Polarekspedisjonens grufulle skjebne

Seks generasjoner etter at det skjedde, fortelles fortsatt historiene. Om tause skikkelser som plutselig dukket opp i isødet. Om menn som var mer døde enn levende, med tomme øyne og blåaktig hud. «De var ikke lenger mennesker», forteller inuittene.

I én beretning trakk de mystiske mennene på en jolle og et par sleder, mens de stabbet seg framover i det golde landskapet. I en annen fortelles det om en død mann som ble funnet med smykker festet til ansiktet sitt, kanskje var han drevet av vanvidd, kanskje rammet av delirium.

Den mest rystende historien handler om tre tause og utsultede menn som kom til en inuittleir. Inuittene bygget iglo til dem, tente et bål og tilbød mennene mat. Da inuittene kom tilbake for å se til dem, fant de tre lik i igloen. Maten var urørt. Men mennene hadde forsøkt å spise hverandre.

Historiene inuittene fortsatt forteller om, handler om de siste overlevende fra sir John Franklins fortapte ekspedisjon. I 1845 hadde ekspedisjonen reist fra Storbritannia på vei nordover for å finne den sagnomsuste Nordvestpassasjen.

Ingen av dem kom noen gang tilbake. I stedet ble de syke, forgiftet og rammet av galskap. I desperasjon tydde flere av dem til menneskekjøtt for å overleve.

Det store spørsmålet var hvordan det kunne gå så galt?

Det tok mange år før man fikk de første, sjokkerende svarene.

En legende i hjemlandet

Det var tidlig om morgenen den 19. mai 1845 at de to skipene HMS «Erebus» og «Terror» la fra kai i Kent i England på vei nord mot Arktis. Om bord var 24 offiserer og et mannskap på 110, ledet av den berømte polarforskeren sir John Franklin.

Franklin var en legende i hjemlandet England. I en alder av 59 år var det riktignok mange som anså Franklin for å være for gammelt for et nytt oppdrag. Men merittene hans var upåklagelige. Han hadde kjempet ved Trafalgar, kartlagt store deler av Nord-Amerikas nordkyst og vært guvernør på Tasmania. Franklin hadde dessuten vært i hardt vær før. På et av hans tokt til Arktis hadde provianten tatt slutt. Franklin hadde overlevd ved å koke suppe av læret i støvlene sine.

Mennene om bord på «Erebus» og «Terror» var forberedt på at ferden kunne bli lang og strabasiøs. Men skipene var fullastet med mat og hermetikk som skulle vare i flere år. Det fantes dessuten mengder av tobakk om bord, samt et rikholdig bibliotek. Franklins hustru hadde til og med sendt med en apekatt på turen som underholdning.

Klarte de å finne snarveien til Stillehavet, ville de få plass i historiebøkene. Mannskapet var dessuten lovet at dersom de kom seg gjennom islabyrinten i nord, ville neste stopp være tropiske Hawaii.

På vei mot Nordvestpassasjen gjorde ekspedisjonen et stopp på Grønland for å sette av fem menn som hadde blitt syke.

De fem var de heldige.

Skjebnesvangert valg

Den 27. juli møtte Franklin og hans ekspedisjon to hvalbåter i Lancastersundet, helt nord i Canada. Mannskapet om bord på hvalbåtene ble de siste europeerne som så Franklins ekspedisjon i live.

Hovedforløpet for ferden videre er likevel kjent.

Vi vet at «Erebus» og «Terror» overvintret den første vinteren ved Beechey Island, hvor tre av mannskapet døde og ble begravet. Og vi vet at da våren 1846 kom, ble skipene saget ut av isen, og ferden fortsatte nordover og vestover ved King Williamsøya i det nordlige Canada.

Valget av passasje skulle imidlertid vise seg å bli fatalt for Franklin og hans ekspedisjon. Vestsiden av King Williamsøya var blokkert av den farlige polarpakkisen. Til tross for at «Erebus» og «Terror» var utstyrt med propeller drevet av dampmotor fra tog, og skipsskrogene hadde blitt forsterket med jernplater, ble ismassene etter hvert ugjennomtrengelige.

I midten av september 1846 ble de to skipene sittende fast, rundt tolv nautiske mil nord for King Williamsøya. Store isblokker som støtte mot hverandre, dannet et ufremkommelig landskap med flere meter høye isvegger på alle kanter. De var fanget i skruisen.

Og denne gang slapp ikke isen dem fri.

Redningsekspedisjoner

Hadde Franklin valgt å seile langs østsiden, kunne ferden videre blitt en historie om suksess. Veien langs østkysten smelter normalt om sommeren, og det var denne traseen Roald Amundsen valgte på sin vellykkede ferd gjennom Nordvestpassasjen i 1906.

Men Franklins ekspedisjon var fullstendig prisgitt elementene. Fast i isen kunne de ikke gjøre annet enn å håpe på det beste og å vente, mens de forsøkte å speide etter gunstige tegn som råker og sprekker.

