Mikael (35) valgte å bli munk, og et liv i sølibat

Gjennom buktende åkerlandskap i Indre Østfold svinger du av hovedveien i jord- og skogbrukskommunen Skiptvet. Etter drøye to kilometer varsler GPS-en at du nærmer deg målet. Du ser tydelig avkjøringen – skilt og gule flagg med symbolhjulet i midten som representerer den buddhistiske læren.

Ser du bort fra flaggene som omkranser veien inn på tunet, ankommer du et småbruk i skogen som kunne ha ligget hvor som helst i vårt langstrakte land. Her er klosteret som har vært i drift siden 2015, kjøpt og etablert av stiftelsen Skogskloster i Oslo.

[ Fra økonomidirektør til munk ]

Skogsklosteret i Østfold

Kan hende er jeg påvirket av det planlagte møtet med en buddhistmunk som setter meditasjon fremst i tilværelsen, men stillheten og fraværet av støy føles mer påtakelig enn noen gang.

I døra møter den smilende buddhistmunken Titthanyano meg. Han er svensk og har vært med siden klosteret ble etablert for sju år siden. I den «vanlige» verden heter han Mikael.

Livet i sølibat er en av de største utfordringene for de fleste.

—  Munken Titthanyano

I det som i sin tid var stue med salong og TV ble klosterets første meditasjonsrom etablert. Munken Titthanyano setter seg ned på en matte foran en opphøyd Buddha-statue.

– Innen buddhismen er det flere forskjellige typer klostre. Mange av disse har vi kontakt med. Vår ambisjon her i skogsklosteret er å tenke internasjonalt på Buddhismen – hvor meditasjon og meditasjonstrening har større fokus enn en spesiell kultur innen vår religion. Derfor betegner vi oss som et internasjonalt meditasjonskloster.

[ – Jeg klarer ikke å bo på land. Når jeg våkner om morran må jeg kunne gå til rekka, se havet ]

Ideen om å etablere et skogskloster kom fra en meditasjonsgruppe i Oslo, som i mange år har organisert meditasjonsmøter og meditasjonsretreat. Visjonen om å bygge et kloster i Norge jobbet de lenge med.

Etter lang tids søken fant gruppa denne bondegården her i Skiptvet, og klosteret ble en realitet, forteller Titthanyano, og fortsetter:

– Samtidig ble det opprettet kontakt med den engelske munken Ajahn Kalyāno, som flyttet hit og ble abbed. Han har tidligere arbeidet som psykolog og fysioterapeut, og er fortsatt vår leder her i skogsklosteret. Jeg var også med fra starten som legmann, med ansvaret for økonomi og kjøkken.

Man er ikke med på julaftenfeiringer eller andre familiære selskapeligheter.

—  Munken Titthanyano

Dyptgripende valg i sølibat

Kulturen i klosternettverket er opptatt av å løfte fram helheten i religionen, uten et for stort søkelys på enkeltmenneskene. Men på direkte spørsmål om hvorfor den unge mannen Mikael fra den svenske vestkysten valgte livet som munk i et buddhistisk kloster i Norge, forteller han:

– Det stemmer at vi vanligvis ikke løfter oss fram som person. Men jeg fikk tidlig en sterk religiøs interesse, og følelse for at det finnes noe dypere i tilværelsen og verdifullt i de gamle tradisjonene. Det ble en stor drivkraft i mitt liv. Jeg kommer ikke fra en spesielt religiøs familie, men jeg leste mye på slutten av videregående skole og tidlig i tjueårene – til slutt fant jeg ut at buddhismen passet meg veldig bra. Motivasjonen er følelsen av det finnes en høyere mening og lykke i tilværelsen, hvor meditasjonen er verktøyet.

– Man tar et stort valg ved å bli munk. Hvordan reagerte familien på avgjørelsen?

– Ja, det er ganske radikalt. Familien min har nok ikke oppfattet valget som enkelt, men det er åpent for familiene å komme på besøk, bo her. Mamma har overnattet flere ganger. Selvfølgelig er det fortsatt uvant for henne, og mye som oppfattes litt rart. Men hun setter pris på den fredfulle atmosfæren her på gården, og ikke minst møtet med mange hyggelige mennesker.

– Som sagt, jeg legger ikke skjul på at det er et dyptgripende valg. Samtidig er livet som munk skreddersydd for å fremme egen meditasjon, og indre trening. Vi søker en mer bestående og komplett form av glede i det indre, og vi må legge mange former av verdslig nytelse til side. Noe som betyr at vi verken er opptatt av å ha en «snygg frisyr» eller «fancy kläder», smiler han.

