Vi står utenfor Erling Laes favoritt-treningssenter på Majorstua og venter. Klokken tikker over avtalt møtetidspunkt. Hvor blir det egentlig av ham? Han skulle da være vel hjemme fra den Wien-turen nå? Alle som følger Erling Lae på Facebook (og det er mange), har fått med seg at han nylig var på en ukestur til Wien, der han har bedrevet «avansert rehabilitering med satsing på glede og opplevelser» etter det alvorlige slaget i han fikk i fjor høst. Rehabiliteringen har bestått av planlegging, kartlesing, solfylte båtturer på Donau, lytting til smektende Bellini-arier i Statsoper og Mozarts rekviem i Karlskirche, og dessuten inntak av ukjente mengder hvitvin, ungarske esterhazy-kaker og andre søtsaker på Wiens mange konditorier. Laes høyst personlige tolkning av det vi kan kalle «adekvat rehabilitering etter et alvorlig slagtilfelle» inkluderte heldigvis også det å si ja til et portrettintervju med Dagsavisen. «Dette må vi vel få til», skrev han fra sin meget aktive Messenger-konto. «Jeg er ute av intervjutrening, men får vel ta det som rehabilitering.»
Sendte stand-in
Klokka tikker et kvarter over der på Valkyrie plass. Men vi har likevel ingen grunn til å tro at Erling Lae, som den høflige og godt oppdratte høyremannen fra Oslo vest som han er, skulle finne på å droppe avtalen med oss uten å si fra. Samtidig hadde han som mangeårig byrådsleder i Oslo på 2000-tallet et visst rykte på seg for å være en travel tidsoptimist som kunne finne på å både dobbel- og trippelbooke seg selv, gjerne fordi han ikke likte å skuffe folk ved å si nei. Velkjent er anekdoten om byrådsleder Lae som oppdaget en litt ubeleilig tannlegetime som kolliderte med viktige møter i rådhuset. Samtidig ville han jo nødig skuffe tannlegen. Denne floken løste Lae ved å sende rådgiveren sin, som passende nok også het Erling til fornavn. «Så Erling fikk stelt sine tenner, og tannlegen fikk en ny kunde!» oppsummerte Lae fornøyd i et tidligere intervju med Dagsavisen.
---
Erling Lae
Født 16. mars 1947 i Oslo. Oppvokst med foreldre og fem søsken på Bislett og Smestad. I dag bosatt med ektefellen Jens Torstein Olsen og hunden Julius på St. Hanshaugen.
Utdannet historiker ved Universitetet i Oslo. Bakgrunn som journalist, informasjonssjef i ulike organisasjoner og politisk rådgiver.
Ble medlem av Oslo bystyre (H) i 1992. Tidligere byråd for eldre og bydelene i Oslo (1997-2000), byrådsleder i Oslo (2000-2009), og fylkesmann i Vestfold (2010-2016).
Høyres 2. nestleder 2008–2010.
Utallige styrevern. Fikk Regnbueprisen i Berlin i 2007 for sin innsats for homofile og ble ridder av 1. klasse av St. Olavs Orden i 2017.
Lae var av de første offentlige homofile i norsk politikk, og har jevnlig gått i Pride-parader siden 1982.
---
7.000 skritt
Heldigvis har ikke Lae sendt en stand-in denne gangen, for der kommer han selv ruslende i egen person ut av kaffebaren ved siden av treningssenteret, med et litt skyldbevisst uttrykk i ansiktet. Samtidig viser det seg at vi har oversett en Messenger-melding fra ham, der han gjorde det klart hvor han var.
– Jeg måtte bare ha en god kopp kaffe først. Det er liksom belønningen min etter trening, sier han og smiler litt unnskyldende.
– Du sier du ser dette intervjuet som rehabilitering. Men er det så sunt å bli intervjuet, egentlig?
– Jo, for da er jeg nødt til å bruke hue. Jeg må konsentrere meg, og det er bra.
– Hvor god form er du i nå? Går det greit med en tur bort i Frognerparken?
– Ja, selvsagt! Jeg har satt meg i hodet at jeg skal gå minst 7.000 skritt hver dag. Så turen bort dit og så hjem til St. Hanshaugen etterpå inngår fint i den kvoten, sier Lae, som tydelig har fått farge i kinnene etter sine solfylte båtturer på Donau. Han ser heller ikke ser spesielt forandret ut etter slaget som rammet ham i oktober i fjor. Men jo, han har blitt tynnere. Han var slank før også, men det er påfallende mindre av den tidligere byrådslederen i Oslo og fylkesmannen i Vestfold.
