Steinar Dalen i Brunlanes i Larvik og René Cortis i Vesterålen har veldige avstander mellom seg – og ulike holdninger til jordbruk. Men én opplevelse deler de: Det økonomiske systemet i landbruket oppmuntrer dem til å drive større for å produsere mer, og dette systemet forutsetter plantevernmidler og kunstgjødsel.

– Jeg har aldri hatt noe ønske om å drive stort, jeg har bare villet kunne leve av det, sier Steinar Dalen. Det har han klart.

– Men omkvedet er hele tiden at vi må bli mer produktive. Brukene blir større og større. Det betyr at vi ikke kan stoppe å mekanisere eller effektivisere, sier Vestfold-bonden.

Det er ingen tvil om at det mest effektive er når bonden kan gjøre alt selv, for det går kjappest og koster minst, hevder Laurits Stokkeland på Jæren. I høysesongen har han 29 par hender i arbeid. På Stokkeland-gården svarer de på behovet til grossistene, som ikke bare vil ha levert gulrot og løk, men ferdig pakket gulrot og løk. Da trengs det folk.

: Kjedene og forbrukerne skal ha rette gulrøtter som måler mellom 18 og 22 centimeter, og det klarer Laurits Stokkeland å levere både fra områdene han dyrker med plantevernmidler og de han dyrker på en økologisk teig. Disse har et stykke igjen.

Europeiske bønder er så avhengige av plantevernmidler at de er «innelåst» i systemet, hevder den tyske organisasjonen Foodwatch i en fersk rapport. De ser et «kappløp mot bånn» som både bønder, miljøet og samfunnet taper på. De eneste vinnerne i dette systemet er de som produserer og selger plantevernmidler og kunstgjødsel, mener organisasjonen. Nå skal landbruket gjennom et grønt skifte.

På to mål i Vesterålen går en øko-bonde som er overbevist om at det haster. Men gårdbrukerne må slippe å ta all risiko når de skal drive landbruk på parti med naturen. Staten må dekke tap når avlinger svikter, mener René Cortis.

– Så lenge vi utsetter omstilling av økonomiske hensyn, skyver vi alle kostnadene over på framtidens generasjoner. Hvis vi i framtiden ikke har levende jord, har vi heller ikke inntekter. Da kan vi bare hoppe i havet.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Dette er saken

Europeiske regjeringer skal ta samfunnet gjennom et grønt skifte. Omstillingen gjelder også landbruket. Kjemiske plantevernmiddel i landbruket er en eksistensiell trussel for fugler og insekter, inkludert pollinerende bier og humler, som både landbruket og naturen for øvrig er avhengige av. EUs politikere vil halvere bruken av plantevernmiddel innen 2030. I samme periode skal 25 prosent av landbruket i EU bli økologisk. Norge har sluttet seg til EUs klimamål og tidligere plantevern-vedtak i EU. Men plantevernindustrien og bondeorganisasjoner motarbeider bindende reduksjonsmål med krigen i Ukraina som argument.

INVESTIGATE EUROPE: Naturmangfoldet er truet av kjemikalier og klimaendringer. Nå vil EU innføre bindende krav om store kutt i bruk av plantevernmiddel i landbruket. Journalister fra Investigate Europe har undersøkt hva kjemiske plantevernmidler betyr for insekter, fugler, jordsmonn og vann – og for bønder som sprøyter eller ikke sprøyter avlingene. Reporterne har besøkt gårder over hele Europa, fra Portugal i vest til Hellas i øst, fra Vesterålen i nord til Italia i sør. Investigate Europe er et gravekollektiv med journalister fra 11 land, støttet av Fritt Ord.

---