… og et liv i sølibat?

– Ja, det er vi nøye med. Det seksuelle begjæret er sikkert det sterkeste mennesket har. Vi forsøker å oppnå et bilde i sinnet som gjør at vi ser virkeligheten klart, uten at det er påvirket av ulike begjær som omtolker. Igjen, et radikalt valg. Livet i sølibat er en av de største utfordringene for de fleste.

[ – Ja, jeg tror på Shiva. Han står for livet som kommer, og livet som går ]

– Vil du tro at familier kan tenke at de nå har «mistet» sønnen sin, siden han har tatt valget om å gå i kloster?

– Ja ja, helt sikkert. Det kan jeg tenke meg. Alt blir jo annerledes. Man er ikke med på julaftenfeiringer eller andre familiære selskapeligheter. Men samtidig tror jeg også at de vil erfare hvor mye annet man får, også som familie. Hvor det er klosteret som bringer dem den familiære følelsen, og ikke minst hvor vennlige alle er mot dem. Etter hvert vil de også se hvordan den åndelige treningen virker positivt for sønnen, og at han forhåpentligvis virker mer fredelig og stabil, tenker buddhistmunken Titthanyano, som nå har lite jordisk gods.

– Vi kan eie noen ting. Men ikke penger. Jeg har noen få personlige eiendeler.

Se video fra Meditasjonshallen i Skiptvet buddhistkloster:

Almisserunder

Munkene i sine naturfargede, oransje kapper kan du møte både i Skiptvet, Sarpsborg og Askim. På sine ukentlige almisseturer. Titthanyano lovpriser måten lokalbefolkningen har tatt imot etableringen av skogsklosteret.

– Tidlig i prosessen fikk vi veldig god kontakt med våre nærmeste naboer. Det var selvfølgelig ikke noe vi kunne ta for gitt. Skoleklasser har vært innom på besøk, og mange spørsmål stilles. Det er fint.

– Det å gå almisserunder, og etterspørre mat, kan sikkert oppfattes rart for mange. I tillegg «stikker vi oss ut» i gatebildet. I munkelivet settes den spirituelle treningen fremst. Almisserundene er et godt eksempel på å gå som en fattig tigger. Du får ikke din favorittmat, men må ta imot det du får. Det blir en fin dynamikk i møte med helt fremmede mennesker.

– Flere thailendere vet når og hvor vi kommer, de står derfor klar med mat til oss. Men det hender også at tilfeldig forbipasserende gir oss almisser.

Titthanyano kikker ut i rommet og smiler.

– Nylig var det en liten jente som kom løpende etter meg og overrakte to bananer. Slike opplevelser gjør meg glad.

Det jeg håper flere bør gjøre er å undersøke sitt indre, og gjerne besøke et kloster hvis man føler seg inspirert.

—  Titthanyano, buddhistmunk

Postulanter

Munkene i Skiptvet har ikke opplevd mobbing eller trakassering. Snarere tvert imot. Vennlighet og respekt er kjennetegnene, forteller Titthanyano.

– På en almisserunde i Sarpsborg messet vi en velsignelse, på det indiske språket pali, over dem som hadde gitt oss gaver. I etterkant kom det en dame fram til oss og spurte hva vi gjorde. Hun syntes det var så vakkert, og ble glad for hvordan takken ble fremført. Det varmet.

Med glimt i øyet legger han til:

– Oppsummert blir vi møtt med positivitet. Men hadde vi vært tankelesere kan det hende at vi hadde sett en annen side også.

Det er Stiftelsen skogskloster som eier eiendommen i Skiptvet. Akkurat nå er det fire munker og én postulant i klosteret. Livet som postulant beskriver Titthanyano på denne måten:

– Det er en person som står med én fot i munkelivet og én fot i den vanlige verden, hverdagen. De kler seg i hvitt og er vanligvis postulanter i ett år. I denne perioden kan man også eksempelvis håndtere penger, lage mat og kjøre bil.

– Her i vesten er vi ikke like vant til tradisjonene våre og hvordan vi lever våre liv i klosteret – derfor får postulantene en unik mulighet til å kjenne på livet som munk. Før man tar det radikale skrittet og kler på seg den oransje kappen. Postulantene er med på morgen- og kveldsmeditasjonene, begynner å lære seg noen tekster med mer.

Har ingen «skapergud»

Utenom mandager holdes det morgen- og kveldssamlinger, med messing (chanting) og meditasjon i klosteret. Klokka 05:00 og 19:00. Før og etter måltidet er ofte munkene tilgjengelig for samtaler og spørsmål om buddhisme og meditasjon.

For munkene og postulantene går dagene med til å ha morgensamling, messing, meditasjon, rydde, arbeidsmøter og gjennomføre vedlikehold. Titthanyano forteller at de vanligvis ikke bruker ordet bønn.

– Det er fordi vi ikke ser en «ekstern» person som kan hjelpe deg. Meditasjonen gir trening til å se ting klart og fredfullt – ulike former for messing bidrar til å samle deg, skape mindfulness.

– Så det finnes ikke én gud i deres religiøse univers?

– Nå stiller du meg faktisk ett av mine favorittspørsmål, som jeg kunne ha brukt flere dager på å diskutere, prate om. Kortfattet: I buddhistisk mening har ikke vi en «skapergud».

[ Margrethe kuttet jobben som legesekretær, og klatret høyt ]

Flere ønsker å overnatte

Skogsklosteret er en del av organisasjonen som blant annet har klostre i England, Italia, Sveits og Portugal. Ofte reiser munkene rundt. Nå er en franskmann, som har tilbrakt mesteparten av tiden i et engelsk kloster, en periode i Skiptvet. På Lokuttara Viharas hjemmeside forklares det om aktiviteter, støtte og overnatting. Målet er å gi bedre forståelse for hvordan klosterlivet fungerer, og fjerne forutinntatthet. Antallet som ønsker å overnatte i noen dager er økende.

– Vi tar en liten gjennomgang på hvorfor man ønsker å overnatte hos oss. Flere og flere blir bevisste på bruk av meditasjon og mindfulness. Overnattingen er gratis. Ofte anbefaler vi å være her i maks tre dager for folk som aldri har vært i et kloster tidligere. Noen synes det høres ut som en kort periode, men stillheten og freden kan fort slå motsatt vei – slik at det blir kjedelig og pressende.

Det er verken TV eller radio i Skiptvet buddhistkloster. Store hendelser blir likevel fulgt med på ved at én av munkene får ansvar for å formidle hva som skjer til de andre. Som under koronapandemien og den pågående krigen i Ukraina. Samtaler med besøkende gir også et innblikk i hva som skjer. Mye av nyhetsstrømmen på internett oppfattes som kontraproduktivt i arbeidet med å sette søkelys på sinnet.

– Alle er på søken

– Hvem er det som velger å bli munk?

Titthanyano smiler.

– Det er i alle fall ikke mange. Det er bare en liten minoritet av postulantene som går videre og blir munker, svarer han.

– Ser dere noen fellestrekk hos mennene som søker seg inn som postulanter?

– Som ellers i livet er det en blanding. Men selvfølgelig, alle er på søken etter noe annet i livet. Søken etter noe man føler mangler, søken etter eksistensielle spørsmål og interesse for disse.

– Burde flere valgt å gå i kloster?

– Det jeg håper flere bør gjøre er å undersøke sitt indre, og gjerne besøke et kloster hvis man føler seg inspirert. Jeg kan ta feil – men jeg tror i alle fall at det moderne samfunnet er så fokusert på å jobbe med, og forbedre den ytre verden, at vi har glemt det indre. Naturligvis er det verdifullt, og viktig, å arbeide med det ytre – men jeg tror også man har mye å vinne på om man også bruker tid og energi på å arbeide med «den indre verden», mener munken Titthanyano, som avslutningsvis svarer følgende på hva som er viktig med livet:

– Nå kan jeg sikkert høres veldig pretensiøs ut. Jeg tror det er viktig at man oppriktig forsøker å gjøre det man tror er rett, finne en forståelse og sannhet på hva livet er, og hvorfor vi er her på jorden.

[ Solveig Egeland, Håpets katedral: – Får du først smaken på å være ute i naturen, så blir du litt avhengig (+)  ]

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen

---

Skiptvet Buddhistkloster

Lokuttara Vihara er Skiptvet Buddhistklosters Pali-navn, og har betydningen «et oppholdssted hevet over verden». Pali er theravada-buddhismens skriftspråk. Lokuttara er sammensatt av «loka», som betyr verden, og «uttara», som betyr nord eller over. Vihara betyr bolig eller oppholdssted, både fysisk og mentalt. Målet for buddhistisk praksis er å frigjøre seg fra alle betingede tilstander og oppnå nibbana, som sies å være «hevet over verden». Det er også et passende navn på et kloster i den nordlige delen av Europa.

Kilde: Lokuttara Vihara

---