Sikt rett på krysset

Den jevne VIF-supporter er nok generelt sett strålende fornøyd med sesongen, sånn alt i alt oppsummert. Vålerenga har på en sesong gått fra å være et lag med en fot i OBOS-ligaen, der det lille som kunne ligne engasjement igjen i klubben i beste fall lå i dvale. Hvis ikke det manglende engasjementet holdt på å ta livet av klubben, ulmet igjen ligningsmannen med ljåen i bakgrunnen. Jeg vil nesten påstå at det som fortsatt holdt Vålerenga relevant i norsk fotball var historien vår, og hatet våre motstandere har til oss.

Ikke for å snakke ned Vålerenga Hockey, ei heller den fantastiske jobben Vålerenga Fotball Damer har gjort for å bli nasjonens nye flaggskip i damefotball. De fortjener all mulig respekt for det de har oppnådd. Vi er svært spent på hva framtida bringer for verdens beste damer. Ja, og Iskrigerne da.

Likevel vil jeg argumentere for at Vålerengens Idrettsforenings renomme er avhengig av hvordan Vålerenga Fotball herrer fremstår. Synd å si det, men dersom damenes dobbeltseier i serie og cup i år korresponderte med fotballguttas totale kollaps i fjor, ville historien sagt «drittår for VIF».

Men sånn blir det heldigvis ikke. Om man skal kalle det Fagermo-effekten er jeg usikker på, men under ledelse av Dag-Eilev Fagermo har gutta plukka 18 poeng mer enn i 2019 før siste serierunde er spilt og med det sikret klubben Europacupspill neste sesong. Økonomien ser plutselig langt lysere ut, uten at vi nødvendigvis er blitt en rik klubb. Bare sunnere drevet. Vårt stadion fremstår endelig som det fortet det skulle være, til tross for at hjelpen fra tribunen har vært utilgjengelig.

Flere av våre lokale spillere har tatt kvantesprang og blitt profiler i Eliteserien. Osame Sahraoui, Christian Borchgrevink, Kristoffer Klaesson, og ikke minst årets beste VIF-spiller, i mine øyne, Ivan Näsberg. Dette er profiler enhver respektfull fotballhistoriker bør trekke fram, når Eliteserien 2020 skal oppsummeres.

Betyr det da at vi skal være fornøyde med sesongen allerede nå, når kun en serierunde gjenstår? Med all mulig respekt, ikke faen!

Akkurat nå ligger vi på tredjeplass på tabellen. Det betyr medalje for første gang på ti år, men med ett poeng mer enn Rosenborg på tabellen er medaljen mulig å miste. Å miste denne medaljen gidder jeg faktisk ikke. Bare glem det. Jo da, motstander Start har sannsynligvis fortsatt noe å spille for de, og kommer ikke for å gi oss noen lett kamp. Jeg forstår at man ikke har lyst til å spille kvalikkamper i romjula.

Det sagt, denne kampen spilles på Fort Valle. Du vet, stadionet vi ikke lenger taper på. Vålerenga som klubb har vært bedre enn Rosenborg i år, både i poengsanking og innbyrdes oppgjør. Og vi har også noe å revansjere mot Start, etter drittkampen i Kristiansand tidligere i år.

Jeg tror ikke Fagermo er spesielt klar for å miste bronsen han heller. I hans siste kamp som trener for Odd i fjor tapte han bronsen til Rosenborg. I år er han trener for en klubb med potensial, og dette potensialet har han selv et stort ansvar for å ha brakt fram for dagen. Et potensial han har mast på i årevis at ligget der, men de som har styrt Vålerenga ikke har vært dyktige nok til å få ut. Kjenner jeg Dag-Eilev rett er han typen til å virkelig poengtere dette, ved å ta medalje med Vålerenga på første forsøk.

Vi er klare. Fagermo er garantert klar, og til tross for en fabelaktig sesong bør gutta våre være klare for å gi oss den beste avslutningen på 2020-sesongen vi kan tenke oss. Da må vi vinne over Start.

Føler gutta seg nå usikre på hvordan vi skal få det til? Bare gjør som Marie Dølvik Markussen i cupfinalen og sikt rett på krysset.