Det var slett ikke uvanlig at det kunne gå lang tid før det kom nyheter og livstegn fra en polarferd. Men tre vintre inn i Franklins ekspedisjon, begynte britene å uroe seg over mangelen på meldinger fra «Erebus» og «Terror». Hadde noe alvorlig hendt?

En dusør på 20.000 pund, i datidens penger, ble utlovet til den som kunne redde ekspedisjonen. 10.000 til den som fant skipene hans.

Flere titalls redningsekspedisjoner ble de neste årene sendt ut fra Storbritannia for å forsøke å lokalisere den forsvunne sjøhelten og hans to skip. Disse ekspedisjonene førte til at hele området rundt øyene nord for Canada ble kartlagt. Men når det gjaldt «Erebus» og «Terror»s skjebne, klarte de færreste å returnere med mer enn små fragmenter av historien, i form av funn av gjenstander, varder og notater.

Til sammen ga de likevel en dyster kontur av tragedien som hadde skjedd: Sir John Franklin hadde dødd den 11. juni 1847, og den 22. april 1848, etter 18 måneder fast i isen, bestemte kaptein Francis Crozier på «Terror» at skipene skulle forlates og mannskapet gå sørover.

På dette tidspunktet besto ekspedisjonen av rundt 105 menn. De var rammet av skjørbuk og sult, herjet av koldbrann og frostskader. I tillegg hadde flere av mannskapet begynt å oppføre seg irrasjonelt, som om galskapen hadde tatt bolig i dem.

I sleder og redningsbåter de trakk med seg over isen, lå flere gjenstander som ikke ga mening på en ekspedisjon der det handlet om å overleve: Duftsåper, gardinstenger, lommetørklær av silke, svamper, kammer, bøker, poleringsmiddel og et bærbart skrivebord av mahogni.

Dødsmarsj

Målet til de overlevende var trolig å komme seg til en canadisk handelspost ved Great Fish River, om lag 950 kilometer unna. Det tilsvarer en strekning fra Oslo til Lofoten i luftlinje.

Men ekspedisjonen var ikke tilstrekkelig utrustet og trent til å legge bak seg så store avstander på land. På dette tidspunktet må også desperasjonen ha begynt å ta bolig i mennene.

De var syke. De var utslitte. De manglet mat. Det spekuleres i at mye av hermetikken de hadde med, var produsert og laget så raskt at det hadde gått ut over kvaliteten, slik at store mengder proviant var uspiselig. Været og kulden må også ha vært en utfordring. Vinterstid kan temperaturen komme ned i minus 40 grader. Om vinden pisket, ville det knapt være mulig å puste om man ikke snudde ansiktet fra. Ved frostskader ville iskrystaller bli dannet i huden, og celler og blodårer sprengt.

Snart skulle alle bli innhentet av den sikre død. Men viljen til å overleve er stor hos mennesket. Og trolig var det i denne perioden, i det som ble ekspedisjonens siste fase, at mannskapet ikke så noen annen utvei enn å ty til kannibalisme for å overleve.

Mannskapets dødsmarsj sørover ble observert av flere inuitter. De fleste av dem hadde ikke sett en hvit mann før og valgte å holde seg unna det som mest av alt fortonet seg som en gruppe zombier uten forstand.

Den siste sikre observasjonen av overlevende var i 1851, seks år etter at ekspedisjonen forlot England.

Levningene av mannskapet har senere blitt funnet på 35 ulike steder.

Kannibalisme

I mars 1854 erklærte Storbritannia at alle medlemmene av Franklin-ekspedisjonen var «død i tjeneste».

Mange engelskmenn fant nok en form for trøst i troen på at ekspedisjonen døde med ære, som gentlemen, lik tilfellet skulle bli i Antarktis 60 år senere, da Robert Falcon Scott døde i kappløp mot Amundsen til Sydpolen – og ble funnet med brev og dagbøker fulle av patos og svulstige ord som hyllet Storbritannia og det britiske.

Derfor vakte det oppstandelse og avsky da den skotske oppdageren John Rae sommeren 1854 returnerte fra Canada med de første beretningene om hva som egentlig hadde skjedd.

Rae siterte inuittenes observasjoner og rapporterte om sult og kannibalisme blant de døde besetningsmedlemmene. Han hadde også med seg flere gjenstander, blant annet sølvtøy og en liten tallerken med navnet «Sir John Franklin» inngravert, som støttet opp under inuittenes fortellinger.

Kannibalisme-hypotesen ble fanget opp av pressen og rystet samtidens Storbritannia.

Mange nektet å tro på historien, deriblant Franklins enke, Lady Jane. Hun engasjerte flere viktige støttespillere, blant dem forfatter Charles Dickens, som skrev flere pamfletter der Rae ble fordømt. Hvordan kunne han i det hele tatt våge å antyde at medlemmer av Royal Navy kunne ha sunket så dypt at de henfalt til kannibalisme?