– Beklager om jeg snakker litt snøvlete. Men jeg har begynt hos logoped nå, sier Lae, idet vi begynner å vandre oppover Valkyriegata.
– Jeg syns ikke du snakker snøvlete! Men tynnere har du blitt.
– Jeg la nok minst 11 kilo igjen i den sykesengen på Aker, slår Lae fast.
– Men dem skal jeg nok trene på meg igjen.
– Og kanskje spise enda mer kake, slik du åpenbart gjorde mye av i Wien?
– Den esterhazy-kaken jeg la ut bilde av på Facebook, må være den beste kaken jeg noensinne har smakt! nikker Lae.
Politisk kløkt
Så fortsetter vi oppover mot Majorstukrysset og svinger av mot Frognerparken. Etterpå skal han altså vandre ned samme vei, på vei til leiligheten han deler med ektemannen, Jens Torstein Olsen, på St. Hanshaugen. En gang var Erling Lae en liten, stille og beskjeden gutt som bodde på Bislett sammen med foreldre og fem søsken. Han gikk i en musikkbarnehage og var kjent for å ha absolutt gehør. Da familien senere flyttet til Smestad og han skulle begynne på barneskolen der, var han sikker på at han kom til å bli «den aller dummeste gutten på hele skolen». Det ble han slett ikke. Men de som kjente Lae på skolen, er fortsatt overrasket over at akkurat denne beskjedne gutten til slutt ble en rikskjent politiker som styrte Oslo og satt i Høyres toppledelse sammen med Erna Solberg. Lae kommer nok også til å bli husket for sin politiske kløkt da han som byrådsleder sto bak kompromisset som førte Munchmuseet til Bjørvika og Nasjonalmuseet til vestbanetomta.
Men nå har Erling Laes kjære fødeby, Oslo, gått inn i sedvanlig, regnbuefarget Pride-modus. Lae var en av pionerene som gikk i parader allerede tidlig på 1980-tallet, lenge før Pride var blitt en fargerik, jublende folkefest der både politikere og heterofile fra både offentlig og privat sektor kappes om å bli sett i paraden.
– Det har blitt litt sånn: «Se på meg, her går jeg! Se, så tolerant jeg er!» Men dette er positivt, for da har vi vel vunnet, da! De første årene ville ikke politikerne bli sett i en slik parade i det hele tatt. Som byrådsleder følte jeg det som en plikt å gå i den paraden hvert år. Nå ser jeg nok an dagsformen, om jeg går i paraden eller ikke, sier Lae, som var rundt 14 år da han oppdaget at han var homofil. Han bestemte seg raskt for at det ville han ikke være, og det skulle dessuten forbli hemmelig. Som fersk historiestudent på Blindern på slutten av 60-tallet, kom han en dag forbi en bod fra Det norske forbundet av 1948, forløperen til dagens FRI. Det var en usigelig flau, ung mann som forsiktig nærmet seg 1948-boden, nappet til seg en brosjyre, før han raskt gikk videre.
– Jeg følte da jeg gikk bort til den standen: «Hele verden ser på meg nå.» Bare tull, selvsagt. Men det var en mental terskel. Det verste var den skamfølelsen og den selvundertrykkingen som satt så hardt i, sier Lae, som tror at det også i dag kan være et stort skritt for unge skeive å gå i den Pride-paraden, ta på seg det regnbuearmbåndet.
– Vi er jo alle så veldig opptatt av å være som de andre. Det er ikke borte. Det ligger i alle minoriteter også, at de kjenner på det flertallspresset. De mange representerer normaliteten. Det er aldri lett å skille seg ut.
Foreldre forstår
Lae «sto fram» offentlig godt over 20 år seinere, rundt 1982. Da var han blitt kjæreste med Jens Torstein Olsen og bodde sammen med ham og ville ikke at folk rundt ham skulle bli tvunget til å lyve. Han fortalte også moren sin det, men fikk aldri fortalt det til faren sin, som døde like før.
– Jeg tror far ville forstått. Man skal ikke undervurdere foreldre, for de skjønner mye. Jeg tror ikke moren min ble det plukk overrasket, jeg, sier Lae.
Nesten 20 år senere, i 2000, måtte han stå i kampen sammen med Jens for at han skulle få virke som prest i Majorstuen kirke selv om han altså var samboer med en mann. «Homofil prest utløser krisemøte i Kirken», sto det i avisene. Men Jens fikk jobben, og på senhøsten samme år ble Erling litt motstrebende byrådsleder i Oslo. I den stillingen ble han værende i ni år, før han i 2010 ble utnevnt til fylkesmann i Vestfold.
– Jeg ser det jo nå i ettertid: Det virker som om «alt» skjedde med oss i år 2000, sier Lae.
– Jens fikk være prest, vi inngikk partnerskap, og jeg ble byrådsleder. Jeg er forresten ikke så glad i ordet «partnerskap». Det høres ut som om vi bare er noen forretningsforbindelser!
Stolpejakt
Vi har for lengst svingt inn i Frognerparken og funnet en kafé. Også det å finne fram i bygatene, uten Google Maps, anser Lae som en sentral del av rehabiliteringen sin. Det samme er såkalt «stolpejakt», som går ut på å finne frem til og registrere merkede stolper sentralt plassert i ulike kommuner. Vitsen er å aktivisere alle typer mennesker. Lae innrømmer at han nærmest har blitt besatt av disse stolpene nå. Hittil har han «fanget» 197 av dem, og målet er 1.000 stolper til før denne sommeren er over. Det er ett av mange hårete mål han har satt seg de siste åtte månedene.
– Å lete og finne fram til stolper er utmerket trim for hjernen etter et hjerneslag. Jeg er helt hekta! I tillegg har det gått prestisje i det, for på den måten kan jeg vise at retnings- og orienteringssansen min er helt i orden, sier han og understreker at den eneste grunnen til at han ikke deltok i et orienteringsløp dagen før som planlagt, var at løpet ble avlyst fordi arrangørene hadde fått covid-19.
Hull i hukommelsen
«Hva er det du driver med?» datt det ut av Jens Torstein Olsen den dagen tidlig i oktober 2021, da han kom hjem til leiligheten på St. Hanshaugen og fant sin mann gjennom 40 år liggende urørlig på gulvet. Lae lå bak en dør, og Olsen kunne ikke forstå hvorfor han hadde lagt seg der. Slaget hadde rammet like etter at Jens hadde gått på jobb. Der på gulvet hadde Erling Lae ligget i åtte timer, helt hjelpeløs. Etterpå var disse åtte timene som et svart hull i hukommelsen. Først mye senere, mens han trente venstre hånd, var det akkurat som om han fikk et støt, og da husket han alt om hvordan han hadde opplevd de åtte lange timene.
– De åtte timene, det er en periode jeg prøver å ikke tenke så mye på. Det var faktisk ikke så ålreit å få tilbake hukommelsen, for de timene der er det absolutt verste jeg har opplevd i livet. Det var den totale hjelpeløshet: Å ikke kunne snakke, ikke kunne røre seg, og så vite at Jens akkurat var gått ut døra, sier Lae, som nå har satt seg godt til rette på en kaféstol utendørs i Frognerparken. Solstrålene er i ferd med å bryte ut av det grå skydekket over oss, og stadig er det en eller annen travel, kvitrende småfugl som flyr forbi. Lae forteller om sitt livs tøffeste vinter – samtidig som han pirker høflig i et glutenfritt kakestykke som han egentlig har forsøkt å takke nei til flere ganger. Han vil helst bare ha mer svart kaffe.
De timene der er det absolutt verste jeg har opplevd i livet.
— Erling Lae
– Selv om det gikk mange timer før Jens fant meg, så fant han meg akkurat i tide. Det kunne gått så veldig galt. Så den kampen for homofile ekteskap, og retten til å være to, den har jammen vært litt viktigere enn jeg har trodd, sier Lae.
– Jeg hadde ikke levd nå, hadde jeg levd alene.
– Det er visst også praktisk med homofile ekteskap når man har glemt sko hjemme?
– Hehe, det stemmer. Jeg er jo like svimete som før, smiler Lae, som skjønner at vi har lest en av hans mange Facebook-poster. 1. juni, på vei til Wien, la han ut bilde av Jens som kommer etter ham med et par sko i hånden. «Det er praktisk å ha ektefelle hvis man glemmer de riktige skoene når man skal gå på flybussen», skrev Lae. «Kampen for retten til homofile ekteskap har vært nyttigere enn man ofte tenker på.»
[ Gisken Armand: Privilegert som faen (+) ]
Facebook-fenomen
Man kan trygt si at Erling Lae er et slags eget Facebook-fenomen. Det begynte for alvor i 2010 da han ble utnevnt til fylkesmann i Vestfold. Lae etablerte seg i Tønsberg, og når han ville si noe om politikk, lot han hunden sin, Jonas, være talerør. Dermed var en slags Facebook-spalte født, der «fylkeshunden» Jonas uttalte seg om verdens tilstand ved hjelp av sin «sekretær», alias fylkesmann Lae. Fylkeshundens tilhengerskare vokste og vokste, til en stor og sammensatt forsamling av gamle og nye venner, hundeeiere, tidligere kolleger fra Oslo-politikken, journalister og fylkesmannens nye «undersåtter» i Vestfold. Da fylkeshunden måtte avlives på grunn av sykdom, ble det nærmest landesorg på Facebook. Noen måneder senere fikk Lae en ny hund, «fylkesvalpen» Julius, som ble forfremmet til ny fylkeshund, før han i 2017 pensjonerte seg sammen med sekretæren sin og gikk over til å bli kalt «gatehunden».
– Hunden fikk seg også en liten smell den dagen i oktober, forresten, sier Lae.
– Jeg falt om like ved buret til hunden vår, og den fornemmet nok at noe var galt da jeg – sjefen – bare lå der. Han lå også bare der, helt stille. Så ble jeg hentet og til slutt båret ut. Etter det begynt hunden å skade seg selv. Den begynte å gnage på labbene sine. Det var som om han straffet seg selv. Men nå er det bra, heldigvis!
Etter slaget var Lae en uke på Lovisenberg, en måned på Aker sykehus og en måned på et opptreningssenter på Lillehammer. «Treningen skjer med vakker utsikt, nordover mot Fåberg hvor farfar var sogneprest for 110 år siden. Han fikk visst slag, men da fantes det ikke akuttmottak og rehabilitering», skrev Lae på Facebook. Fram til da hadde hans følgere kunnet lese hans hverdagslige og hyggelige poster om pensjonisttilværelsen hjemme på Bislett og på familiehytta på Golsfjellet i Hallingdalen, og om masseproduksjon av julekaker i desember. Nå kunne de følge en dypt fortvilet manns kamp for å få livet sitt tilbake.
– Den første uken etter slaget tenkte jeg: «Nå er alt slutt.» Det var heldigvis ikke riktig, sier Lae.
Vill tegnsetting
De første av Laes poster etter slaget var likevel preget av ganske vill grammatikk og tegnsetting, og noen av dem ga ikke helt mening. Men hovedbudskapet var klart: «Jeg kjemper mitt livs kamp», skrev han. Utover vinteren og våren gikk det bedre og bedre. I mars kunne Lae feire 75-årsdagen sin med 40 gjester og innleid spellemann som spilte hardingfele gjennom hele middagen. For en folkemusikkentusiast som ham var dette underholdning helt etter hans hjerte.
– Du har slettet disse tidlige, «ville» innleggene nå, ser jeg?
– Ja, jeg har det. Jeg bommet jo på tastene hele tiden. Så når du da treffer på to taster samtidig, og så kommer den forbaskede autokorrekturen og lager de rareste ord. Det ble jo helt vilt, det der! innrømmer Lae.
– Jeg trodde jo jeg måtte begynne med rullestol, så jeg sendte en e-post til styret i boligsameiet. Da skjønte de at «nå er'n dårlig». For da var «rullestolrampe» blitt til «tullestolrampe», hehe! Men nei da, vi trengte heldigvis ikke en «tullestolrampe», sier han.
Denne rotete tiden ga Lae en erfaring han ikke helt kan slippe. Ikke engang nå, når han selv sitter her i sola i Frognerparken og holder kaffekoppen med stø hender.
Da var «rullestolrampe» blitt til «tullestolrampe», hehe!
— Erling Lae
– Jeg var ikke særlig stø på hendene når det gjaldt pinkoder og passord. Det ble problematisk, for jeg falt ut av alt fordi jeg prøvde for mange ganger på det samme passordet. Både mobilen, PC-en og iPaden ble deaktivert fordi jeg bommet så mye. Da oppdaget jeg hvordan du i vårt samfunn virkelig faller ut når du ikke er på nettet lenger, sier han og spør:
– Så kan det være så fornuftig at kemneren i Oslo sender all informasjon på Digipost? Eldre mennesker har jo ikke sjans, særlig de som skjelver på hendene eller begynner å få en kognitiv svikt. Store deler av befolkningen er stengt ute fra helt grunnleggende informasjon som du er avhengig av. Her syns jeg offentlige etater skulle tatt seg litt mer i nakken. Det var den rene åpenbaringen da alt det ordnet seg for meg. Da var jeg en del av samfunnet igjen, sier Lae, som trente i timevis i vinter på å bli stø på hendene.
Innsatt eller innlagt
Han har i det hele tatt fått lære mange nye lekser disse siste åtte månedene. Som: Hvor fort man mister selvtilliten og føler seg liten som pasient.
– Jeg ante ikke at i det øyeblikket du legger deg i sykehussengen, så er du helt prisgitt andre. Da visker du nesten ut din egen personlighet. Etter få dager hadde jeg plutselig ikke selvtillit igjen. Den måtte også bygges opp, sier Lae.
– Jeg hadde forresten besøk av søsteren min på sykehuset og gikk tur med henne utenfor sykehusområdet. Derfor står det i journalen min fra Aker sykehus: «Pasienten har det med å stikke av.» Det var da jeg spurte vedkommende sykepleier: «Du, er jeg innsatt eller er jeg innlagt, egentlig?» «Ja, du vet du blir kranglete etter et slag», mente hun.
– Du som har vært sjef i så mange år, men nå ble du sjefet over?
– Ja, det hadde jeg kanskje litt godt av …? Sykepleieren sa det da jeg skulle skrives ut: «Du er vant til å bestemme, du. Det var nok ikke så lett å bli bestemt over», forteller Lae, som godt kunne tenke seg å holde foredrag til landets ergoterapeuter om hvordan han opplevde det å være slagpasient.
– Da vil jeg si: Hvorfor ikke drøfte konklusjoner med pasienten? Hvorfor ikke lytte mer, kommunisere mer? Hvorfor kan det ikke være mer likevekt mellom behandler og pasient? Dette er så viktig når pasienten skal bygges opp.
[ Ståle Solbakken: På liv og død (+) ]
Sorg og frykt
Det er ikke tvil om at Lae ønsker seg et oppgjør med den sykeliggjøringen han mener preger de delene av norsk helsevesen som tar seg av slagpasienter. Han er allerede godt i gang på Facebook, i et innlegg der han har lagt ut bilde av en brosjyre han som pasient har fått, med tittelen: «Sorg, frykt, fortvilelse». «Dette er det gledesfylte og oppmuntrende kapitlet i et hefte til folk som har hatt hjerneslag», skriver Lae sarkastisk, og fortsetter: «Selv hadde jeg i grunnen hatt mer glede av følgende artikkel: «Spenning og livsglede etter hjerneslag».
– Ja, den brosjyren var ikke mye munter! Befolkningen vår blir stadig eldre, og flere vil oppleve det jeg har opplevd. Da har jeg så lyst til å si til dem at de ikke skal miste motet. Jeg vil si at det alltid er håp. Jeg vil si at de ikke skal forlese seg på journalen sin på Helse-Norge, for helsepersonell går gjerne langt i å beskrive problemene, men sier lite om hva du kan gjøre for å rette på det, mener Lae.
– Det er derfor jeg har mitt eget opplegg, med styrketrening på det treningssenteret der jeg gikk før, og med stolpejakt. Jeg går også til logoped. Etter et slag kan man miste kontrollen over følelsene sine, man kan lett begynne å grine eller hisse seg opp. Der bruker helsevesenet er spesielt uttrykk: «Følelsesmessig inkontinent». Igjen ble jeg ble interessert i å høre om også det er noe man kan trene opp? Derfor har jeg gått til psykolog. Det har jeg kjempenytte av, for nå har jeg full kontroll på dette.
– Er Jens enig i dette?
– Ja, han sier: «Du er like behersket som før.» Når jeg står i kassakøen, så hisser jeg meg ikke opp. Hvis jeg merker at jeg irriterer meg over noe, så sier jeg til meg selv: «Brems. Brems, Erling.»
– Livet er ålreit
Vi bryter opp fra kafeen i Frognerparken og begynner å gå tilbake samme vei som vi kom. Lae virker ikke sliten etter det lange «rehabiliteringsintervjuet», men sier at han skjønner han ikke må strekke strikken for langt.
– Jeg syns livet er ålreit nå. Livet er som før, selv om jeg blir mer sliten. Jeg merker jo at det har skjedd noe med meg. Men jeg har fått tilbake livsgleden!
Vi skilles i Majorstukrysset. Erling Lae går raskt videre alene nedover mot Bogstadveien, helt uten å kikke på Google Maps.
---
Fem favoritter
- Musikk: Klassisk musikk, og norsk folkemusikk, særlig hardingfele.
- Film: «Amadeus» fra 1984 og «Jean de Florette – kilden i Provence»..
- Bok: Stefan Zweigs «Verden av i går». Fantastisk lærerik bok om Europas politiske historie.
- Mat: Fårikål. Og kvikaku fra Hallingdal, laget av en blanding av surmelk, søtmelk, byggmel og litt hvete. Godt med rømme på!
- Sted: Wien, men ellers hytta vår på Golsfjellet i Hallingdal. Der er jeg et lykkelig menneske.
---
Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen