Helse

MDMA – tilbake til terapien

Noen tar stoffet med seg ut for å danse. Andre tar det med seg inn til terapeuten. Ved Sykehuset Østfold forskes det på hvordan MDMA kan brukes i behandling av posttraumatiske stresslidelser, men veien dit har ikke vært enkel.

Molly. Emma. Knips. Ecstasy. Eller MDMA, som det egentlig heter. Partydopet.

Men før det ble en gjenganger på nattklubber, hadde det et annet formål.

– Midt på syttitallet begynte MDMA å spre seg i terapeutiske sirkler, sier Ivar Goksøyr.

Han er psykologspesialist ved Psykforsk på Sykehuset Østfold og gründer av psykologklinikken Psykologvirke. Goksøyr er med i en forskningsgruppe som for tiden ser på MDMA-assistert psykoterapi som behandling av posttraumatisk stressyndrom.

Før syttitallet hadde stoffet for det meste vært studert i laboratorier.

– Men MDMA led samme skjebne som LSD gjorde på syttitallet. Det ble brukt terapeutisk, slapp ut av klinikken og laboratoriene, og ut på dansegulvene.

Han forteller om det han kaller et «politisk backlash», og populariseringen av MDMA som festdop gjorde til slutt at det ble forbudt i USA i 1985. Dette forbudet hadde ringvirkninger i flere tiår etterpå, sier Goksøyr.

Men nå er det altså tatt inn i varmen igjen. Eller, tatt inn i de terapeutiske sirklene igjen, i hvert fall.

---

MDMAs historie

  • MDMA er det aktive stoffet i ecstasy og er syntetisk fremstilt i et laboratorium.
  • Produsert for første gang i 1912, av bedriften Merck. Studert i laboratoriet gjennom 1950-tallet, men ble ikke testet på mennesker.
  • På 1970-tallet introduserte Alexander Shulgin, amerikansk kjemiker og farmakolog, MDMA i psykoterapeutisk behandling av mennesker med psykisk sykdom.
  • Ble forbudt i USA i 1985, men ble gjennom 1990-tallet utbredt som illegalt stoff, særlig i technomiljøet.

Kilde: forskning.no

---

– Gammel nyvinning

I 2018 fikk nemlig MDMA-assistert psykoterapi status som gjennombruddsterapi av U.S Food and Drug Administration (FDA).

Ivar Goksøyr er psykologspesialist ved Psykforsk.

Goksøyr kaller det en gammel nyvinning.

– De så at denne behandlinga ser ut til å kunne gi vesentlige fordeler, og FDA ville sørge for å være en aktiv part i at veien fram til eventuell legemiddelgodkjenning ble så kort som mulig.

Så hva er det egentlig de driver med, da, der borte på sykehuset?

– Først i disse studiene så screener vi folk ganske nøye, forteller Goksøyr.

De gjør grundige forundersøkelser av pasientene, gjør fysiske undersøkelser og vurderer om pasienten kvalifiserer seg til å være med. De kan ikke ha for sammensatte diagnoser, og de kan heller ikke ha et rusmisbruk.

– Vi begynner en forberedelsesfase der vi bygger tillit mellom pasienten og behandlerne, men også tillit innover hos pasienten selv. Så gir vi det vi kaller flight instructions, hvordan man best kan navigere i den endrede bevissthetstilstanden. Etter det er det en daglang sesjon med MDMA, der pasienten vekselvis reiser innover med øyemaske og musikk på ørene, og har kontakt og deler med terapeuten gjennom tradisjonelt terapeutisk arbeid, sier Goksøyr.

Han forklarer at MDMA gjør at man føler seg rolig og trygg. I de rette dosene virker det angstdempende, uten at det har en sløvende effekt. Man blir klar i hodet, og – kanskje viktigst av alt for studien – det gjør at man kjenner på tillit og medfølelse.

– Det vi ser, er at MDMA gir en veldig mange ressurser i kroppen til å gå innover i seg selv. Det hjelper kroppen til å reagere på alt den har vært igjennom. Den mentale og kroppslige overkontrollen gir slipp, slik at kroppen får reagere endelig. Det blir en optimal betingelse for at kroppens selvhelende krefter kan få jobbe, sier han, og utdyper:

– Vi sier at en lege leger ikke noe sår, men kan skape betingelser for at kroppen kan gjøre det selv. Gips skaper et stabiliserende miljø der beinet kan gro, på samme måte som MDMA er et stabiliserende miljø for de følelsesmessige prosessene.

Et av de vanlige symptomene på PTSD er at man unngår det som minner om hendelsen man har vært igjennom.

– Du kan si at litt av problemet med traumer er at man blir så overveldet, og man ender med å unngå alt som kan trigge «minnet om». MDMA gjør at du utvider toleransevinduet ditt for å nærme deg traumene, uten å bli overveldet. Du kan tre ut av evige sirkler av trigging og unngåelse, sier Goksøyr.

---

Hva er PTSD?

  • Posttraumatisk stresslidelse utløses av en traumatisk hendelse du enten har opplevd selv eller har vært vitne til. Mange forbinder PTSD med voldtekt eller krig, men andre utløsende årsaker kan for eksempel være at en nær person plutselig dør eller du blir involvert i en dramatisk trafikkulykke.
  • Vanlige symptomer er: flashbacks og mareritt, kroppen er stadig i alarmberedskap, man unngår personer, steder eller andre ting som minner om hendelsen, isolasjon og lite søvn og konsentrasjon.
  • Samtaleterapi brukes ofte som behandling. Det kan være vanskelig å snakke om den traumatiske hendelsen, og noen avslutter terapien på grunn av dette ubehaget. Som legemiddel brukes av og til antidepressiver.

Kilde: helsenorge.no

---

Kan godkjennes som medisin

Teamet ved Sykehuset Østfold skal i høst i gang med fase tre av studiet som ser på MDMA mot PTSD. Det er siste fase før eventuell godkjenning av stoffet som legemiddel.

– Vår misjon er å avklare det terapeutiske potensialet. Skaffe mer kunnskap og bidra til at dersom det viser seg at man kan utløse dette potensialet for traumelidende, så må resultatet komme ut så raskt som mulig, slik at behandlingen blir gjort tilgjengelig for folk. Det er klare indikasjoner fra tidligere forskningsfaser, og jeg blir overraska om dette ikke ender som godkjent medisin, sier Goksøyr.

Men det er ikke alle som er like sikre på at MDMA-forskningen skal gi de store, ønskede gjennombruddene. I Psykologtidsskriftet skrev psykologspesialistene Joar Øveraas Halvorsen og Harald Bekkelund, den 1. oktober 2021, følgende:

«Dagens kunnskap gir ikke grunnlag for å påstå at MDMA-assistert psykoterapi for PTSD har vesentlig bedre effekt enn eksisterende psykologisk behandling. Til det er dataene for sparsomme.»

Goksøyr er godt kjent med denne påstanden og sier seg ikke direkte uenig.

– Vi vet fortsatt altfor lite om den komparative effekten på gruppenivå. Det er forskjell på å se at denne behandlingsformen har et dypt terapeutisk potensial for enkelte og så skulle hevde overlegenhet i behandlingsutfall på gruppenivå. Det mest interessante forskningsspørsmålet er jo: For hvem virker det? Og hvordan virker det? Når virker det? sier han.

I tradisjonell behandling av PTSD står samtaleterapi høyt. Slår Goksøyr nå fast at MDMA-assistert psykoterapi er bedre?

– Skal ikke si at det fungerer bedre, men det fungerer annerledes, svarer han når han får spørsmålet.

– Det er ingenting som hjelper for alle, men vi må kanskje gå vekk fra ideen om å finne ut hvilken behandling som er best. Ulike ting fungerer for ulike personer, på ulike nivåer og ulike stadier av helingsprosessen. Det trengs derfor en palett av behandlingstilbud som fungerer ulikt for ulike personer.

Han forteller at mange som har prøvd andre behandlinger tidligere, opplever forløsning med den nye metoden. Goksøyr beskriver ikke det som noe unikt for MDMA-terapi, men både terapeuter og pasienter opplever å bli godt rustet til det han kaller dypt terapeutisk arbeid.

– Dette er ingen konkurranse mellom metoder, men et gedigent samarbeid. For meg er det også viktig med presis forskningsformidling, slik at folk kan ta riktige valg. Man skal unngå «hypen», men det at en medisin kan hjelpe til å åpne psyken i såpass stor grad, som er trygg i klinisk setting, må åpenbart regnes som et fremskritt. Vi har med en potensielt viktig nyvinning å gjøre. Det er tusenvis av ubesvarte spørsmål, men det er få ting som virker så lovende og samtidig er så forsømte, sier han.

Og han undrer seg om det er slik at utviklingen og forskning på feltet går sakte, slik han beskriver det, på grunn av holdninger til rusmiddel.

– Ville man forholdt seg like passiv og skeptisk til mer forskning på andre felt med ny behandling som virker like lovende? På et felt som har skrikende behov for behandlingsutvikling, med lidelse, selvmord og fordervelse? Blir vi fortsatt hindra av irrasjonelle strømminger i kjølvannet av krigen mot narkotika, spør han ut i lufta, før han fortsetter:

– Legemidler kan misbrukes som rusmidler, det er ikke noe nytt. Men det er sjelden man holder igjen forskning av den grunn. Heldigvis får man morfin på sykehus selv om enkelte misbruker det som et rusmiddel.

Hindrer holdninger?

Anna Høifødt er sosialantropolog og styreleder i foreningen Norsk Psykedelisk Vitenskap.

Dagsavisen Demokraten tar med Goksøyrs undring videre til Anna Høifødt. Hun er sosialantropolog og styreleder i Norsk Psykedelisk Vitenskap, en nettverksnode av forskere, helsefagarbeidere og andre, som jobber for å utvikle psykedelisk vitenskap som et anerkjent fagfelt i Norge.

– Tror du holdningene våre til rusmidler står i veien for gjennombrudd i psykiatrien?

– Definitivt. Det har det jo gjort i snart femti år. Det ble gjort masse forskning tilbake på femti- og sekstitallet når det kommer til psykedelika, psilocybin og LSD spesielt. Den forskningen er ikke gjennomført i tråd med den med den standarden medisinsk forskning har i dag, og vi bruker ikke så mye av det forskningsgrunnlaget for å påstå noe om disse substansene nå. Men det var mye lovende resultater.

Hun kjenner til studiene som nå gjøres på MDMA-assistert psykoterapi. Og at rekreasjonell bruk av rusmidler, som hun selv har skrevet en masteroppgave om, kanskje påvirker hvordan man vurderer de samme rusmidlene til bruk i medisinsk sammenheng.

– Hva som er forskjellen mellom rus og medisin, er litt spørsmålet her, forklarer hun.

– Veldig mange medikamenter vi har i dag, har et ruspotensial. De gjør ikke bare noe fysisk med kroppen, de endrer bevisstheten vår samtidig. Molekylene er de samme om de blir brukt rekreasjonelt eller medisinsk, men konteksten det blir brukt i, er veldig forskjellig. Det er ganske stor forskjell på risikoprofilen til de forskjellige rusmidlene. MDMA, for eksempel, gjennom en studie med en terapeut, som gjennomføres i trygge omstendigheter, der er risikoen lav. Og potensialet ganske stort.

Det som blir problematisk, mener hun, er når man ser på problematikken samfunnet opplever rundt negativ rekreasjonell rusbruk og overfører det til hvordan disse stoffene kan brukes medisinsk. Som da MDMA ble forbudt på midten av åttitallet

– Forbudet hadde konsekvenser. Ikke bare fordi det ble vanskelig å gjennomføre forskning, men også fordi leger og forskere ikke hadde lyst til å risikere karrierene sine. Hadde det ikke vært for det forbudet, så hadde vi hatt femti år med forskning på psykedelika. Det kan godt hende vi hadde funnet ut mye interessant i løpet av den perioden, sier Høifødt.

Hun forteller at det har skjedd et stort skifte i forskningsmiljøene bare de siste fem årene. Og at det nylig ble holdt en stor, nordisk konferanse i Oslo, hvor forskere fra Danmark, Sverige, Island og Finland deltok og la fram forskningen sin.

Så hva er det som kan ha skjedd, som gjør at samfunnet sakte, men sikkert snur, og forskerne igjen kan se på slike stoffer i terapeutisk sammenheng?

Store endringer

For det har helt tydelig blitt mer stuereint, mener Høifødt.

– Det er nok mye kulturelt som har skjedd som har ledet til det. Store navn som har skrevet bøker blant annet. Vår organisasjon er ikke de folka som er de største entusiastene, om man skal kalle det, med en politisk agenda. Vi er forskerne og helsefagarbeiderne som vil gå videre med dette forskningsmessig. En akademisk interesse. Det har vært vanskelig å ha den rollen før i tiden. Var du psykolog og tok opp rundt lunsjbordet at du syntes psilocybin og sopp var interessant, så kom du ikke så langt med den diskusjonen.

At store og tunge institusjoner som Harvard, Imperial College og New York University har tatt opp tråden, hjelper mye, tror hun.

– Kulturen vår, musikken, festivaler, uteliv, filmer og popkultur er veldig preget av at rusmidler finnes i samfunnet og alltid har gjort det. Det har bare blitt døyvet og skjult. Og som alt annet som beveger seg på sosiale medier og med informasjonsflyten vi har, så har den generelle befolkningen nok fått et større innblikk.

At det er mer informasjon tilgjengelig for folk flest, merker hun også i det daglige.

– Jeg blir ofte spurt om det er mye motstand, eller om vi får mye kritikk for at vi prøver å fremme forskning om psykedelika. Svaret på det er ofte nei. Det er litt overraskende. Men det er nok fordi det har blitt en større forståelse for psykedelika har en helt annen virkning og risikoprofil enn andre rusmidler folk kjenner til.

Hun synes forskningen er interessant på flere nivåer.

– Psykedelika kan se ut til å kunne hjelpe med å lindre flere alvorlige psykiske lidelser. Grunnen til at helsefagarbeidere er optimistiske er at det gir litt håp om at man kan nå alle disse menneskene som helsevesenet ikke klarer å nå ellers.

– Men psykedelika reiser også andre veldig interessante spørsmål, som hvordan vi kan tenke nytt rundt hvordan terapi gjennomføres og fungerer, samt mye mer. Vi må stille nye spørsmål. Vi er bare i startfasen av å finne ut hvordan vi kan bruke disse stoffene.