Den engelske overklassen, anført av Charles Dickens, startet nå et korstog for å forsøke å diskreditere John Rae. Ifølge Dickens var det mer sannsynlig at inuittene selv hadde drept og lemlestet de overlevende fra ekspedisjonen.

Først fem år senere, i 1858, fikk Rae den utlovede belønningen på 10.000 britiske pund for sine opplysninger om hvordan Franklin hadde forsvunnet. Da hadde Rae fått støtte fra en annen ekspedisjon som nådde samme konklusjon.

Undersøkte levninger

Lenge var det antatt at sult og skjørbuk var det som hadde tatt livet av mannskapet om bord i «Erebus» og «Terror». Det forunderlige var at senere ekspedisjoner kom over både uåpnet hermetikk og uspist sjokolade ved siden av flere av skjelettene.

Først på 1980-tallet mente en forsker å ha svar på gåten. I 1984 og 1986 åpnet den canadiske antropologprofessoren Owen Beattie og et forskerteam fra Universitetet i Alberta tre graver på øya Beechey. Gravene tilhørte de tre besetningsmedlemmene som hadde mistet livet i starten av ekspedisjonen: John Torrington, John Hartnell og William Braine.

De 140 år gamle likene hadde holdt seg særdeles godt i permafrosten, og bildene av funnet gikk verden rundt.

Den kanskje største oppdagelsen var likevel prøvene som ble tatt av likene – som viste svært høye forekomster av bly. Beattie undersøkte så hermetikkboksene ekspedisjonen hadde med og fant at de var slurvete loddet med tykt bly som trolig hadde trengt inn i maten.

Konklusjonen var at ekspedisjonen hadde blitt dødelig syk av blyforgiftning og at denne hadde ført til manglende matlyst, matthet, depresjoner og forstyrrelser i nervesystemet. Dette kan også forklare hvorfor mannskapet etter hvert oppførte seg irrasjonelt.

Ny oppdagelse

Opp gjennom 1980- og 90-tallet fant forskere og arkeologer flere lik under isen som kunne knyttes til den fortapte ekspedisjonen. Disse funnene understøttet teorien om at mannskapet hadde tydd til kannibalisme. Knoklene som ble funnet, viste tydelige tegn til knivmerker.

I 2015 publiserte Beattie og en forskerkollega en ny studie med analyser av beinfunn fra Franklin-ekspedisjonen. Den fortalte at knokler hadde blitt knekt samt utsatt for høy varme, hvilket kan være en indikasjon på at de overlevende kokte knoklene for å få tak i næringsrik beinmarg. Ifølge forskerne er dette noe som vanligvis skjer i kannibalismens siste stadium, mens desperasjonen er total.

Oppdagelsen var et siste vitnesbyrd om den grufulle situasjonen Franklin-ekspedisjonens medlemmer etter hvert befant seg i.

Fant skipene

Franklins fatale polarekspedisjon har fascinert og fengslet historikere, arkeologer og eventyrere i 175 år. Stor var derfor begeistringen da forskerne i september 2016 fant «Terror» på 24 meters dyp utenfor kysten av King Williamsøy. To år tidligere hadde forskerne funnet flaggskipet «Erebus» om lag 100 kilometer unna.

Spesielt gunstige forhold sommeren 2019 gjorde det mulig å ta seg ned til «Terror» flere ganger. Også en undervannsdrone ble sendt inn i skipet for utforskning.

Bildene fra innsiden av skipet viste et overgrodd skipsratt, blåhvite porselenstallerkener som fortsatt står stablet i hyllene, oppstilte flasker i ulike farger, møbler og inventar.

Nesten alle dørene inne i skipet var åpne, noe som gjorde det enkelt for undervannsdronen å navigere seg rundt. Bare ett rom var lukket, og det var lugaren til kaptein Francis Crozier.

Mysteriet fortsetter

I forbindelse med utforskningen av skipet sommeren 2019 uttalte forskningsleder Ryan Harris i Park Canada at de har et visst håp om at skuffene i skrivebordet til Crozier skal kunne inneholde papir og dokumenter som for eksempel kan gi en forklaring på hvorfor de to skipene «Terror» og «Erebus» ble funnet så langt fra hverandre.

En teori går ut på at noen overlevende fra ekspedisjonen dro tilbake til skipet og forsøkte å seile det videre.

Utforskningen av «Terror» har blitt forsinket i to år på grunn av koronapandemien. Håpet er at arkeologene i år vil kunne starte det møysommelige arbeidet med å hente ut gjenstander fra skipet og å undersøke Croziers lugar.

Forhåpentligvis vil det kunne gi en enda større innsikt i hva som egentlig skjedde med John Franklins fortapte ekspedisjon.

Kilder: Det Beste: «Hva skjedde egentlig», «Owen Beattie: Frozen in Time», ABC Nyheter, National Post, Store Norske Leksikon, Journalistforbundet.dk, Wikipedia.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen